«Marsj ut på kjøkkenet!» ropte mannen til kona. Han ante ikke hva dette skulle føre til.
«Liv, har du sett det blå slipset mitt?» lød stemmen fra soverommet hvor Erik gjorde seg klar til jobb.
Liv sto ved komfyren og rørte i havregrynen. Sju års ekteskap, og hver morgen var lik den forrige. Han jaktet på penger og karriere på kontoret, hun flakket mellom komfyr, gryter og vaskemaskin.
«Se på den andre hyllen i skapet!» svarte hun.
«Det er ingenting her! Liv, er du sikker?»
Kvinnen sukket, tørket hendene og gikk mot soverommet. I lomma på jakka hans fra i går fant hun noe metallisk. En nøkkel. En vanlig leilighetsnøkkel, men ikke en de hadde.
«Erik, hvor er denne fra?» rakte hun ham nøkkelen.
Et øyeblikk glødet overraskelse i ansiktet hans. Men han tok seg raskt sammen og brølte:
«Marsj ut på kjøkkenet! Ikke rot i lommene mine! Den er fra arkivet på jobb.»
Han hadde ingen anelse om hva som ventet.
Under frokosten skrev Erik ivrig på telefonen, smilte og lo til og med et par ganger.
«Hvem er det som skriver?» spurte Liv forsiktig.
«Kollegater. Diskuterer et prosjekt,» sa han uten å se opp.
Men Liv fikk med seg at det ikke var filer eller dokumenter på skjermen, men hjerter og smilefjes.
«Jeg blir litt sen i kveld. Presentasjon, så middag med forretningspartnere. Du trenger ikke vente.»
«Middag på en lørdag?»
«Forretning har ikke fridager, kjære.»
Han ga henne et kjapt kyss på kinnet og forlot huset, etterlot seg duften av en dyr parfyme.
Liv ryddet bordet, satte seg med en kopp nå kald kaffe. For sju år siden hadde hun fullført økonomistudiet med glans, jobbet i en bank, bygget karriere. Men etter bryllupet
«Hvorfor trenger du den jobben?» overtalte Erik henne da. «Jeg sørger for alt. Ta deg av hjemmet. Snart kommer det barn»
Men årene gikk, og det kom ingen barn. I stedet kjente hun alle kassadamerene i butikkene og kunne handlingen i hver eneste såpeopera.
Men denne morgenen snudde noe seg inni henne. En nøkkel til en ukjent leilighet, smilefjes på telefonen, ny parfyme, «jobbmøter» i helgene
Hun åpnet laptopen og søkte: «Stillingsannonse forreisende i Fornebu Business Park». Det var der, i syvende etasje, Erik jobbet for selskapet «Fremtiden».
Liv fant det: Renholdsfirmaet «Rent kontor» søkte vaktmestere for Fornebu Business Park. Kveldsvakt.
Hjertet banket raskere. Perfekt: Ansatte gikk hjem, men rengjøringspersonalet kom. Men noen «ble litt lenger»
Hun ringte nummeret:
«God dag. Jeg ringer angående stillingen som vaktmester i Fornebu.»
Neste dag satt hun foran laglederen, Ingrid.
«Har du erfaring?»
«Erfaring hjemmefra. Hver dag i sju år,» innrømmet Liv ærlig.
«Hvorfor Fornebu? Vi har objekter nærmere.»
«Det passer med timeplanen. Og jeg går gjennom en skilsmisse. Om kvelden er han med barnet, og jeg tar en ekstrajobb.»
Ingrid så medfølende på henne:
«Forståelig. Du får jobben. Bare si, hva skal vi skrive deg opp som?»
«Åse Johansen,» svarte Liv uten å nøle.
Tre dager senere hadde Liv Eriksen blitt til Åse Johansen, den nye vaktmesteren i Fornebu. Hun fikk uniform, utstyr og en kort instruks:
«Det viktigste er å være usynlig. Ingen prat, unødvendige bevegelser. Vi jobber stille, raskt og effektivt. Din etasje er den syvende. IT-selskapet «Fremtiden». Spesielt merket: Kontoret med skiltet «E.A.Eriksen».
«Kan jeg få den syvende?» spurte Liv forsiktig. «Jeg hører det er få kontorer der. Jeg er ny.»
«Selvsagt. Nettopp der en av jentene sluttet for tungt. Klarer du det, så kjør på.»
Liv stod ved døren til mannens kontor med moppen i hånden. Det var lenge siden mørkt, allerede åtte om kvelden. Arbeidsdagen var over, men innenfra hørte hun stemmer.
Planen hennes begynte å virke.
To uker som vaktmester på samme kontor som Erik åpnet øynene hennes for mye. Det viste seg at kveldens «forsinkelser» ikke hadde noe med arbeidsmoral å gjøre. Han ble trukket til syvende etasje, ikke for prosjekter, men for Maren Solberg en ung markedsføringsansvarlig i samme selskap.
Nøkkelen i jakkelomma hans var ikke til et arkivskap, men til Marens leilighet i en nybygd boligblokk.
«Erik, jeg er lei av å skjule oss,» sa Maren akkurat da Liv moppet gulvet i kontoret ved siden av. «Når kan vi være sammen offentlig?»
«Snart, kjære,» hvisket Erik. «Advokaten sier vi må ordne alt riktig. Hvis vi skynder oss, må vi gi fra oss halve leiligheten.»
Liv skar tenner. Så ikke bare bedrar han henne, men planlegger å etterlate henne med ingenting.
Men det verste skjedde noen dager tidligere. Under rengjøring traff moppen hennes en stabel papirer de spredte seg over gulvet. Da hun samlet dem opp, la hun merke til merkelige notater i margen. Takket være økonomikunnskapene sine skjønte hun fort: Dette var ikke bare rapporter, men intern finansiell og strategisk informasjon.
På bordet lå en annen telefon en arbeidstelefon. På skjermen blinket en melding fra «Ida S.»
Liv så seg rundt: Kontoret var tomt. Hun åpnet meldingen.
«Erik, trenger rapporten om «Nordlys». Som vanlig sender pengene.»
«Ida, prisen er annerledes nå. Full pakke 50 000.»
«Greit. Men fort. Presentasjonen er allerede tirsdag.»
Liv følte en kulde i hendene. Ida Simonsen nestleder i «Horisont», hovedkonkurrenten. Og mannen hennes selger henne forretningshemmeligheter
Hun tok bilder av korrespondansen og dokumentene. Hjemme sjekket hun alt igjen og ble bare mer sikker: Skaden mot selskapet løp opp i hundretusener av kroner.
«Hvordan går det på jobben?» spurte hun den kvelden mens hun serverte middag.
«Alt stabilt. Jobber med et nytt prosjekt, veldig lovende,» mumlet Erik uten å se opp fra telefonen.
«Lovende» det samme du allerede har solgt, tenkte Liv.
Først hadde hun tenkt å overlevere alt til ledelsen og søke om skilsmisse. Men så ombestemte hun seg: Han fortjente en offentlig avsløring.
«Fremtiden» planla en bedriftsfest feiring av et nytt kvartal med suksess. Erik hadde forberedt seg i
