Da den daglige gjøken gol mer enn alle andre – Nei, nå tuller hun med meg! – utbrøt Signe. – Jørgen, kom hit. Nå med én gang! Mannen hennes, som nettopp hadde kastet joggeskoene i gangen, kikket inn i døråpningen mens han hektet opp skjortekragen. – Signe, hva nå igjen? Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, hodet sprenger… – Hva nå igjen?! – Signe pekte mot kanten av badekaret. – Se godt etter. Hvor er sjampoen min? Hvor er den hårmasken jeg kjøpte i går? Jørgen myste mot den sirlig oppstilte rekken av flasker. Der sto det en diger flaske tjæresjampo, en halvliters “Loppekur” og et tungt glass med en krem i merkelig mørkebrunt. – Øh… Det er mamma som har tatt med sakene sine. Hun synes nok det er lettere å finne tingene sine her… – mumlet han, uten å møte blikket til kona. – Lettere?! Jørgen, hun bor jo ikke her! Se ned. Signe satte seg på huk og dro frem et blått plastfat fra under badekaret. I det lå hennes eksklusive franske produkter, sammen med hennes egen badesvamp og barberhøvel. – Så dette er greia, Jørgen? Hun har skuflet mine ting ned i dette ekle fatet, og stilt sitt dritt frem! Synes hun virkelig at sakene mine hører hjemme sammen med vaskefilla, mens hennes “Loppekur” skal stå til pynt på badekarkanten?! Jørgen sukket tungt. – Signe, ikke hiss deg opp. Mamma har det virkelig vondt nå, det vet du. Jeg kan sette alt tilbake, så spiser vi middag sammen? Mamma har forresten laget kålruletter. – Jeg nekter å spise hennes kålruletter, – svarte Signe kaldt. – Og hvorfor er hun her hele tiden egentlig? Hvorfor leker hun husmor i mitt hjem, Jørgen?! Jeg føler meg som en leieboer som såvidt får bruke doen, i eget hjem. Signe dyttet vekk mannen og styrtet ut. Jørgen dyttet stille fatet med hennes saker tilbake under badekaret med en fot. Leilighetsspørsmålet, som hadde ødelagt livet for millioner, hadde aldri vært et issue mellom Signe og Jørgen. Jørgen hadde arvet en romslig ettroms i et nytt bygg fra farfaren. Signe hadde en koselig toroms etter mormor. Etter bryllupet bestemte de seg for å flytte inn hos Jørgen – der var det nyoppusset og klima­anlegg, mens Signes toroms ble leid ut til en hyggelig familie. Forholdet til Jørgens foreldre var preget av væpnet nøytralitet og høflig vennlighet. Svetlana Anna, og hennes alltid tause og sindige ektemann Viktor, bodde på andre siden av byen. Ukentlig te, spørsmål om helsa og jobben, og noen smil på toppen. – Åh, Signe, du har blitt så tynn, – sa Svetlana Anna og serverte kake. – Jørgen, gir du ikke kona din mat? – Mamma, vi trener jo, – sa Jørgen. Og slik fortsatte det. Ingen spontane besøk, aldri noen formaninger om husstell. Signe skrøt ofte til venninnene: – Jeg er så heldig med svigermor. En gullkvinne, blander seg aldri, maser ikke på meg, lar Jørgen være i fred. Alt raknet en grå tirsdag da Viktor, etter 32 års ekteskap, pakket kofferten, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Drar til fjells, ikke let etter meg!», og blokkerte alt som het kontakt. Det viste seg at «krise i gråsonen» ikke bare er et uttrykk – det fantes en ung, sprek administrasjonsdame på et Sirdals-hotell, der paret hadde feriert tre somre på rad. For seksti år gamle Svetlana Anna gikk verden i knas. Først gråt hun, ringte midt på natten og analyserte, om og om igjen: – Hvordan kunne han? Hvorfor? Hva nå, kjære Signe? Signe syntes oppriktig synd på henne. Hun kjørte beroligende bort, lyttet på de samme historiene for tiende gang og nikket når svigermor bannet