«Rydd deg ut av huset mitt!» ropte jeg mot svigermoren min da hun igjen begynte å kritisere meg.
Det eneste jeg noen gang hadde fryktet i livet, var sinne fra svigermoren min en kvinne jeg allerede hadde vært gift med. På den måten hadde jeg heldigvis vært heldig. Min første ektemann, Ola, ble hentet fra et barnehjem og hadde ingen foreldre. Vårt ekteskap holdt kun fem år før jeg leverte inn skilsmissepapirene. Da vi giftet oss, var jeg fortsatt student ved Universitetet i Oslo. Etter ett år begynte Ola å drikke, pådra seg gjeld i flere titusener av kroner, og hans problemer smittet over på meg som hustru. Jeg måtte avbryte studiene for å ta en jobb og betale ned hans gjeld.
Jeg hadde med dette ekteskapet samlet en hel haug med problemer. Da skilsmissen ble endelig fullført, pustet jeg lettet ut. Endelig skulle det ikke være noen flere komplikasjoner.
I to år var jeg alene, tok meg tid til å komme meg på beina igjen, og sakte men sikkert bygde jeg meg opp. Så møtte jeg Robert, en mann som verken var gift eller hadde hatt noen seriøse forhold før. Alt gikk raskt. Han fridde, og jeg svarte ja. Deretter besøkte vi moren hans, Ingrid.
Ved dørstokken så jeg straks den misfornøyde uttrykket i Ingrids ansikt. Hun kastet et kort «Hei» min vei før hun forsvant inn i et annet rom. Jeg skjønte først ikke hva som foregikk; kanskje klærne mine var feil? Nei, jeg hadde kledd meg beskjedent. Da hun satte seg ved bordet, stirret hun på meg i stillhet. Det gjorde meg ukomfortabel, og da jeg rødmet, brøt hun inn med et skarpt tonefall.
«Så du er her, uten utdanning?» spøkte hun med en lett latter og en undertone av forakt. Jeg nølte et øyeblikk, men svarte rolig mens jeg tok en slurk av teen min.
«Ja, jeg har ikke fullført utdannelsen min. Livet tok en annen retning, så jeg fikk ikke fullført studiene, men jeg har tenkt å gjøre det i fremtiden.»
Ingrid mumlet høylytt.
«Å ja, du planlegger å fullføre studiene? Og når du blir husmor, hva da? Når du skal oppdra barna, lage mat til mannen og vaske huset? Du er jo en ekte prinsesse,» lo hun igjen, tok en ny slurk av teen, og satte koppen på bordet. «Jeg må si deg en ting: min sønn trenger egentlig ikke en juvel som deg.»
«Når jeg ser på deg, virker du helt gjennomsnittslig både i utseende og figur, og du mangler også forstanden,» fortsatte hun. I det øyeblikket følte jeg meg dypt fornærmet. Jeg reiste meg fra bordet, løp inn på badet og brast i tårer. En helt ukjent kvinne hadde fornærmet meg uten grunn, og mannen min holdt seg tyst. Det var godt vi forlot huset deres så snart som mulig.
Jeg ønsket ikke å sette foten i huset deres igjen. Men Ingrid kom stadig på besøk til oss, og hver gang prøvde hun å såre eller ydmyke meg på en eller annen måte.
Jeg oppsøkte også en psykolog for å finne ut av hva jeg skulle gjøre. Etter noen samtaler skjønte jeg at svigermoren min var en typisk manipulator, og at jeg ble et offer fordi jeg hadde latt henne snakke til meg på den måten. Da hun igjen begynte å fornærme meg, ba jeg henne om umiddelbart å forlate huset vårt.
Vi har ikke lenger kontakt, og det er like greit for meg. Min mann har ingen innflytelse i denne saken. Erfaringen har lært meg at man må stå opp for seg selv, sette grenser og ikke la andres giftige ord forme sin egen verdi. Livet blir lettere når man gir slipp på dem som prøver å trekke en ned.
