Dagbok, 16. mai
Det er utrolig hvordan små ting kan utløse bølger av følelser. Jeg klarer fortsatt ikke slippe det som skjedde i går, på min egen tredveårsdag. Alt skulle bli så fint, tenkte jeg for en måned siden kanskje middag ute, levende lys, latter og dansemusikk, og en kjole jeg hadde gledet meg til å kjøpe for anledningen. Men først røk bilen vår på verksted, og siden regningen på over førti tusen kroner sved hull i sparekontoen, bestemte Erik og jeg oss, etter ganske lang diskusjon: bursdag hjemme denne gangen, Ragnhild, du tryller jo alltid frem det koseligste bordet, ingen restaurant kan toppe deg, sa han så beroligende og strøk meg over håret. Og jeg… jeg nikket og forsøkte å tro på ham.
Men det første som møtte meg på kjøkkenet, var selvfølgelig svigermor. Ragnhild, hvorfor har du valgt denne billige majonesen til waldorfsalaten? Jeg sa jo du måtte bruke Mills ekte, den er rundere, ikke bare vann og maismel. Du kaster jo bort ressursene dine! Tove, min svigermor, sto der i sitt store selskapskjole fra syttitallet, hendene på hoftene og blikket drillende.
Jeg telte til ti inni meg, for ikke å si noe dumt. Majonesen er fra Mills, Tove, samme som sist bare ny emballasje, sa jeg, og rørte videre. Kunne du skjært opp brødet til rekesmørbrødene, tro? Gjestene kommer om en time.
Men hun ga seg selvsagt ikke. Rekene også på tilbud? Disse er så små. Du sparer på feil sted, Ragnhild. Før i tiden bugnet bursdagsbordet, og så serverer du dette…
Heldigvis kom Erik inn på kjøkkenet før jeg eksploderte. Han var nesten for pen, nydusjet og dresset opp. Hva, krangler dere igjen, jenter? lo han, snappet en skive spekepølse fra fatet. Tove så bare på ham, sukker, Jeg sier det bare som det er. Moren hennes bor jo langt unna, så noen må jo lære henne. Nå, kan jeg få kutte brødet?
Jeg snudde ryggen til, kjent på en bølge av såre tårer som truet. All denne erfaringen hun skulle overføre hadde jeg taklet i fem år nå med gjenbruk av melkekartonger, vasking av engangsbestikk og den endeløse meningsutvekslingen om hva som er riktig. Hver gang påpekte hun at min innsats, enten det var på kjøkkenet eller i livsstil, var sløsing med Eriks penger.
Denne dagen ville jeg bare at alt skulle være koselig. Jeg la pent på bestikk, tok frem det fineste porselenet, brettet servietter med stivelse og pyntet fatene. Det luktet nystekt kylling, vaniljeboller og urter i hele leiligheten, og et sted bak irritasjonen gnistret et håp om at gjestene, latteren og varmen ville gjøre denne dagen god.
Klokken fem kom venninnene med menn, kolleger, og Eriks fetter Sigurd med sin Trine. Leiligheten var snart proppfull av latter, skravling og rommet luktet champagne og nydampet kaffe. Det var gavekort på Kicks, blomster, konvolutter med penger, et skjerf fra Moods sånt som gir deg troen på at folk tenker på deg og vil deg vel.
Men Tove, plassert i enden av bordet som en slags familieoverhode, lot ikke én anledning til å felle små kommentarer gå fra seg: Erter i salaten er overkokt, Hvorfor har du ikke revet et eple i silden under teppet? eller Rødvinen er for sur, du skulle gjort som jeg, laget likør fra hagen. Men alle smilte, nikket, og fortsatte festen.
Da det var tid for taler, reiste Erik seg, holdt et nydelig innlegg om at jeg var både en fantastisk venn, kone og klippe i hverdagen. Jeg ble faktisk så rørt at jeg slappet helt av, for første gang på hele kvelden.
Men plutselig reiste Tove seg og slo på glasset. Nå må dere høre! Erik, kan du hente gaven min, den står i gangen stor pose, rød sløyfe. Erik for ut, og kom tilbake med et digert pakkemonstrum, brettet og knyttet så man knapt kunne bære det.
Tove satte seg nærmest på seremonielt vis, la posen på stolsetet ved siden av meg, og holdt en liten tale. Ragnhild, tredve år da er kvinnen voksen, og det er på tide å legge bort ungdomstøy og hull i buksene. Jeg har tenkt mye på gave penger forsvinner, elektriske saker blir ødelagt, men ting med kvalitet består. Her er mine beste klær, kjært holdt i alle år mitt eget trousseau, mine kjoler og kåpen jeg giftet meg i. Det er familiearv bruk det med glede, og tenk på meg når du tar det frem.
Hjertet sank da hun løste sløyfen og veltet innholdet ut over fanget og gulvet. Et støvete, tungt plagg havnet i fanget mitt: en mørkebrun ulkåpe, med slitt krage i syntetisk pels, tydelig angrepet av møll. Under denne lå en haug med kjoler i akryl og polyester, fra syttitallet med de mest grelle mønstre og dufter av naftalin og kjeller og av gammel svette.
