Faren min, Arne, som nå er 72 år, forteller meg at han skal gifte seg med en gammel klassekamerat!
Da han kommer med nyheten, blir jeg helt målløs. Tenk, han er jo allerede godt over seksti!
Før dette har Arne vært singel i tjue år, siden moren Liv døde. Jeg flyttet hjemmefra for tretti år siden, da jeg startet min egen familie, men jeg besøker ham hvert år til jul og om sommeren sammen med kona mi, Marte, og barna våre, Sofie og Mats. Jeg er glad for at Arne er en tøff krukke som ikke klager over helsen, så han tar seg av alt selv selv om vi fortsatt hjelper til når hagen skal ryddes eller ved skal hogges til vinteren.
I dag ringer han meg og sier at det er på tide å bringe en ny kvinne hjem. Det viser seg å være Ingrid, en klassekamerat fra ungdomsskolen i Lillehammer. De var gode venner, men etter videregående flyttet de til forskjellige byer og mistet kontakten. Nå, i alderdommen, har de bestemt seg for å gjenforene livene sine. Er det ikke helt rart?
Jeg sier med en gang til ham at han ikke kan forvente at vi og barnebarna deltar i vielsen, men det holder ham ikke tilbake. De ble faktisk gift for noen måneder siden og holdt en liten fest i en hytte på Østerdalen.
Hva mangler Arne i sin høye alder til at han vil leve sånn dette?
Saken er at Arnes hus er stort, med mye jordbrukseiendom og en stor gård i Gausdal. Hans nye kone har flere barn og barnebarn som gjerne vil gjøre krav på eiendommen. Jeg begynner derfor å lure på om dette ekteskapet kun er et økonomisk trekk.
Marte og jeg bor i en tre-roms leilighet i Oslo, hvor vi har betalt ned boliglånet i nesten et tiår. Vi har to barn, og jeg har alltid tenkt at vi skulle gi den eldste sønnen vårt en bolig, mens den yngste skulle arve farens gård. Nå vet vi ikke hvem som får hva.
Vi har ikke besøkt Arne på seks måneder, og vi har egentlig ingen lyst til å gjøre det nå som han har begynt på et nytt liv. Slægtninger ringer ofte og sier at vi burde være glade for at far har funnet lykken i en så høy alder. Jeg vil gjerne være glad for far, men jeg tenker på at denne kvinnen kanskje bare utnytter ham, og at vi en dag må kjempe med en haug av svigerfamilien om gården jeg har tilbrakt halve livet mitt på.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke lenger å ignorere far, men jeg har ikke styrken til å late som alt er i orden. Hva kan du anbefale for å komme meg ut av denne situasjonen?
