Er det virkelig så vanskelig for deg? Det er jo bare snakk om tre dager. Vibeke har fått et skikkelig røverkjøp på en restplass til Gran Canaria, og har ikke hatt ferie på evigheter, og jeg… du vet jo, blodtrykket mitt har vært helt på bærtur, og ryggen kranglet noe voldsomt ute på hytta jeg klarer jo knapt å rette meg ut! Og Eirik han ER faktisk bestefar. Det er hans ansvar!
Stemmen i telefonen ljomet så høyt gjennom kjøkkenet at Eirik ikke trengte å skru på høyttaleren. Inger, som sto ved komfyren og rørte i grønnsaksgryta, hørte absolutt alt. Det skingrende, påtatte fornektende toneleiet hadde hun kjent igjen på mils avstand: Grethe, Eiriks første og dessverre uforglemmelige kone.
Eirik sendte et unnskyldende blikk til Inger mens han balte med telefonen mellom skulder og øre, samtidig som han forsøkte å skjære brød, men skivene ble skjevere enn veien til Geilo.
Grethe, hør nå. Dette med Vibekes ferie… vi hadde jo planer i helga…
Planer? Grethe avbrøt han uten blygsel. Hva slags storslagne planer har dere to? Luke i hagen, kanskje? Løpe i museer? Seriøst, Eirik, dette handler om barnebarna dine. Om Magnus og Fredrik. Guttunger trenger en mannlig rollemodell, ikke bare ovenfra og ned-dilling. Du har ikke sett dem på over en måned. Skammer du deg ikke, det hele tatt? Eller har denne nye flammen din lagt deg permanent i kjetting?
Inger la rolig fra seg sleiva, slo av komfyren og tørket diskret av noe usynlige smuler fra benken. «Ny flamme». Hun og Eirik hadde vært gift i åtte år. Åtte stort sett fredelige, helt greie år om man ser bort ifra de stadig tilbakevendende stormene Grethe brakte inn i husholdningen. Først krav om økt bidrag til voksne datter Vibeke, så mas om oppussing, tannlegebehandlinger, og ikke å forglemme hennes storslåtte ønske om en ny bil. Eirik, snill som bare norske pensjonister kan være, betalte og nikket, som om han vasket bort all skyld for å ha forlatt Grethe: selv om Vibeke var voksen og deres ekteskap hadde vært kjøligere enn en vinterkveld på Røros.
Grethe, ikke snakk sånn om Inger, stemmen til Eirik var fastere nå, men ikke helt uten nøling. Det handler ikke om henne. Men det hadde vært greit med litt forvarsel. Gutta er seks år, vi er ikke ungdommer lenger…
Nettopp! triumferte Grethe, omtrent som om hun nettopp hadde vunnet ti millioner i Norsk Tipping. Alderdommen er ingen dans på roser! Får du slitt deg litt ut på barnebarna, så holder du deg kanskje ung til og med. Men nå er det sånn: Vibeke kommer med dem i morgen klokka ti. Jeg er ubrukelig, og det vet du ryggen dreper meg. Ingen protester, Eirik. Familie er familie.
Klikk. Dødt i røret. Eirik la telefonen sideveis på bordet og sendte et lydløst sukk, som om han hadde galaxens tyngste skyld på sine skuldre.
Stillheten la seg rundt dem, bare klokka på veggen tikket urokkelig videre mens regnet trommet i Oslo-gutens, nei, Drammens gater utenfor. Inger tørket noen uskyldige smuler til, kun for å holde hendene opptatte.
Så… klokka ti i morgen, altså? sa hun rolig.
Eirik så på henne som en konfirmant tatt på fersken med snus.
Inger, jeg beklager. Du hørte vel… hun er som en snøplog i mars. Vibeke forsvinner, Grethe har visstnok lam rygg… Hva skal de stakkars barna gjøre? De er jo barnebarna mine…
Eirik, Inger satte seg, foldet hendene som en svært forstandig folkeskolelærer. De er dine barnebarn, ikke mine. Jeg synes ungene er fine nok, men la oss være ærlige: De kjenner meg ikke engang ved navn. Jeg er bare «hun dama» og det er Grethe som har lært dem det. Dessuten, hver gang de er her, får leiligheten vår gjennomgå. Vibeke mener man ikke skal si «nei» til barn.
Jeg passer på dem selv! brøt Eirik ut, villig og naiv. Du slipper å løfte en finger. Jeg tar dem med i Frognerparken, på kino, på is du kan bare koke en suppe… de elsker maten din, selv om de aldri innrømmer det.