over «den gamle skjørtejegeren». Men tålmodigheten tok slutt – svigermors evige klaging begynte å irritere. – Jørgen, hun ringte fem ganger bare i morges, – sa Signe til frokost. – Hun ba deg skifte lyspære i gangen hos seg. Jeg forstår henne, men… Når gir det seg? Mannen ble brydd: – Hun er ensom, Signe. Hun har levd hele livet sitt for ham, og så forlater han henne… Vær snill med henne, vær så snill. – Hun kan skifte pære eller bestille handyman. Hun vil bare at DU skal komme. Eller jeg! Skal jeg gidde det? Så begynte overnattingene – Jørgen måtte stadig være hos sin mor. – Signe, mamma tør ikke sove alene, – sa Jørgen og pakket bag. – Hun sier stillheten holder henne våken. Jeg overnatter et par dager hos henne, ok? – Et par dager? – Signe rynket øyenbrynene. – Jørgen, vi er nettopp gift, og du rømmer allerede! Jeg har ikke lyst til å sove alene halve uka. – Det er bare midlertidig. Hun kommer snart til seg selv, alt blir normalt igjen. «Midlertidig» varte en måned. Svetlana Anna krevde sønnen sin hele fire kvelder og netter i uken. Hun simulerte blodtrykk, panikkanfall og laget tilstopping i vasken med vilje. Signe så hvor utslitt Jørgen var, strekkende seg mellom to hjem, og gjorde den feilen hun senere angret bittert på. *** Hun bestemte seg for å være ærlig med svigermor. – Du, Svetlana Anna, – sa hun under søndagsmiddagen. – Syns du det er så ille å være alene, hvorfor ikke komme hit om dagen? Jørgen er på jobb, jeg jobber mye hjemmefra. Du kan rusle i parken, sitte her, og mot kvelden kjører Jørgen deg hjem. Svetlana Anna så rart på henne. – Vet du, Signe… Du har helt rett. Hvorfor sitte fast der borte? Signe så for seg et par besøk i uka, kanskje svigermor kom rundt lunsjtider og dro før Jørgen kom hjem… Men Svetlana Anna hadde sin egen plan – klokken sju neste morgen ringte hun på døren. – Hvem ringer? – mumlet Jørgen søvndyssig, da ringeklokken hylte i gangen. Han åpnet døren selv. – Det er meg! – kvitret stemmen i dørtelefonen, det var Svetlana Anna. – Hadde med fersk cottage cheese til dere! Signe dro dynen opp over hodet. – Er hun gal… – freste hun. – Jørgen, klokken er sju! Hvor får hun fersk ost så tidlig?! – Mamma står alltid tidlig opp, – sa Jørgen og kastet på seg buksene. – Sov du, jeg åpner. Fra da av bodde Svetlana Anna på åttedagers-skift. Hun bare var der. Signe prøvde å jobbe, men innimellom høre: – Signe, hvorfor tørker du ikke støv av TV-en? Jeg har funnet en klut, jeg tørker det snart. – Svetlana Anna, jeg har møte om fem minutter! – Åh, hvilket møte? Sitter jo bare og ser på bilder. Og du, kjære, du stryker skjortene helt feil for Jørgen. De skal ha press, som en barberblad. La meg vise deg mens du venter på «klientene» dine. Alt ble kritisert. Hvordan grønnsakene var kuttet: «Jørgen liker strimler, ikke terninger som på kantina.» Hvordan sengen var redd opp: «Sengeteppe skal henge ned til gulvet, ikke så snevert.» Lukten på badet: «Det burde lukte friskt, her lukter det fukt.» – Ikke bli sur nå, Signe, – sa svigermor og snuste over gryten. – Du har saltet suppen altfor mye. Jørgen har vært vant til diett hele livet. Han har svak mage, visste du ikke det? Du kommer til å ta knekken på ham med sånn mat. La meg ordne. – Han likte suppen, – bet Signe tilbake med knyttede never. – Han spiste to boller i går! – Han er bare hensynsfull. Vil ikke såre deg, derfor spiser han. Ved lunsjtid var Signe allerede på randen av nervøst sammenbrudd. Hun trakk til en kafé og ble sittende i