Hva tenkte du egentlig, brøt jeg av med et fnis. Løy jeg deg den gangen? Jeg sa jo at jeg ikke liker barn!
Lena brøt sammen i tårer:
Morten, hvordan kan du ikke like vår egen sønn? Livet vårt? Du kaller ham aldri ved navn Hvem er denne «den der» for deg?!
Tormod, den ett år gamle gutten med grøtklistret munn, slapp leketøysbjellen fra hendene.
Klarte et øyeblikk å stoppe, trakk inn en stor luftpust og slo av et hyl som fikk Lenas ører til å suse.
Hun sprang mot stolen, løftet gutten opp, og så på meg.
Jeg fortsatte å spise frokost så rolig som før.
Det er bra, det er bra, lille gutt, han falt og falt, mumlet Lena. Pappa reiser ham. Morten, kan du gi den, den har krøpet bort til foten din.
Jeg senket blikket. En gul gummigiraff lå et centimeter fra foten, i en hjemmesko.
Jeg dyttet den forsiktig til siden med tåen, smurte brødet med smør og satte meg ned igjen.
Morten! klarte ikke Lena å holde seg. Hvorfor sparker du? Er det tungt å bøye seg?
Jeg reiste meg stille, gikk til kaffemaskinen, trykket på knappen, ventet på den svarte strålen som fylte koppen, og snudde meg så mot henne.
Jeg er litt sen, Lena. Jeg har et møte om førti minutter, og har ikke spist enda.
Morgenen er alltid fylt med køer. Ta den leke selv! Jeg vil ikke gå nær barnet skjorten min er lys, og jeg orker ikke at han får den skitten.
Hva har skjorten med saken å gjøre? Gutten hyler, og du later som ingenting
Han hyler tjuefire timer i døgnet, svarte jeg rolig. Det er bare hans underholdning, å teste mine nerver. Jeg går.
Jeg ga Lena et lett kyss på kinnet og trakk meg unna de klebrige små hendene hans.
Papa! bablet Tormod med den tannløse munnen, i et bredt smil.
Jeg rynket pannen, dro på meg frakken og smatt ut av kjøkkenet.
Et par minutter senere smalt døren, Lena kastet seg på stolen og begynte å hyle høyt.
Hvorfor er han så hard mot henne? Hva har hun gjort galt? Og hva har gutten gjort mot faren?
Tormod merket morens humør, stilnet og begynte å smøre rester av grøt over bordet.
Lena tørket seg, prøvde å roe seg. Ikke nok til at gutten ble opprørt.
Et minne fløt opp i hodet mitt fra bryllupet, da jeg sa:
Lena, jeg er ærlig, jeg liker ingen barn. Helt ærlig. De får meg til å skjelve lyd, skitt, rot, evig sutring
Hvorfor skal vi ha det? La oss ikke få barn.
Hun lo da, børstet av seg:
Å, kom igjen, Morten. Alle menn sier sånn før de får en i armene. Instinktet våkner du ser det ikke.
Instinktet våknet aldri, og jeg fortsetter å hate min egen sønn.
—
Til lunsj kom Lenas foreldre. Gjertrud, moren, fløy inn i leiligheten først, og bak henne kom Sverre, faren, med en eske full av nye byggeklosser.
Hvor er vår konge? Hvor er vår sjef? brølte faren fra dørkarmen. Kom hit, så får du leke med bestefar!
Tormod jublet, og de neste to timene var idyllen i huset.
Endelig kunne Lena sette seg på sofaen med en kopp te, mens faren bygde tårn og moren mater barnebarnet med fruktpuré og synger morsomme barnesanger.
Lena, du ser blek ut, merket moren. Kommer Morten sent igjen?
Nei, han kom i tide, mumlet Lena og så bort. Jeg er bare sliten.
Gjertrud knipset leppene sammen. Hun så alt. Hun så at det ikke fantes noen felles foto med barnet, bortsett fra de på sykehuset hvor Morten så ut som om han var tatt som gissel.
Hun visste at jeg aldri spurte om tenner eller vaksiner jeg var aldri interessert i sønnen. Lena hadde flere ganger klaget
Kommer du i nærheten av ham? spurte faren lavt.
Pappa, ikke start. Han har jobb, han er sliten.