Inger smilte vemodig. Hun visste akkurat hvordan det ville gå. Etter to timer var Eirik komplett utmatta, blodtrykket på vei gjennom taket, og så la han seg på sofaen «fem minutter bare». Og så overtok hun rollen som reserve-barnehagetante for to viltløse seksåringer som kastet mat, ignorerte regler og hevdet at «mormor Grethe sier det er lov, for bestefar bestemmer her».
Vi hadde jo teaterbilletter på lørdag, minnet hun ham på. Og skulle plante rosene på hytta for vinteren.
Teaterbilletter får vi vel bytta… Og rosene men Inger, kan du redde oss, bare denne siste gangen? Jeg skal si til Vibeke at det ikke blir flere ganger.
«Siste gangen». Det hadde hun hørt før. Minst tjue ganger. Men på et underlig vis gikk det en liten propp inni henne denne gangen nok var nok. Grethes majestetiske selvsikkerhet og arroganse var dråpen: Ingen spurte Inger, man bare tok henne for gitt.
Nei, Eirik, sa Inger tørt.
Mannen blunket, som om han ikke helt skjønte norske nektelser.
Hva? Nei??
Nei. Ikke nå. Jeg dropper ikke mine planer, leverer ikke inn billetter, og lager ikke middag i tre døgn til unger som sist kalte suppa mi «ekkel» og mammaen sin for mesterkokk.
Inger, vær så snill… men hvor skal Vibeke gjøre av barna? Hun har jo bestilt og betalt!
Det må Vibeke finne ut av selv. Hun er voksen. Hun har samboer, svigermor og tilgang på barnevakt med Vipps. Hvorfor skal konsekvensene alltid havne hos meg?
Hos oss, forsøkte Eirik.
Nei, du. Hos meg. Jeg rydder etter dem. Jeg lager mat. Jeg vasker flekker du ikke ser. Du er supersnill bestefar i noen timer før du trykker Paracet og tar kvelden. Jeg respekterer barnebarna dine, men jeg har aldri meldt meg frivillig til å være reservebestemor for barn som ikke hilser. Spesielt ikke for barnas bestemor som ikke kan fordra meg.
Eiriks ansikt la seg i dype tanker. Han var ikke vant til å høre motbør fra denne kanten: Diplomat-Inger pleide vanligvis å være like snill som søndagsvafler.
Skal jeg ringe og si nei, da? Grethe tar fullstendig fyr… hun klarer å lage furore så det svir i hjernen.
Nei, du skal ikke ringe, Inger reiste seg, rolig men bestemt. La dem bare komme.
Så… du sier ja? spurte mannen, og så ut som om han hadde sett Julenissen.
Nei. Jeg sier la dem komme. Så får vi se.
Neste morgen våknet Oslo til sommersol. Stemningen i leiligheten kunne dog minne mer om januar i Finnmark. Eirik stresset rundt i pysjen, flyttet på sofaputer og stirret på klokka. Inger var som et lite fjell. Hun spiste frokost i ro og mak, tok på seg sin lysegrønne lin-kjole, la på litt mascara og samlet sammen en veske.
Skal du noe spesielt? knegget Eirik mistroisk.
Vi har jo teater klokka sju. Og jeg tenkte stikke innom frisøren, kanskje ta kaffen min på Aker Brygge. Jeg trenger luft.
Inger! Barna er her om femten minutter! Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg aner ikke hva de spiser engang!
Du finner ut av det. Du er jo bestefar. Ifølge Grethe et mannsbilde for eksempel.
Døra ringte. En sånn lang, krevende ringing som bare mammas kan etterligne. Eirik nærmest ramlet mot inngangsdøren, mens Inger ble igjen i soverommet for å ta på sandalene.
Fra gangen hørtes stemmer. Vibeke: Superbra, det var ikke en eneste kø i byen! Hei, pappa! Her har du hele gjengen. Veske med klær i gangen og iPaden er fulladet. Om det er noe, bare ring! Oi, jeg må springe taxien står!
Men, Vibeke, mat…Hva er rutinene?
Herregud, det er helg! Kok noen fiskepinner! Klem, vi snakkes, og dere hør på bestefar!
Døra smalt, etterfulgt av et unisont krigsrop: Angrip!
