For moren min er det å passe barnebarnet helt umulig.
Alle vennene mine har mødre som lett kan ta seg av barna sine. Men moren min insisterer på det samme hver gang: «Det er ditt barn, jeg har oppdratt mitt.» Min datter, Åshild, er fem år og går i barnehage. For to år siden kom jeg tilbake på jobb etter fødselspermisjonen; jeg er lærer i de lavere trinnene og kan dessverre ikke ta så mange fridager. I en slik situasjon hadde det vært gull verdt om moren min kunne stå på.
Jeg har masse fri, spesielt om vinteren når jeg ikke har noen hytte å dra til. Moren sitter hjemme hele dagen, bortsett fra TVprogrammer og telefonprat med vennene sine. Hun har ikke andre aktiviteter hun kunne vært i. Forrige uke var vi hos øyelegen og fikk vite at Åshild har synsproblemer. Jeg ringte moren og sa at vi må ha Åshild innlagt på klinikken i ti dager. Vi henter henne fra barnehagen klokken 13, og må kjøre henne dit om morgenen. Alt er like i nærheten barnehagen, klinikken og morens hus.
Åshild er veloppdragen, og moren vet det. Hun er verken gnødd eller bråkete, lager ingen tull, og spiser det vi gir henne. Likevel har hun en sterk motvilje mot å hjelpe til. En dag trengte jeg morens hjelp fordi både jeg og mannen min måtte på jobb.
Det hadde vært supert om hun kunne komme og hjelpe i noen dager, men hun klarer det ikke. Heldigvis har vi familie i nærheten som kan støte til. Bestemor bor rett ved siden av og ser ut til å ha lite å gjøre for tiden, så det ville vært fornuftig om hun tok seg av barnet mens vi arbeider. Det koster ingenting ekstra, siden hun bor like i nærheten, og det ville virkelig redusere stresset for meg og mannen.
Siden moren gikk av med pensjon, bidrar jeg økonomisk. Jeg gir henne penger jevnlig, og jeg betaler leien fullstendig to ganger i måneden. Når mannen og jeg handler, tar vi med moren, og hun betaler alt selv. Til alle høytider gir jeg henne flotte, dyre gaver. Moren tar denne hjelpen for gitt. Hun antar at det er min plikt å bringe henne mat og betale husleien fordi jeg er hennes datter. Det forstår jeg ikke i det hele tatt! Barnet er mitt ansvar, ikke noe jeg skal bruke som unnskyldning for å slippe arbeid.
Det virker som bestemødre ikke er forpliktet til å hjelpe sine barn, men likevel gjør de det. Er det riktig? Det gjør meg vondt jeg prøver så hardt å hjelpe moren, og hun ser det ikke.
