Den sønnen til min eksmann fra hans andre ekteskap ble alvorlig syk, og eksmannen ba meg om økonomisk hjelp. Jeg sa nei.
Jeg er 37 år gammel, og har vært skilt i ti år, så nøyaktig. Han bedratt meg, og jeg har aldri tilgitt ham. Nå bor han sammen med en ny kvinne. Hun ble gravid av ham, fødte barnet, og han giftet seg med henne. Etter det valgte jeg å kutte all kontakt. Jeg vet derfor lite om hva som foregår i deres liv.
Jeg har en god inntekt, og pengene holder. En uke siden kom eksmannen min til meg. Vi hadde ikke sett hverandre på mange år, så det overrasket meg. Jeg ville egentlig holde meg tilbake, men han startet samtalen. Han fortalte at sønnen hans hadde fått påvist kreft, og behandlingen ville bli kostbar. Han og hans kone hadde ikke mange kroner, så han hadde kommet til meg for hjelp.
Jeg hadde nettopp solgt hytta jeg arvet etter bestemoren min i Lillestrøm. Da fikk han vite om dette, og kom for å be om pengene. Det kom akkurat i riktig øyeblikk. Heldigvis fikk han det han ønsket.
Jeg hadde ennå ikke bestemt meg for hva jeg skulle bruke pengene til. Jeg drømte om å kjøpe en god bil, men måtte først lære meg å kjøre. Tiden min er knapp. Uansett var beløpet anstendig, og jeg hadde ingen hast med å skille meg av med det. Jeg lurer på om han ville gitt meg pengene hvis jeg selv ble syk jeg tviler på det.
«Har du noen anelse hvor fortvilt vi er!» ropte han. Han har aldri tatt hensyn til mine følelser, ei heller til sin egen kone. En gang byttet han meg ut mot henne uten å nøle. Ved skilsmissen delte vi alt i to. Han sa at alt skulle komme til nytte for den nye familien. Han ville til og med at jeg skulle betale ham for leiligheten men jeg hadde kjøpt den før vi giftet oss. Det reddet meg. Åh, hvor ulykkelig han var! Nå står han her og krever penger, og taler om sine følelser.
Han lovet å fremvise alle nødvendige papirer dersom jeg ikke trodde ham, men jeg trengte dem ikke. Jeg ville ikke engang tenke på det, selv om han svor på å tilbakebetale alt. Barnet trenger fortsatt rehabilitering, og det koster en formue. Ærlig talt tviler jeg på at jeg får noe tilbake.
«Hvorfor låner du ikke fra banken?» spurte jeg ham.
Jeg sa det rett i ansiktet på ham. Han ropte, prøvde å få meg til å gå på kne. Det vil jeg ikke. Hvorfor skulle jeg ydmyke meg? Jeg vil ikke kjenne ham eller se ham igjen. Han har sviktet meg så mange ganger. La ham dra sin vei. Han sa han ville komme tilbake når jeg hadde roet meg og tenkt gjennom alt. Det er ingenting mer å overveie.
Man kan kanskje si at jeg mangler samvittighet, men jeg vil bare beholde kontrollen over mine egne kroner. Jeg vil ikke dele dem med andre. Etter samtalen føler jeg en svak skyld, men jeg skal ikke hjelpe dem det blir en lærepenge for dem og en betaling for deres synder.
