«Se meg ikke sånn! Jeg vil ikke ha den babyen. Ta den!» ropte den ukjente kvinnen og kastet barnevognen rett i hånden min. Jeg forstår ikke hva som foregår.
Jeg og mannen min, Henrik, lever alltid i harmoni. Vi krangler knapt. Jeg prøver å være en ordentlig kone og husmor. Vi giftet oss mens vi studerte ved universitetet i Oslo. Så ble jeg gravid, og vi får tvillinger. Når barna blir eldre, starter vi et lite firma i en garasje på Bærumsveien. Jeg hjelper Henrik kun av og til, for jeg må passe barna og holde huset i orden. Jeg elsker spesielt å lage mat.
Henrik venter alltid på at jeg skal glede ham med noe godt i helgene. Jeg prøver å finne på en ny oppskrift hver gang, og Henrik er den ivrige smakstesteren. Barna, Solveig og Kari, er alltid nysgjerrige på hva mamma lager. Midt i alle problemene, barna, husarbeidet og arbeidet, har jeg aldri tenkt på hva Henrik holder på med. Jeg hadde aldri trodd han kunne være utro. Det er sant at det siste året har vært tøft. Firmaet går dårlig, og vi sparer så mye vi kan. Henrik må reise rundt i hele landet og signere nye kjøpsavtaler. Barna begynner i første klasse, så jeg er hjemme med dem.
En dag, da Henrik og jeg kjører hjem fra jobb, blir vi overrasket av en vakker kvinne. Vi stopper bilen, og den fremmede kommer bort til meg og kaster barnevognen i hånden min.
«Se meg ikke sånn! Jeg vil ikke ha den babyen hvis den ikke vil være hos meg. Ta den vekk!» skriker hun som en galning og peker på Henrik med fingeren.
Jeg står der, forvirret, og forstår ikke hva som skjer.
«Du lovet å forlate henne og være sammen med meg! Hvis du ikke gjør det, vil jeg ikke ha dette barnet!» spytter hun foran meg, snur på hælen og går.
Jeg er i noen minutter i sjokk, før jeg innser at jeg holder en barnevogn. Jeg spør ikke Henrik; jeg ser på ansiktsuttrykket hans og forstår hvem kvinnen er, og at han nesten vil kollapse. Stillere går vi inn i leiligheten. Der ligger en liten gutt i et bæreteppe, ikke mer enn to uker gammel.
«Hent barna fra skolen og kjøp alt jeg skriver på for babyen!» nikker Henrik tavst.
Siden da har seksten år gått. Mange av vennene mine dømmer meg, for de forstår ikke hvorfor jeg oppdrar et fremmed barn når jeg allerede har to døtre.
Jeg har aldri spurt Henrik om den kvinnen. Jeg oppdrar gutten som min egen sønn. Jentene er glade for å få en yngre bror. Vi holder sannheten skjult for ham, og da han blir voksen, forklarer vi hele historien. Overraskende nok tar han det med ro; han spør ikke om sin egentlige mor. Jeg er lykkelig. Jeg har tre fantastiske barn som elsker oss. Forholdet til Henrik har forverret seg, men han prøver så godt han kan å reparere det.
På den sekstende bursdagen til sønnen, Marius, skal vi feire med familien. Datterne, Solveig og Kari, har blitt gift og bor hver for seg. Når vi setter oss ved bordet, ringer det på døren. Vi har ikke forventet flere gjester, og jeg blir bekymret. Noe har gnaget meg hele dagen, og jeg har rett. Når jeg går inn i gangen, ser jeg en tynn kvinne som ligner på den som ga meg gutten.
«Jeg vil snakke med min sønn!» sier kvinnen.
«Du har ingen sønn her!» svarer Marius og jeg i kor.
Marius lukker døren for kvinnen og inviterer alle til bordet. Tårene fyller øynene mine. Jeg er takknemlig for å ha en så vidunderlig sønn, selv om han ikke er min egen.
