Et helt år ga vi penger til barna for å betale ned et lån! Jeg vil ikke gi bort en eneste krone mer!
Mannen min, Einar, og jeg har bare ett barn, en voksen sønn. Han har allerede egen familie, og vi har blitt besteforeldre.
Jeg vokste opp i den kalde krigens tid, giftet meg i trettiårene. Da ble jeg sett på som en gammel jomfru, og alle forventet straks barn. Å stå barnløs var da like ille som å ha pest i byen.
Så fikk vi vår sønn, Jonas, og bestemte oss for at nok var nok. Som opplyste folk vet vi at barneforsørgelse koster en god del. Jo flere barn, jo mer penger trengs. Derfor ble vi enige om at ett barn var nok. Vi klarte å oppdra Jonas, gi ham en god skolegang og holde livet vårt i orden.
Jonas hadde en helt annen mening. Kort tid etter at vi giftet oss, ble hans kone, Solveig, gravid, og vårt barnebarn kom på verden. Det unge paret hadde ingen egen leilighet, så de tok opp et lån. På en eller annen måte betalte vi ned avdragene hver måned. Så fikk jeg vite at Solveig var gravid igjen. Jeg spurte naturligvis hvordan de skulle klare å forsørge to barn og betale lånet. De tok det ille, men svarte at de klarte det. Jeg svarte bare: «Hvis dere klarer det, så bra.»
Lenge holdt de det. Men så kunne ikke Solveig lenger gå på jobb, og Jonas mistet sin stilling. Hva skulle de gjøre? De bestemte seg for å flytte inn i leiligheten vår, som vi leier. Einar sa at han ville hjelpe de unge med å betale ned lånet. Så betalte Einar og jeg et helt år av hypoteket. Jeg trodde vi gjorde en stor tjeneste for barna. Det ble det dessverre ikke.
Nylig fikk jeg vite at lånet fortsatt ikke var nedbetalt seks måneder i etterskudd. Hvor ble pengene av? Einar er rasende, han sier han ikke har mer kraft til dette. Jeg er i sjokk. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si eller gjøre. Vi har hjulpet barna, og de sitter bare på oss som en klem mens de slapper av. Så, hva gjør vi nå?
