Er du du, Maren? utbølet jeg da den gamle klassekameraten min banket på døra.
Vi hadde ikke sett hverandre på et år, men så hadde hun ringt meg av seg selv og invitert meg på besøk. Maren hadde aldri vært den tynne typen; hun var alltid rund og tok det med et smil: hun giftet seg tidlig, fikk barn, og hadde aldri kjent fattigdom. Så da hun stod der, ble jeg møtt av en tynn, blekt ung kvinne med mørke ringer under øynene.
«Hvor mange kilo har du sluppet?», spurte jeg.
«Tjue allerede, kom inn», svarte hun og pekte mot kjøkkenet. «Vekten er fortsatt i nedgang. Tenker du jeg er glad? Nettopp derfor ropte jeg på deg.»
«Hvis du ikke selv vet hvorfor dette skjer, skulle du ha kalt inn Vasilij, han er jo vår lege», sa jeg.
Maren helte te i to kopper og så trist på meg. «Alle prøver er normale, ingenting funnet. Husker du historien du fortalte om kurskameraten din, Solveig, hva som skjedde med henne? Legene fant jo ingenting der også, ikke sant?»
«Ja, jeg husker den», nikket jeg. «Men du trodde aldri på sånne greier da.»
«Jeg trodde ikke før nå Så har jeg opplevd noe jeg ikke helt vet om jeg skal tro på eller ikke.»
«Fortell», sa jeg, klar for å høre hva som hadde skjedd med Maren.
«Det begynte for et halvt år siden», startet hun. «Jeg sto på kjøkkenet akkurat som nå, hakket agurk til salat, og plutselig føltes det som om tiden stoppet. Jeg hakket og hakket, men agurken ble aldri ferdig. Jeg er jo ingen tilhenger av immaterielle ting, men da»
«Interessant start», tenkte jeg, for jeg har alltid likt det rare og uforklarlige. Jeg satte meg mer komfortabelt.
«Før jeg helt skjønte hva som foregikk, ringte noe ved døra. Jeg så gjennom kikkerten ingen der. Kanskje gutter lekte? Jeg åpnet et lite pakke lå på dørmatten. Jeg dyttet det forsiktig bort med foten, men en del av meg ville vite hva som var inni.»
Jeg åpnet pakken og fant en gammel ikon, slitt men tydelig.
Maren fanget min stille nysgjerrighet og sa:
«Den er virkelig gammel, det er jeg sikker på. Den kom fra onkel Pål, som driver antikvariat i Bergen. Han bekreftet den og tilbød meg godt betalt for den.»
«Du?», utbølet jeg, for Maren har aldri vært i kirken eller bedt.
«Jeg husker bestemor fortelle om en hellig ikon ved en helbredende kilde. Den dukket opp ved kilden, ble tatt med til kirken tre ganger, men vendte alltid tilbake til kilden. Så jeg tenkte, hvis ikonen har valgt meg, la den bli hos meg.»
«Det er jo utrolig», bemerket jeg. «En ikon som finner sin egen eier i dagtid er jo noe for seg.»
Maren nikket. «Det mest merkverdige skjedde en uke senere. Først forsvant katten vår, Regnbuen, som var frisk og vaksinert. Han jaget en kunstig mus på kvelden, men om morgenen ville han ikke komme ut. Vi gravde ned ham på dyrehjemmets kirkegård. Jeg var fortsatt i sorg da moren min fra traumeavdelingen ringte og sa at hun hadde falt på en flat asfalt og brukket leggen. Jeg ringte mannen min, ba ham hente moren og ta henne hjem, men han fortalte at han akkurat hadde blitt sagt opp fra den gode jobben og fikk en lavtlønnet stilling.»
«Maren», sa jeg bekymret, «tror du ikke at ikonen har brakt uhell inn i huset ditt?»
«Det var alle som sa det til meg, men jeg trodde ikke på det. Da folk foreslo å bli kvitt ikonen, ble jeg sint, tenkte at de var misunnelige på meg for å ha funnet en så verdifull ting ved en tilfeldighet.»
«Ved en tilfeldighet? Pakken ble lagt under døra det er en «underliggende skjult melding».»
«Kan man egentlig legge en skjult melding på en ikon?», spurte Maren usikker. «Den viser jo den himmelske dronning.»
«Det er noe vi må finne av», tenkte jeg. «Fortell videre.»
«Etter det ble sønnen vår, Leo, syk og lå på sykehuset i en måned. Jeg begynte også å gå ned i vekt stresset fra alt som falt på meg, løp i sirkler mellom butikken og sykehuset, og jobbens krav. Mannen fikk en ny jobb, men tjente halvparten av det han tjente før. Da Leo ble skrevet ut, var alt bra igjen, men jeg fortsatte å miste kilo. Jeg tenkte på Solveigs sak igjen legene fant ingenting.»
«Nei, de fant ikke», bekreftet jeg. «Hva skjedde da?»
«Det var før eksamen, jeg, Tiril og vår fætter Nanna (ja, Nanna er en norsk jentenavn) bestemte oss for en piknik ved elva. Hver hadde en kjæreste. Vi ble enige om å overnatte i telt ved bredden. På vei dit mistet vi veien i skogen. Nanna løp først og fant et silkebånd på en gren. Hun bandt det rundt halsen, og plutselig fant hun stien tilbake til elva.»
«Se, det er ikke bare et vanlig bånd», lo hun.
«Kanskje vi ikke skal bruke andres eiendeler», fryktet Tiril.
«Det er bare et bånd som noen har mistet», ropte Nanna. «Det er vakkert, jeg beholder det.»
Vi hvilte, fanget fisk, badet, lagde fiskesuppe, drakk litt gløgg, sang ved bålet. Neste morgen skulle vi reise hjem, men Nanna var sliten, hodet hennes verket. Vi måtte bære henne tilbake, og kjæresten hennes, Kåre, bar henne på armene.
Nanna ble svekket, klarte ikke eksamen, og universitetet ga henne en pause. De undersøkte henne grundig, men fant ingenting. Jeg dro til Nannas mor og ba om båndet; hun ga det til meg. Jeg tok det med til en kjent healer, fru Ursula, som bodde i en liten hytte i Kragerø. Ursula var kjent for å helbrede de som ingen leger kunne hjelpe.
Ursula så på bildet av Nanna, på båndet, og sa:
«Det er en skjult sykdom, en energisk forstyrrelse. Det er en «underliggende skjult melding». Men heldigvis kom du i tide, ellers ville Nanna vært tapt.»
Hun gravde båndet under et tre ved en vegg, laget en urtete, og Nanna drakk den. Innen kort tid følte hun seg bedre og ble skrevet ut av sykehuset.
«Skal vi ta med ikonen til Ursula?», foreslo Maren med ny glød i stemmen.
Vi dro, men Ursula hadde allerede gått bort. Vi ankom hennes begravelse, møtte datteren, søstreina Maria, som hadde blitt nonne. Hun velsignet ikonen i hellig vann, ba over den, og sa at den skulle leveres til kirken.
Maren fulgte rådet, leverte ikonen til St. Olavs kirke i Oslo, og alle ulykker opphørte. Hun ble frisk igjen, fikk tilbake kroppsformen, og snart ble hun gravid. Hun fødte en liten jente og kalte henne «Maja».
Så gikk det an å finne en løsning på uhellene med litt tro, et bånd fra skogen, og en gammel ikon som fant sin vei til kirken.
