Etter at jeg hadde snakket med den adopterte jenta, gikk det opp for meg at ikke alt var så tydelig.
Ved siden av meg, på en slitt benk, satt en liten jente på fem år. Hun dinglet med beina og fortalte meg om livet sitt:
Jeg har aldri sett pappaen min, for han forlot meg og mamma da jeg var bitte liten. Mamma døde for litt over ett år siden. De voksne fortalte meg at hun hadde gått bort.
Jenta så opp på meg, og fortsatte fortellingen:
Etter begravelsen kom tanta mi, Astrid, som var mammas søster, for å bo sammen med meg. Jeg fikk vite at hun gjorde noe veldig fint da hun ikke sendte meg på barnehjem. De sa at Astrid nå var blitt verge for meg, og at jeg skulle bli boende hos henne.
Hun tidde et øyeblikk, så ned på bakken under benken og fortsatte lavt:
Da jeg flyttet, begynte tante Astrid å rydde i huset vårt. Hun la alle mammas ting i et hjørne og tenkte å kaste dem. Jeg begynte å gråte og tryglet henne om å la meg få beholde dem. Da fikk jeg lov til det. Nå sover jeg faktisk i det hjørnet. Om kvelden legger jeg meg oppå mammas klær, og det føles varmt og trygt, nesten som om hun er der sammen med meg.
Hver morgen gir tanta mi meg litt mat. Hun lager ikke så god mat, mamma var mye flinkere til å lage mat, men hun ber meg spise opp alt. Jeg vil ikke skuffe henne, så jeg spiser. Jeg skjønner at hun prøver, at hun har laget mat for meg. Det er jo ikke hennes feil at hun ikke lager det like godt som mamma gjorde. Etterpå sender hun meg ut på tur, og jeg får ikke lov å komme hjem før det begynner å mørkne. Tante Astrid er veldig, veldig snill!
Hun liker å skryte av meg til de andre tantene hun kjenner. Jeg kjenner nesten ingen av dem, men de kommer ofte på besøk hjem til oss. Tante sitter med dem over en kopp te, forteller morsomme historier, sier pene ting om meg, og deler ut småkaker og godterier både til de andre tantene og meg.
Jenta sukket, og fortsatte:
Jeg får nesten bare spise søtsaker hele tiden. Tante har aldri skjelt meg ut for noe. Hun behandler meg godt. En gang fikk jeg til og med en dukke av henne, riktignok var dukken litt slitt den haltet på det ene benet og det ene øyet lukket seg hele tiden. Mamma ga meg aldri en syk dukke før.
Den lille jenta hoppet plutselig ned fra benken og begynte å hinke på ett ben:
Nå må jeg dra, for tante sa at det kom flere tanter på besøk i dag, og jeg må kle meg pent før de kommer. Hun sa også at jeg skal få et stykke deilig bløtkake etterpå. Ha det bra!
Jenta forsvant i full fart for å gjøre ærendene sine. Jeg ble sittende igjen lenge og fundere over den «gode» tanta Astrid. Jeg tenkte mye på hva som egentlig lå bak denne tanta som ville at alle skulle tro hun var så godhjertet. Hvordan kan man egentlig se på et barn som ligger på gulvet og sover, innpakket i sin avdøde mors klær, uten å kjenne det stikke i hjertet?