Jobb! sukket Sverre. Jeg jobbet på to jobber da dere vokste opp. Men du, du vil ikke gå til barnesengen? Jeg holdt vakt om natten så moren vår skulle sove! Og du Bare en hersker.
Sverre, ro deg ned, hulket moren. Lena, kan du snakke med ham? Han trenger en far, et mannlig forbilde.
Jeg har sagt det hundre ganger, mamma.
Lena klemte seg selv, skamfull foran foreldrene for mannen sin. Hun skjønte at hun hadde valgt en dårlig far for sønnen.
Hva sier han?
«La ham vokse. Når han blir en mann, kan vi snakke. Inntil da er du ditt ansvar».
Bare mitt ansvar?! Gjertrud slapp et håndkle. Dere engasjerte ham i ingen aktivitet? En sånn du er en skikkelig…
—
Kvelden kom, foreldrene dro hjem, og Lena var igjen med en forsterket dårlig stemning. Morten skulle snart komme, men hun måtte fortsatt lage middag, rydde lekene, så han ikke trampet på noe og begynte å skrike.
Morten kom hjem klokken åtte.
Hei, kastet han nøklene i skuffen. Er det noe å spise? Jeg er sulten som en ulv.
Kjøttboller i ovnen, salat på bordet, svarte Lena mens hun tørket av hendene. Tormod har i dag sagt to nye ord: «baba» og «gi».
Fantastisk, mumlet han, fjernet jakken. Håper «gi» ikke gjaldt lønnen min? Jeg bruker nesten alt på ham.
Han lo av vitsen, gikk inn på soverommet for å skifte klær. Lena stod stille.
Dette var ikke bare uhøflighet, det var kald likegyldighet overfor vårt eneste barn. Hadde sønnen sagt et ord eller bjeffet, ville responsen vært den samme.
—
Tormod fikk tannverk. Han jamret fra morgen til kveld, og hele familien fikk lite søvn.
Lena bar ham, smørte tannkjøttet med gel, skrudde på barne-TV ingenting hjalp.
Morten hadde fridag. Han satt i stua med laptopen, prøvde å se på en serie med hodetelefoner, men barnas gråting brøt gjennom støydempingen.
Rundt to på ettermiddagen la Lena gutten for ettermiddagslur den eneste muligheten hennes til å ta en dusj eller bare ligge i stillhet.
Men Tormod protesterte. Han bøyde seg i en bue, kastet smokk og skrek så høyt at lysekronen klinget.
Døren til soverommet ble slått opp jeg stod i dørkarmen.
Lena, hvor mange ganger må jeg si det?! ropte jeg. Jeg har hørt dette konserten i fire timer! Hodet mitt splintres!
Tormod, redd for ropet, falt i en hysterisk gråt, og Lena mistet grepet:
Tror du jeg liker dette?! Han har vondt i tennene!
Gjør noe! Stopp ham, jeg vet ikke Gi ham medisin!
Jeg har gitt den! Han må sove!
Jeg gikk inn på rommet og stod foran henne.
Hør her, slutt å torturere ham. Hvis han ikke vil sove, legg ham ikke ned. La ham krype rundt, skrike i et annet rom. Sett ham på kjøkkenet og lukk døren bak deg!
Er du i deg selv? Lena klarte knapt å svare. Han er bare ett år! Han kan ikke klare seg uten daglig hvile.
Hvis han ikke får sove nå, blir kvelden et helvete. Verken ditt nervesystem, mitt eller hans vil holde.
Jeg bryr meg ikke om hans system! Ikke legg ham om dagen om kvelden blir han raskere sliten. Logisk, ikke sant?
Jeg er lei av å høre på dette sutret. Jeg vil ha ro hjemme, forstått? Dette drittet er nok!
Ro? Luka reiste seg sakte med den gråtende gutten i armene. Du vil ha ro? Jeg har ikke spist i dag. Jeg kan ikke gå på toalettet uten ham!
Hvis han ikke sovner, faller jeg helt sammen, Morten. Jeg trenger den timen.
Åh, her går du, han rullet med øynene. Den store mødrehelten. Alle får barn, alle oppdrar, men du er den mest ulykkelige.
Slipp ham på gulvet, la ham leke. Gå og lag mat eller hva du må Du underholder deg selv.
Forstår du hva du sier? Lenas stemme dirret. Dette er din sønn. Han har vondt, tennene presser. Du foreslår at han skal holde seg våken for at du skal se på serien din?