Inger trillet rolig ut i gangen. To småbrødre sto allerede på toppen av skoskapet og forsøkte å få ned Eiriks gamle lue. Eirik klamret seg til en gigantisk sportsbag og så ut som om han var sendt ut på ekspedisjon i Antarktis. Men høydepunktet: Døra hadde ikke lukket seg bak Vibeke og ungene før Grethe plutselig stod i gangen, høy på hårspray og parfyme og med gullsmykker tunge nok til å bikke Besseggen.
Ja, du! snevet hun rett på Inger. Har du husket på maten? Ikke noe stekt mat til Magnus, Fredrik tåler ikke appelsin, og det skal stå fersk suppe på bordet, men ikke løk i. Og BOOM ikke mer iPad enn én time!
Rett over bordet, med den myndige tonen til en husfrue på Frogner fra 1907, dirigerte hun ettermiddagen som en general. Eirik krøp nesten sammen.
Inger derimot, reiste seg, fant speilet og pyntet litt på frisyren, kastet vesken over skulderen.
God morgen, Grethe. God morgen, gutter.
Tvillingene så på henne akkurat lenge nok til at hun skjønte de ikke hadde glemt navnet hennes, de gadd bare ikke bruke det og fortsatte så opprøret sitt.
Tusen takk for klare instrukser, sa Inger med et smil. Men send dem til Eirik, han tar ansvaret idag.
Hva mener du? Grethes øyebryn skjøt mot nordpolen. Hvor har DU tenkt deg?
Jeg har fri. Personlige planer, ettermiddagskaffe og teater. Jeg kommer hjem seint, kanskje i morgen tidlig.
Grethe ble rødere enn Lofoten om høsten. Hun sperret veien for Inger.
Har du gått fra vettet? Du har to barn i hus! Dette er EKTEFELLES barnebarn! Du MÅ jo…
Jeg må bare det jeg har lovet noen. Og jeg har aldri meldt meg på som barnevakt for barnebarna dine. Har hverken født dem eller skrevet meg på til Grethe Junior Barnevakt AS. De har mor, far og minst to bestemødre. Sist jeg sjekket, Grethe, var du pensjonist. Ikke en stresset sykepleier.
Jeg har vondt i ryggen! hylte Grethe.
Jeg har et eget liv. Og det skal du respektere.
Eirik! Ser du hva ditt kvinnfolk sier? Er du mann, eller bare tøffelhelt? Sett skapet på plass!
Eirik så fortapt ut, som om han helst ville vært under sofaen. Vanens makt til å adlyde Grethe, satt opp mot lojaliteten til den kona han faktisk bodde med, kjempet en bitter kamp i øynene hans.
Grethe, begynte han famlende. Inger sa tydelig ifra at hun var opptatt. Hadde håpet jeg skulle klare det selv, men
Klarer du det? Du kollapser jo etter en time! Hvem gir guttene mat? Hvem vasker dem? Hun gidder jo ikke engang koke kaffe! Skal hun bare gå på teater og la samlivet vårt gå i dass?
Familie, sier du? Inger sluttet å smile, boret blikket i henne. Grethe, la oss få dette klinkende klart: Jeg og Eirik er familie. Du, Vibeke og barnebarna er slekt for Eirik. Ikke for meg. Jeg har tålt natte-telefonene dine, penge-kravene, bagvaskelsen, men å gjøre leiligheten vår til lager for uønskede barnebarn og meg til gratis hushjelp, skjer ikke igjen.
Hvordan våger du! Dette ER min manns leilighet! Vel, eks-mann… Men han har rettigheter!
Han kan invitere hvem han vil. Men han kan ikke tvinge meg til å rydde etter hans gjester. Eirik, valget er ditt: Du kan være sammen med barnebarna og Grethe, som tydeligvis er frisk nok til å dirigere, eller du kan være sammen med meg. Jeg går nå.
Inger gikk mot døra.
Stans! Grethe grep armen hennes. Du slipper IKKE unna før du har kokt suppe! Vibeke er på vei til Gardermoen!
Inger fjernet Grethes hånd mykt, men bestemt.
Ikke mitt problem, Grethe. Bestill taxi, dra hjem og kok suppe. Eller ring Vibeke og få henne hjem igjen. Og du, legg aldri hånda på meg igjen. Ellers ringer jeg politiet.
Det ble så stille at selv bråkebøttene i hjørnet holdt munn. Eirik så på henne med et blikk hun aldri hadde sett før kanskje blandingen av beundring og frykt?
Grethe gapskrik pustet i lufta. Vant til å herse med Inger som hun ville aldri hadde hun møtt veggen før.
