Min tante etterlot meg huset i Bergen, men foreldrene mine var ikke enige i det. De ville at jeg skulle selge huset, gi dem pengene og beholde min andel. De sa enstemmig at jeg ikke hadde noen rett til eiendommen.
Noen ganger kan de nærmeste menneskene vise seg å være fiender.
Det er vanskelig å tro, men foreldrene mine hater meg rett og slett. Jeg føler ofte at de ikke egentlig er min familie. Det samme kan jeg ikke si om lillesøsteren min. Vi er fullstendig forskjellige, og jeg har ingen lyst til å bli som henne jeg liker hennes væremåte ikke i det hele tatt. Likevel har foreldrene alltid presentert henne som et forbilde.
Synnøve er bare i åttende klasse, er stadig uhøflig mot eldre og tar seg aldri av seg selv. Jeg vet ikke hvem jeg skal se opp til Selv om jeg er den eldste i familien, kjøpte Synnøve nye klær mens jeg måtte bruke bruktklær som hun ikke lenger ville ha.
Ingen trodde at vi var søstre. Jeg var høflig og ryddig, mens hun var vulgær og uten hemninger. Den eneste som elsket meg var tanten min, Anne, farens søster. Hun hadde ingen egne barn, så hun tok seg av meg, og ærlig talt var hun nærmere meg enn både foreldrene og søsteren. Vi tilbrakte mye tid sammen, og hun lærte meg alt jeg kan. Jeg følte meg trygg hos tante Anne og ønsket ikke å dra hjem igjen.
I dag kan jeg si at tanten min oppdro meg. Hun var skredder og overførte sin kjærlighet til søm til meg. Tante Anne var alvorlig syk, så hun hastet ikke med å starte en egen familie. Da jeg var ferdig med videregående, døde hun. Hun etterlot meg det lille huset sitt.
Det lindret ikke smerten over tapet av en kjære. Arven var som en gave fra skjebnen. Endelig hadde jeg muligheten til å flykte fra dette slangeburet og leve et rolig liv. Det eneste som bekymret meg, var at faren så på seg selv som den rette arving til huset. Jeg så for meg et stort drama.
Bekymringene mine ble virkelighet da foreldrene og Synnøve fikk vite alt. De ville at jeg skulle selge huset, gi dem pengene og beholde en del til meg selv. De insisterte at jeg ikke hadde noen rett til eiendommen.
Da de så at argumentene deres ikke nådde meg, begynte de å spille på medfølelse og minnet om at vi var en familie. Men nå trengte de bare å minne hverandre om familiebåndene.
Mitt syn er enkelt: Ja, jeg vil selge huset, men kun for å kjøpe et nytt hjem så langt unna som mulig fra dem. Selv med en pistol i hånden vil jeg ikke avsløre den nye adressen min. Jeg fortjener et lykkelig liv uten dem.
Jeg vil ha dette overstått så raskt som mulig og starte et nytt liv.
