For lenge siden kjøpte mamma og pappa en toroms leilighet til meg og søsteren min. De sa en dag kunne vi selge den og bytte til to ettromsleiligheter, slik at vi begge hadde hver vår egen hule.
Så traff søsteren min en kar og giftet seg. Hun spurte pent om det var greit at hun og ektemannen hennes flyttet inn sammen med meg i vår leilighet. Jeg sa ja, så klart.
I starten gikk alt som smurt, helt til søsteren min fant ut at hun var gravid. Da begynte plutselig både hun og mannen hennes å mene at jeg burde flytte ut, slik at babyen kunne få mitt rom. Er det egentlig slik det skal være? Jeg eier jo tross alt halve leiligheten har jeg gått glipp av noe?
Jeg studerer og det jeg har av penger er en liten stipend og en deltidsjobb som knapt dekker tur-retur T-bane. Skal jeg leie en hybel i Oslo for ni tusen kroner måneden bare fordi det kommer en unge?
Først la de det frem som et vennlig forslag at jeg skulle vurdere å flytte ut. Etterhvert har de begynt å snakke rett ut om hvilken farge de skal male mitt rom, og hvor sprinkelsengen skal stå. Som om det er deres leilighet. Det virker som de allerede har kastet meg ut jeg har bare ikke fått det skrevet på papir enda.
Jeg tok det opp med foreldrene mine, men mamma lo bare og sa noe om gravidhormoner, det der går over. Hun ba meg overse det. Men hvor lett er det å overse at du blir kastet ut av ditt eget hjem ca. annenhver dag?
Nå føler jeg meg som en gjest i min egen stue, mens søsteren min ikke ser ut til å få dårlig samvittighet i det hele tatt. Hva skal jeg gjøre nå slå leir på sofaen og bestille meg en dose norsk tålmodighet på flaskepost?