Du er et monster, snerret hun. En egoist. Jeg skal fortelle ALLE hvor fæl du er!
Kos deg, trakk Inger på skuldrene. Helt i orden for meg.
Hun åpnet døra og gikk ut.
Eirik, du har nøkler. Om du finner en løsning, ring. Hvis ikke ses når huset er barn-fritt.
Heisen lukket dørene, og Inger pustet ut nede i oppgangen; kroppen dirret, men hjertet føltes hundre kilo lettere. Hun hadde sagt nei. Endelig.
Og for en dag hun fikk! Hun gikk på utstilling, drakk kaffe på Oslobakeriet, gikk tur i Slottsparken, og skrudde av telefonen så ikke Grethes tirader kunne ødelegge stemningen.
Kvelden, etter teateret, slo hun på mobilen. Ti tapte anrop fra Eirik. Én sms: «Grethe tok med seg ungene hjem. Jeg er hjemme. Tilgi meg».
Inger kom hjem i ellevetiden. Huset var stille og fortsatt overraskende ryddig. Eirik satt foroverbøyd over en kopp te som så ut til å ha vært varm på 90-tallet.
Hei, sa han da hun kom.
Hei. Hvor er barna?
Grethe tok dem hjem. Skrek en del. Truet med å anmelde oss til hele slekta. Ringte Vibeke, ville ha pengene for ferieturen tilbake Det ble et aldri så lite Ragnarok.
Og du…?
Eirik så på henne.
Jeg jeg sa faktisk til henne at hun fikk tie stille. Hvis hun snakket ett eneste ord til om deg, ville hun aldri få en krone mer fra meg. Ikke en kaffekopp. Hun har fått alt hun får.
Inger lo og ga ham en varm klem. Han lente seg mot magen hennes som en liten gutt med behov for trøst.
Hun tok med seg guttene, slamret døra så hardt at det falt maling av dørkarmen. Hun sa vi aldri mer var familien hennes.
Det kan vi leve med, smilte Inger og strøk ham over håret. Og Vibeke?
Vibeke ringte fra Gardermoen. Gråt litt. Jeg vippset over et beløp så hun kunne få barnevakt i Spania. Hun reiste med ungene likevel. Grethe nektet å passe dem. Ryggen, forstår du.
Ser du. Det løste seg. Moren skal være med barna sine akkurat slik det skal være.
Inger… takk.
For at jeg lot deg svette alene?
For at du minte meg på at jeg er en voksen mann, ikke gneldrebikkje under kommando. Jeg har skylda hengende over meg, men i dag skjønte jeg mitt ansvar er deg. Ikke resten av Oslos ekspartnere. Du er min familie. Det er det enige riktige.
Så lenge du har skjønt det, smilte hun. Skal vi spise litt vafler? Kjøpte noen i byen du elsker jo vafler.
Neste dag: Tystnad fra Grethe. Vibeke sendte en tekst om at alt gikk bra i Spania.
Etter en uke på hytta, med Inger hengivent opptatt med rosene, tok Eirik spaden og pustet ut:
Du, Grethe ringte igår.
Inger stivnet.
Hva nå?
Spurte om penger «medisinene har blitt så dyre». Jeg sa nei. Sa vi sparer til oppussing og til ny kåpe til deg. Hun slengte på røret. Men du, verden raste ikke sammen.
Inger lo.
Ny kåpe? Jøss, du tenker stort. Men jeg liker det.
Selv Grethe kan ikke trylle nå. Eirik smilte avslappet, for første gang på årevis.
Historien om «barnebarna på lager» ble et vendepunkt for Inger og Eirik. Litt forandret, litt friere, og fremfor alt: Med klarere avtaler. Guttungenes besøk skjer nå etter avtale. Grethe har fått besøksforbud av sin egen stolthet. Eirik tar Magnus og Fredrik med på tur i parken eller på kino alene, og alle har det bedre. Endelig føltes familiens luft renere ikke sur av gamle krav, men ny av muligheter.
Når Inger sitter på hyttetrappa i kveldssol og tenker på den teaterforestillingen (hvor hun ikke husker et eneste ord), vet hun at hun selv har hatt den viktigste hovedrollen og at finalen var lykkelig.
Likte du historien om Inger og familien? Da kan du jo bare trykke på «følg» eller skrive hvordan du ville håndtert Grethe i kommentarfeltet. Av og til er et klart NEI det beste ordet i vokabularet særlig når norsk sommerregn og familie-logistikk står på timeplanen.
