I fjor gjør mamma noe uventet hun bestemmer seg for å selge grønnsaker fra hagen sin til oss. Hun sier at vi ikke har vært der, ikke har hjulpet henne, så nå får det bare være sånn. Og hvem som har betalt for vanntilførselen, drivhusene, og de hjelperne som har gravd opp og hjulpet til med å anlegge bedene, det glemmer hun visst fort.
Frukt og grønnsaker kjøper vi for en rimelig pris på butikken.
Vi har aldri hatt vår egen hytte. Vi bor i Oslo, og sannsynligvis har pappa aldri sett hvordan poteter ser ut før de havner i matbutikken. Mamma, derimot, kommer fra landet, så hun ble lei av hagearbeidet fra oppveksten og ungdommen og ville ikke ha det lenger.
Da pappa levde, trengte hun aldri støtte til selvberging. Han forsørget familien selv i de verste tider. Mamma jobbet også, men pappa tok seg av det meste av utgiftene.
Etterpå ble egentlig lite endret. Før jeg selv ble voksen og i arbeid, kunne jeg hjelpe mamma noe jeg også gjorde. Vi bodde sammen, så vi delte på utgiftene. Jeg flyttet ut fra mamma først etter at jeg giftet meg, altså for to år siden.
I fjor gikk mamma av med pensjon og kjøpte seg en liten hytte med tomt. Hun lengtet etter barndomsminnene fra bestemors store hage. Mamma tok ut penger fra kontoen sin og kjøpte eiendommen. Det er kanskje ikke den mest komfortable løsningen, men mamma trives, og det er viktigst.
Selvfølgelig måtte vi bidra økonomisk med å oppgradere huset og hagen. Vi hadde råd til det begge hadde vi gode jobber. Klart, vi hadde ikke penger til å bygge et slott, men nok til å gjøre hytta hyggelig, ordne vannledning både på tomta og inn, og bygge inn verandaen.
Vi sa med en gang nei til å bli med som arbeidskraft. Vi har hverken tid eller særlig lyst til å grave i jorda. Vi er byfolk og synes det er mye bedre å sove lenge i helgene, dra på kafé eller på en tur sammen.
Mamma ble ganske irritert over at vi ikke hjalp til med hagen, men det roer seg alltid med det samme det er nye innskudd på kontoen hennes fra oss. Og det har vært mange sånne innskudd. Drivhus skulle bygges, deretter ville mamma ha opphøyde bed, det skulle graves og noen busker måtte fjernes. Vi betalte for alt, mamma slapp unna det tyngste arbeidet.
Vi betalte til og med taxi for mamma når hun handlet stort, for hun orka ikke bære alt på toget og deretter til fots.
Innimellom forteller mamma om innsatsen i hagen, sender bilder av tomatene og grønnsakene og hvordan alt er så pent og frodig. Jeg viser ikke så mye følelser, for jeg forstår virkelig ikke, det interesserer meg ikke. Slik fortsetter det, helt til mamma sender bilde av noen svære, knallrøde jordbær.
De ser virkelig fristende ut og plutselig kjenner jeg smaken i munnen. Jeg ber henne plukke noen i en boks for meg, så kan jeg hente dem etter jobb. Jeg forventer ikke at mamma skal sende bilder av boksene og skrive opp prisene side om side.
Jeg må lese en gang til, tror nesten jeg har misforstått når mamma starter et nytt tema. Så ringer jeg og spør rett ut om hun faktisk tenker å SELGE meg jordbærene. Ja, det stemmer.
Hva forventer du? Jeg styrer rundt her, svetter og sliter med hver jordbær så den skal bli så flott, og dere, to byfolk, har ikke engang stukket innom én gang for å hjelpe. Hvorfor skulle dere få noe gratis? Den som ikke jobber, får ikke mat, poengterer mamma.
Jeg minner henne på at vi jo faktisk har betalt for at hagen skulle bli til. Mamma blir sjokkert, mener jeg er frekk som i det hele tatt nevner penger: «Hvordan kan du snakke sånn til din egen mor?»
Jeg nekter på prinsipp å kjøpe mat fra mamma. Da får hun heller selge til andre. Mannen min og jeg kjøper alt vi trenger på torget det er ingen sak. Mamma prøver fortsatt å tilby meg agurker og squash, men får samme svar.
Vi kommer ikke til å hjelpe til med hagen hennes i framtida uansett. Det vi hjelper med, det er regninger, medisiner og viktige ting for helse og liv. Men grønnsakshagen der får hun styre helt selv.