Jeg foreslår en løsning! ropte jeg. Ikke sov ikke tving ham! Alt er lett!
Tormod gråt igjen, gjemte ansiktet mot moren på brystet. Lena så på meg med avsky.
Gå ut, mumlet hun.
Hva? jeg forsto ikke.
Gå ut av rommet og lukk døren.
Jeg sto et øyeblikk, snufset, og gikk ut mens jeg slo døren hardt igjen.
Etter tjue minutter, sliten, sov Tormod endelig, pustende i drømmene.
Lena gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt ved bordet, spiste en sandwich og scrollet på telefonen.
Jeg ringte moren din i går, sa Lena og lente seg mot dørkarmen.
Jeg strammet seg, la fra telefonen.
Hvorfor?
Jeg prøvde å finne ut hva som skjer mellom oss. Spurte om hvordan du var, hvordan foreldrene dine hadde oppdratt deg.
Hun fortalte at faren din aldri lot deg gå fra hendene, tok deg med på fisketur fra du var tre år, leste for deg bøker. Du vokste opp med kjærlighet. Hvor kom dette med deg?
Jeg vendte sakte blikket mot henne.
En gang til, sa jeg, hver stavelse tydelig, du klager til moren min, så krangler vi.
Jeg klaget ikke. Jeg ba om råd.
Råd? han lo. Hun sa at jeg er en kald knark, at jeg ødelegger familien.
Du har gjort meg til et monster, Lena. Du tror du vant?
Er du ikke et monster? spurte hun stille. Se på deg selv. Du bor med oss som en nabo i sameiet.
Du har i en uke ikke kalt ham ved navn. «Han», «den lille», «den der». Du hater ham?
Jeg var stille.
Jeg hater ham ikke, til slutt sa jeg. Jeg forstår bare ikke hva jeg skal gjøre med ham.
Han skriker, han lukter, han krever, krever! Jeg kommer hjem, rotet venter, jeg vil ha stillhet, vil se en film med deg. I stedet er det bleier, leker under føttene og ditt evige sure ansikt.
Dette er midlertidig, Morten. Barn vokser
De vokser altfor lenge, Lena. Jeg advarte deg, ærlig: jeg liker det ikke. Trodde du spøkte? Eller at din store kjærlighet skulle forandre meg?
Jeg trodde du var voksen. At «jeg liker ikke barn» og «jeg liker ikke min egen sønn» var to forskjellige ting.
Det viser seg å være det samme, reiste jeg meg, kastet den uspiste sandwichen i søpla. Jeg går en tur. Trenger litt luft.
Gå, svarte Lena, vendte seg mot vasken. Gå. Tormod og jeg klarer oss.
Jeg pakket sammen og gikk, mens Lena ringte foreldrene. Noe måtte ordnes umiddelbart.
—
Om kvelden våknet Tormod i godt humør. Tannsmerten var borte, han krøp lystig på teppet og jaget katten som prøvde å gjemme seg under sofaen.
Jeg kom tilbake to timer senere. Lena reagerte ikke. Jeg slappet av i stolen og skjøt på fjernkontrollen.
Tormod så på faren, smilte bredt og krabbet mot stolen, holdt seg fast i buksen min og så inn i ansiktet mitt.
Pa! ropte han og rakte frem en leketøysbil.
Lena frøs, redd for å trekke pusten. Hun så på mitt svar. Jeg ga et kort blikk til sønnen, rynket pannen og sa til Lena:
Legg ham et annet sted, så jeg kan få se på TV! Hvorfor har han klamret seg fast til meg?! Gå og gjør noe med moren!
Lena løftet Tormod og tok ham til soverommet. En time senere dro hun frem to store kofferter. Jeg hadde knapt tid til å reagere ved døren ringte noen. Foreldrene hadde kommet for å hente Lena og barnebarnet.
—
Lena ble overtalt av svigermoren i en måned, men svigermoren ga ikke etter.
Etter flytting leverte hun krav om skilsmisse noen dager senere; hun vil ikke bo mer med meg.
Jeg fikk plutselig en vending, begynte å prøve å møte både Lena og Tormod, men Lena insisterte på å gå til retten.
Tormod skal opp dra av bestefaren en ekte mann i alle henseender.
