Du, du skulle bare visst hva som skjedde på hytta vår i sommer! Vet du, naboen min, Grethe, fikk plutselig for seg at alt som vokser på tomta vår nærmest var felles gods. Men jeg viste henne kjapt at sånn funker det ikke her i bygda.
Jammen, Liv, vær nå litt rundhåndet! Kunne du ikke unne meg et par agurker? Du har jo mengder! De blir jo bare svære og gule til slutt uansett. Barnebarna har kommet på besøk, vet du, og de trenger litt vitaminer! Ikke vær så gjerrig nå, vi bor jo kloss opptil hverandre, gamle kjente!
Grethe hang over det lave nettinggjerdet som skiller tomtene våre og gliste så sukkersøtt at det nesten var kvalmt. Den ene hånda hennes klamret seg rundt en halvfull emaljeskål med jordbær de fleste fra MIN jordbæråker og den andre var allerede borte og pilledde i solbærbusken min.
Selv sto jeg på kne i bedet og lukte skvallerkål ved gulerøttene, men jeg måtte reise meg opp fordi korsryggen sa så ifra. Tørka svetten vekk med håndbaken, full i svart jord, og sendte henne blikket mitt du vet, det blikket.
Siden vi kjøpte denne hytta for tre år sida, har Grethe mast om at vi er jo på samme lag, men hun har aldri løftet en finger hos seg selv. Alt var bare ugress og vindskeive epletrær hos henne orntlig “la det gro, la det gro”-stemning. Selv lå hun for det meste i hengekøya, brant grillpølser på noen murstein og hørte på P4 så det dundra i hele veikrysset. Jeg derimot, sto opp så tidlig at sola knapt hadde stått opp, krabbet i potetåkeren, passet på tomatplantene med navnelapper, og vanna til langt utpå kvelden.
Grethe, du har jo egne jordbær. Jeg så dem her om dagen. Hvorfor plukker du ikke dem?
Pff, mine? Bare småsyrlige bær, og snutebillene har tatt det meste. Du er jo så flink med alt det der gjødsla og styrer og ordner jeg skjønner ikke opp og ned på det. Hos oss får naturen styre, men sånn er du bare heldig med svære røde bær. Synd de skal gå til spille, dere er jo bare to! Dere orker jo aldri alt sammen.
Logikken hennes er det bare å gi opp på. Hun mente oppriktig at om noen har mye, skal det deles latskap forklarer aldri mangelen på noe, tydeligvis.
Og Grethe tok seg virkelig til rette. Forrige helg stjal hun til og med squash mens vi handla i butikken! Da sa hun etterpå at hun bare trodde vi hadde glemt dem. Nå var det jordbærene. Så, jeg fikk nok.
Grethe, sett fra deg bollen, sa jeg bestemt. Jeg plukker jordbærene til syltetøy. Hver bær teller.
Æsj, nå er du gjerrig igjen, mumla Grethe, himla teatralsk med øynene. Noen bær til barna kan da ikke skade? Du river dem vel ikke ut av hendene på et barn?
Hun dytta fort kjeften full av et digert bær og svinset fornøyd hjemover med fangsten.
Jeg sto alene midt i bedet og kjente irritasjonen koke. Magnus, mannen min, kom ut fra boden, så hva som foregikk men blandet seg ikke inn sånne kjerringkrangler, gidder ikke han.
Er Grethe på slang igjen? spurte han, flirende.
Hver bidige uke, svarte jeg og himlet med øynene. Snart klipper jeg nakkehårene av henne om hun fortsetter. Forrige helg tok hun squash fordi hun mente de var overmodne. Nå river hun jordbærene rett foran trynet på meg!
Da må vi nesten sette opp en plankegjerde da, foreslo Magnus. To meter høyt, rett til værs.
Får ikke lov i hytteforeningen, svarte jeg. Bare netting eller stakitt så folk ikke skal miste sola. Og vi har jo nettopp brukt alt på nytt drivhus, vet du.
Det toppet seg bare utover sommeren. Juli var steikende varm, og bær og grønnsaker formelig eksploderte på åkeren min. Og desto mer jeg fikk, jo oftere kom Grethe til gjerdet.
