Jaja, hvor mange ganger jeg enn måtte be svigermoren min om å holde seg unna de sene besøkene, så har hun aldri lyttet.
Av en eller annen uforklarlig grunn mener svigermoren min at hun har rett til å dukke opp uanmeldt i leiligheten vår i Oslo. Sønnen vår, lille Lars, er ett år gammel. Jeg har bygget en fast kveldsrutine rundt ham. Hvis han ikke er i seng senest rundt klokken åtte, lar jeg ham heller bli liggende i barnevogna; to timer med evige gråt og gnålsomhet er da garantert.
Det er bortkastet å prøve å forklare dette til henne. Hvor ofte jeg enn ber henne om å komme tidligere, så står hun på sitt. Hun skjønner på ingen måte at et ett år gammelt barnebarn ikke er en passende gjest på nattestid.
Jeg jobber lange dager, sier hun. Hun tar seg en halvtime, leker med ham, får ham til å fnise, får ham til å bli oppspilt, og så må jeg bruke resten av natten på å få den lille i seng. Når han så blir urolig, skriker han.
Hva skal jeg gjøre?
I kveld begynte jeg som vanlig å legge Lars. Jon og jeg hadde allerede plukket ut en film vi skulle se. Så ringer det på døren. Jon åpner, og der står svigermoren, Ingrid.
Det er vanskelig å beskrive følelsene mine. Jeg var rasende. Rasende. Lars hadde akkurat begynt å få tenner og var rastløs, så hver rolig time er en gullklump. Jeg prøvde å holde meg i sjakk. Man må jo holde roen det er jo tross alt Jons mor.
Jeg latet som om jeg var i smerte, presset hånden mot kinnet og begynte å rope:
Du kommer på feil tid! Jeg har tannverk jeg klarer ikke. Jeg vil ikke gå alene til tannlegen. Sitt litt til med babyen, så kommer vi snart.
Jon forsto ingenting. Han kastet på seg jakken, og vi hastet ut av leiligheten.
Hva i all verden er dette for et skuespill? spurte Jon.
Minst vi får et øyeblikk for oss selv. Og glem ikke å slå av telefonen! svarte jeg.
Vi kom hjem etter midnatt. Ingrid måtte ta en drosje hjem. Lars lå i barnebingen, og overalt lå skitne bleier og klær. Leker, smokker, rangler alt i et kaotisk kunstnerisk rot. Alt lå strødd i villrede.
Svigermoren så sliten ut. Sminken var påført som om hun hadde løpt i regnet, og kjolen var flettet med barnesprøyt. Siden den kvelden har hun sjeldnere dukket opp, og aldri mer så sent.
