Jeg giftet meg da jeg var 50 år gammel, og trodde jeg endelig hadde funnet lykken, men ante virkelig ikke hva som ventet meg…
Jeg er en av de kvinnene som giftet seg sent i livet. Dessverre tok det sene forholdet slutt.
Hele livet har folk kalt meg «den pirkete», men jeg har alltid likt å lære. Jeg tok mastergrad og jobber nå som bibliotekar. Det var en venninne som introduserte meg for min framtidige ektemann. Han var 59 år, men langt fra oppgitt han ville fortsatt finne en kone. Jeg var ni år yngre enn ham. Da jeg møtte Eirik for første gang, traff han meg rett i hjertet. Han var utdannet, høflig, med sans for dikt og skjønnlitteratur. Vi begynte å snakke sammen, og etter noen måneder fridde han.
Jeg svarte ja, for jeg hadde lengtet etter en familie så lenge. Etter vi giftet oss, flyttet vi inn i min leilighet, fordi datteren hans og hennes familie bodde i hans hus. For å være ærlig ante jeg ikke hva som ventet meg. Jeg hadde alltid trivdes alene, men nå ble mye veldig annerledes, og jeg kjente irritasjonen vokse i meg. Flekkene på duken, det krøllete sengeteppet, sokker som lå slengt overalt, og mange merkelige ting jeg aldri hadde forestilt meg… Absolutt alt irriterte. Det føltes hele tiden som om han bodde på hotell, mens jeg tok meg av alt husarbeidet. Han hadde dessuten dårlig økonomi. Jeg mistet tålmodigheten for alvor da han, istedenfor å fikse kjøkkenkranen, ødela den enda mer før han omsider ringte en rørlegger. Familiespill.
Den dagen innså jeg at jeg ikke ønsket å være tålmodig og lide meg gjennom dette livet; vi var tross alt voksne med vaner som ikke passet sammen. Kort tid etter hadde vi en samtale og det viste seg at han var fornøyd med akkurat det livet vi levde. Jeg er en rolig person, liker ikke bråk, men vi klarte ikke finne en løsning som begge var fornøyde med: datteren til Eirik hadde allerede lagt planer for livet sitt i farens leilighet, og regnet med at han skulle bo permanent hos meg. Etter tre måneder gikk han endelig med på skilsmisse. Han krevde gavene sine tilbake. Å gi fra meg søppelbøtten og et gullkjede plaget meg ikke det minste.
Denne opplevelsen har fått meg til å tenke mye på om det lar seg gjøre å bygge opp et lykkelig familieliv etter fylte femti.