Så, en lørdagskveld, hadde Grethe plutselig storinnrykk. Ti stykker, høy musikk og masse øl. Da de gikk tomme for snacks, kom Grethe over og ropte allerede rimelig brisen:
Liv! Kan du redde situasjonen eller? Vi trenger litt salat. Kan du ikke spleise på noen tomater, litt oksehjerte, og noe persille? Gjestene klager på lite å bite i. Orker ikke gå til Jokern nå, det er så langt.
Jeg rettet meg opp med hageslangen i hånda.
Tomatene har ikke rukket å bli modne ennå, sa jeg. De beste skal jeg forresten gi til datteren min i byen i morgen.
Ikke vær så gnien, ropte hun over gjerdet, pustet alkohol og øl over halve åkeren. Jeg kjøper deg en sjokolade til uka.
Grethe, nei. Basta, svarte jeg. Det holder nå.
Da endra hun plutselig tonen. Smalnet i blikket.
Jaja, sitt du der med tomatene dine. Håper de sprekker! Kaller deg nabokjerring? Du hadde ikke gitt bort snø engang i januar!
Hun dundra hjem, og resten av kvelden kom det spydigheter fra terrassen hennes byfolk, raringer og giftbønder… Jeg måtte bare lukke igjen vinduene og skru opp NRK P1.
Neste morgen, på vei ut for å vanne blomstene, fikk jeg sjokk døra til drivhuset vårt sto på gløtt. Jeg storma ut.
Nederst på de største tomatplantene var det ribba, bare stubber igjen. Noen kvister var knekt, halvråtne tomater lå kastet kaldt på bakken og både agurker og urter var redusert. Persillen borte.
Jeg sto bare og stirra. Det var ikke bare tyveri det var som et spark i magen.
Magnus! ropte jeg med skjelvende stemme.
Han kom fort ut, så på ødeleggelsene, og rynka brynet.
Dette er ikke greit, Liv. Det er faktisk straffbart.
Men, Magnus, hvem skal tro oss? Det er jo ingen kameraer, og hun vil bare nekte.
Som om jeg ikke kjente Grethe; hun slåss til siste pust om hun må.
Jeg kikka over mot tomta hennes. Det var stille, kun en halvspist salatskål igjen etter festen, og midt i det lå det bitene av mine største tomater og selvsagt min sære persille.
Men da fikk jeg en idé og denne gangen skulle hun læres. Nå skulle jeg bruke hodet, ikke kun sinne.
Jeg dro på Plantasjen og kjøpte heldekkende gul kjeledress, vernebriller, gassmaske, en stor pumpekanne fra hageavdelinga, og hauger av blå og grønne matfarger, samt en flaske grønnsåpe sånn som lukter skikkelig ille.
På kvelden, mens Grethe og co satt halvlange etter festen, ga jeg dem et show.
Jeg tok på meg alt utstyret, smørte opp farge og såpevann i vannbøtta, og begynte å spraye tomatene så bladene dryppa blått og grønt som om radioaktivt regn hadde rammet bedet vårt.
Magnus, trekk deg unna! ropte jeg dramatisk høyt nok til at hele nabolaget hørte. Dette er sterke saker! Ikke stå for nærme, sier bruksanvisningen!
Grethe glodde over gjerdet.
Hva er det du driver med, Liv?! Det river jo i nesa her!
Jeg klikka på maska, svarte mørkt:
Fant en ny plantepest på nettet. Noe sopp- og virusgreier visstnok visste du at tomatene kan bli giftige over natta? Må bruke disse kjemiske nødmidlene. Det står skrevet at ingen må smake på noe som helst de neste 21 dagene. Kjæledyr, fugler og insekter ingen av dem tåler det. Får du det i deg, så kan det slå ut leveren på flekken, står det. Men det funker i det minste, etter tre uker er det trygt igjen.
Grethe ble hvit i ansiktet.
Men kan jeg bare ta på det, eller?
Ikke lurt, svarte jeg. Må vaske deg i sprit om du har fått på deg. Får du det på munnen… tja.