Jeg løftet en gulnet bluse med slapp knapprad det leirete svettebeltet under armen var så tydelig at jeg grep etter ordene. Eh, Tove stemmen min brast nesten, men jeg snakket høyt så alle forstod Hva?
Hun smilte stolt og forklarte at frakken hadde hun jo ventet fem timer på i kø på Steen & Strøm i 1982, den var nesten som ny, og kjolene var ekte vare fra Jugoslavia, ikke kinatull, og jeg burde være glad for å få dem.
Blikk vekslet rundt bordet, min venninne Silje knuget servietten og fikk latterkrampe eller panikk? og Sigurd stirret ned i fatet. Erik så bare forvirret ut.
Jeg kjente raseriet bygge seg opp, men også pinligheten det var ikke bare skuffelse, det var ren ydmykelse. Svigermor hadde brukt min dag på å kvitte seg med sitt gamle skrot, og ville ha applaus for det.
Jeg reiste meg og lot kåpen falle i gulvet. Erik, vintage klær har faktisk en viss verdi. Dette er bare filler. Skitne, gamle filler som burde vært kastet for tredve år siden! sa jeg kaldt.
Tove gispet, grep seg til brystet. Hvordan våger du? Jeg har båret på dette i et liv, minne, familie! Jeg pekte på underarmen med flekken, Kaller du dette gave etter tredve år? Tror du på alvor jeg skal bruke det?
Hun så på meg med verkende øyne og skiftet tone, Du har blitt vanskelig å glede. Her prøver jeg å lære deg å bli en ordentlig dame, så spytter du på innsatsen min! Se på henne, folkens! Erik, hører du hva din kone sier til meg?
Erik forsøkte å megle, flakkende mellom oss: Ragnhild, mamma hun mener bare vel, dette er viktig for henne
Men vil du virkelig se konen din i disse klærne? Ville du unnet en venn dette på bursdagen, Erik? spurte jeg. Hvis du hadde fått gamle joggesko i gave av meg, hva ville du følt?
Svigermor satte i å pakke tingene tilbake i posen, mens hun skjelte og smalt: Da får jeg dra! Jeg setter ikke mine bein her mer! og marsjerte ut, med Erik etter.
Stemningen var ødelagt. Gjestene hvisket og begynte smått å reise seg. Jeg gikk løs på oppvasken, Erik satt mutt på sofaen. Da alle hadde gått, kom han settende inn på kjøkkenet, Kunne du ikke bare vært grei? Vi kunne latt som, og kastet det etterpå!
Men for første gang svarte jeg ærlig: Det handlet ikke om klærne. Hun ydmyket meg. Hun kunne overrakt det i fred, men hun sørget for at alle så at jeg liksom var heldig som fikk hennes etterlatenskaper. Det er ikke kjærlighet, det er makt.
Neste morgen pakket jeg sammen og tok med det gamle skjerfet jeg fant i gangen. Jeg drar til moren din, sa jeg til Erik da han søvnig kom ut.
Skal du be om unnskyldning? han lød håpefull.
Nei. Bare levere tilbake dette og være tydelig.
Hos svigermor var det lukt av valeriana og sure miner. Du kommer for å tråkle igjen, eller?
Nei, Tove, jeg er bare her for å be deg om noe: Fremover, gi meg en porsjon respekt. Jeg er kona til sønnen din. Vil du gi gave, spør hva jeg trenger eller bare si gratulerer. Men send meg aldri mer ditt skrot forkledd som familiearv. Jeg vil ikke ha det. Jeg ber ikke om penger, jeg vil bare slippe feider om brukte filler.
Hun ble sittende med åpen munn, vant til at folk bare nikket og fant seg i det, og jeg kunne se at det på en måte både såret og overrasket henne.
Og forresten, sa jeg mens jeg lukket døra, waldorfsalaten ble skrytt opp i skyene. Selv med denne feil majonesen for det er kjærlighet, ikke eddik, som smaker best.
Den dagen gikk jeg ut i vårsolen, for første gang på lenge fri for den gnagende følelsen av å ikke være god nok.
Senere samme kveld kom Erik hjem med en stor bukett roser. Mamma ringte, mumlet han og kastet blikket ned. Hun sa du er bestemt. Og at hun kanskje burde solgt den kåpa på Fretex likevel
Jeg lo kort. La henne gi slipp. I helgen vil jeg spise middag ute i en ny kjole jeg kjøper selv. Ikke ett ord om budsjetter. Jeg har fortjent det.
Erik smilte og omfavnet meg. Det er du som bestemmer. Ingen diskusjon.
Siden har det vært roligere. Tove er fortsatt seg selv, gnåler og kommer med tips, men nå holder hun seg mer på avstand og presser sedler diskret i konvolutt og sukker om at denne generasjonen har så rar smak. Jeg godtar det gjerne. Hovedsaken er at skuffene mine aldri mer fylles opp av noen annens naftalinfortid.
