Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd med meg i det siste. Jeg jobbet på kontoret i Oslo, og en dag da jeg var på jobb, kom Espen for å hente barna. Jeg gikk bort til ham, men han lot bare døren stå lukket han åpnet den ikke engang.
For øyeblikket bor jeg hos foreldrene mine i Bærum, og barna bor hos Espen. Ikke fordi han er så glad i dem, men fordi han har bestemt seg for å straffe meg på den måten.
Vi møttes egentlig gjennom en felles venn, og det gikk veldig bra i starten. Vi likte hverandre sånn at vi bestemte oss for ikke å utsette bryllupet. Et år etterpå giftet vi oss, og jeg ventet allerede på vårt første barn. Foreldrene våre hjalp oss med å finne en leilighet de skaffet en lite men koselig ettromsleilighet i en bygning i Groruddalen. Den var liten, men den var vår egen.
Straks etter at lille Marius ble født, begynte problemene. Espen var ikke forberedt på at en baby kan være så kranglete og at han ikke får sove om natten. Han ble irritert over sprettende leker og bleier som hang overalt. Det plaget ham også at jeg måtte bruke all min tid på å ta vare på gutten.
Et år senere fikk jeg en ny god nyhet: vi ventet igjen, og denne gangen var det en liten jente, Solveig. Men forholdet vårt forverret seg. Å bo i en ettromsleilighet ble trangt og ubehagelig. Espen var ofte i dårlig humør, og vi kranglet hele tiden.
Han la all skyld på meg. På den ene siden påstod han at foreldrene mine ikke hadde gitt oss en ordentlig leilighet. På den andre siden sa han at jeg hadde gått opp i vekt etter to fødsler, at jeg var en dårlig mor, at jeg oppdro barna feil og at de alltid lagde bråk. Jeg så tydelig at familien vår sakte gled fra hverandre.
Jeg bestemte meg for å sette barna i en barnehage og finne meg en jobb igjen. Før hadde jeg vært hjemme, men Espen kom stadig oftere hjem beruset. Kravene hans mot meg og barna økte stadig. Jeg bestemte meg for at jeg skulle forlate ham og bo i en leiebolig med barna, så lenge jeg tjente penger selv.
Jeg fikk en jobb, og jeg møtte også en hyggelig kar som jeg begynte å date. Det var som en ventil for meg. Hjemme ventet bare renhold, klesvask, matlaging, stryking og en beruset mann.
En dag klarte jeg ikke mer og tok en beslutning. Jeg tok med meg Marius og Solveig og dro. Jeg tilbrakte noen dager hos foreldrene mine, og så leide jeg en liten leilighet i en annen del av byen. En dag, mens jeg var på jobb, kom Espen inn på barnehagen og hentet barna. Jeg gikk bort til ham, men han lot døren stå forseglet, selv om han var hjemme.
Nå har han stilt meg en betingelse: enten kommer jeg hjem, eller så vil han gå til skilsmisse, beholde barna, og jeg må betale barnebidrag. Jeg er redd for at det skal skje, fordi han har kontakter og retten kan tenkes å dømme til hans fordel.
Det verste er at han ikke bryr seg om barna i det hele tatt. Han bruker dem bare som et redskap for å manipulere meg. Jeg vet i hjertet mitt at hvis jeg ikke gir etter for hans krav, vil barna nok bli lei av ham og komme tilbake til meg. Men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal klare å vente på det uten å miste dem helt.
Jeg føler meg helt knust, men jeg håper virkelig du kan forstå hvor vanskelig dette er for meg. Takk for at du lytter.