Så fortsatte jeg bare. Kjørte på. Da Grethe så fargetomater dagen etter, fikk hun helt hetta. Ikke en unge fikk nærme seg gjerdet på flere dager.
Men Grethe lar seg ikke stoppe av sånt for alltid. Etter en uke så hun at jeg plutselig satt på verandaen og knasket agurk.
Spiser du av dine egne greier nå? ropte hun mistenksomt. Trodde det var gift!
Nei, svarte jeg rolig. Kjøpte fra Meny. Smaker ikke så godt, men jeg tør ikke ta sjansen på mine egne. Ser du, de er jo fortsatt blå.
Grethe rynka på nesa.
Så… de blir altså aldri rene igjen?
Dette stikker dypt, Grethe! Eksperimentell nanobehandling. Nå har jeg vært plaget nok.
Grethe gikk skeivt bortover tunet sitt, surmulende. Men hun holdt seg langt unna jordbærbedene etter det.
Den store finalen kom sensommer, da jeg måtte til byen i noen dager. Før jeg dro, hengte jeg en stor lapp på gjerdet:
Advarsel: videoovervåkning. Området behandlet med forsøkskjemikalier. Uten spesiell nøytralisering kan frukt og grønnsaker gi alvorlig forgiftning. Hytteforeningen og politi er varslet.
Kameraer? Hadde jeg ikke. Men poenget var klart.
Da jeg kom tilbake, sto Grethe ved gjerdet, og skreik til lederen i hytteforeningen, Erik, om at jeg drev med giftsprøyting og overvåking og lagde helsefarlig miljø for hele rekka.
Erik så bare oppgitt ut, og da han fikk øye på meg, pustet han lettet ut.
Liv, det har kommet en klage… om kjemikaliene og kameraene dine.
Slapp av, Erik. Det er bare matfarge og grønnsåpe. Mot bladlus. Ikke noe alvorlig. Og hvis noen får vondt i magen, får de slutte å gå på slang, sa jeg passe høyt.
Jeg har aldri tatt noe fra deg! skrek Grethe. Du bare innbiller deg! Det kan du ikke bevise!
Jeg har video, jugde jeg rett inn i øynene hennes. Har stått kameraer på bevegelse mens jeg var borte, Grethe. Skal vi se gjennom opptaket sammen med Erik?
Hun blei knallrød og fnyste bortover tunet sitt.
Spar meg for det derre gift-tullet! Kvel deg i tomater, for min del!
Erik så på meg og himlet med øynene.
Er det virkelig så sterke saker?
Matfarge og såpe, Erik. Funker mot de fleste uønska skadedyr. Også de med to bein.
Han fniste, blunket til meg og sa at lappen gjerne kunne henge videre.
Fra den dagen var det iskaldt mellom meg og Grethe. Hun snudde ryggen til hver gang vi møttes. Jeg lo stille for meg selv. Avlingen min fikk endelig stå i fred.
Men det beste skjedde til våren. Da kom jeg til hytta og så Grethe for første gang på kne i egen åker, rød i trynet og svett, og selv med de skeiveste plantekassene og flere brunsnegler enn jordbær, var det tydelig at ploen nå gikk på mitt vis.
Du, trenger du litt sand i jorda der? sa jeg vennlig.
Klarer meg sjøl, freser hun, men det var ingen bitt lenger.
Senere på sommeren kom hun med et syltetøyglass med tre sure agurker i lake, pressa det over gjerdet:
Prøv, jeg har lagt de inn selv. Etter oppskrift fra Norsk Ukeblad.
Takk, Grethe. Her har du litt oksehjerte-frø til neste sesong, da! Men du må starte i februar, og det kan jeg hjelpe deg med!
Greit det, ironisk, men nesten vennlig Om du ikke er for gjerrig med frøene da?
Nei du, ikke for dem som jobber sjøl.
Vi sto bare der, så på høsthagen. Lappen var for lengst viska vekk av regn, men forståelsen den satt igjen. Ikke en eneste tomat gikk til spille det året.
Så du, skal jeg hilse og si ingenting lærer en grådig nabo som en god dose folkeskikk, kreativitet, og en dæsj norsk stå-på-vilje.