timevis, bare for å slippe stemmen til svigermor. Når hun kom tilbake, ble det ikke bedre. Først dukket svigermors favorittkrus opp på kjøkkenet – kjempestort, prangende med teksten «Verdens beste mamma.» Så hang hennes ekstrakåpe på en krok i gangen, og en uke senere var en hel hylle i skapet ryddet til hennes «hjemmeklær» og to morgenkåper. – Hvorfor har du kåper her? – spurte Signe, da hun fant en knallrosa frottekåpe ved siden av sine egne silkeundertøy. – Men kjære, jeg er jo her hele dagen. Blir sliten, vil gjerne skifte til noe behagelig. Vi er jo én familie, gå ikke sånn og surna! Jørgen svarte det samme på alle Signes klager: – Signe, vis litt forståelse. Hun har det vondt. Har mistet mannen sin, føler seg unyttig. Bryr du deg virkelig om en hylle? – Jeg bryr meg ikke om en hylle, Jørgen! Mammaen din fortrenger meg ut av mitt eget hjem! – Du overdriver. Hun hjelper jo – lager mat, vasker. Du liker jo ikke stryking. – Jeg går heller krøllete enn å gå i noe hun har strøket! – freste Signe. Men mannen svarte ikke. *** Boksene på badet ble dråpen som fikk begeret til å renne over. – Jørgen, kom ut, – ropte Svetlana Anna fra kjøkkenet. – Kålrulettene blir kalde! Signe, kom du også, jeg har ikke tatt så mye peppersaus på din, vet du ikke liker sterkt. Signe stormet inn på kjøkkenet, hvor svigermor allerede la opp tallerker. – Svetlana Anna, – spurte hun kontrollert – hvorfor tok du sakene mine vekk på badet? Svigermor rykket ikke engang i et øyebryn, la sakte gaffelen ved Jørgens tallerken og smilte: – Åh, Signe, de flaskene? De var jo snart tomme, tok bare plass. De luktet så sterkt, jeg ble vondt i hodet. Sett mine der, de er prøvd og testet. Dine satte jeg bare pent under, så de ikke skulle være i veien. Du har vel ikke noe imot det? Der måtte det jo ryddes uansett. – Jeg har noe imot, – svarte Signe. – Det er mitt bad. Mine ting. Mitt hjem! – Men kjære deg, – sa Svetlana Anna og satte seg tungt. – Leiligheten er jo Jørgens. Såklart du er husmor her, men… man må vise respekt for ektemannens mor. Jørgen, i døråpningen, ble kritthvit. – Mamma, ikke gjør sånn… Signe har jo også en leilighet, vi bare bor her nå… – Hva slags leilighet? – vinket svigermor avvisende. – Noe gammelt ræl. Jørgen, spis nå. Kona di er sikkert bare sulten, blir alltid så gretten da. Signe så på mannen. Hun ventet. Ventet på de ordene: «Mamma, nå er det nok. Du har gått for langt. Ta tingene dine og dra hjem.» Jørgen sto der, vekslet blikk mellom mor og kone, og så… satte han seg bare til bordet. – Signe, kom og spis. Så kan vi bare snakke rolig sammen. Mamma, du burde ikke ha flyttet tingene heller… – Ser du! – utbrøt Svetlana Anna fornøyd. – Sønnen forstår. Og du, Signe, nå er du jammen smålig. Man må ikke være så egen. Familie betyr fellesskap. Signes tålmodighet brast. – Fellesskap? – gjentok hun. – Greit. Hun snudde på hælen og forlot kjøkkenet. Jørgen ropte et eller annet, men Signe hørte ikke. Hun stappet alt i koffertene på 20 minutter. Sjampoene lot hun stå – hun ville kjøpe nytt. Hun dro ut idet to stemmer klemte etter henne – én tryglende og én som fornærmet med bare nesten skjulte fornærmelser. *** Signe hadde ingen planer om å komme tilbake – skilsmissen søkte hun om nesten med én gang etter «flukten». Ektemannen, inntil videre, ringer og tigger henne daglig, mens svigermor sakte men sikkert flytter alle tingene sine inn i ettromsen til sønnen. Signe er sikker på at dette var nøyaktig det svigermor hadde planlagt hele tiden.