Jeg har tatt vare på ham i åtte år. Ingen har sagt takk.
Alle vet hvor tungt det er å pleie en syk. Det er slit for enhver, selv om det er en nær slektning, men jeg har pleiet faren til svigerdatteren min i åtte år. I praksis var han en fremmed for meg, og ingen har noen gang takket meg. Det er grunnen til at jeg fremdeles er så knust.
Jeg er 72 år. Historien jeg vil fortelle, skjedde for nesten femten år siden.
Min mann, Olav, har vært død i mange år. Jeg har en sønn, Einar, en svigerdatter, Torunn Berg, og en barnebarn, Jakob. Torunns far, Arne Berg, var en hyggelig mann, en tidligere matematikklærer som ble alvorlig syk.
Vi brukte år på å behandle ham og kastet bort en mengde kroner på medisiner og sykehus. Jeg bidro også økonomisk så godt jeg kunne.
Til slutt lå han bundet til sengen, men ingen var der for ham. Einar hadde travle dager og var ofte på forretningsreiser. Jakob var fortsatt student. Torunn jobbet fulltid, og den eldste datteren hennes bodde i Stavanger hun kunne bare ringe og sende medfølelse.
Torunn fikk beskjed på jobben: «Enten du møter opp som vanlig, eller så blir du sagt opp». Hun valgte å holde seg på arbeid, så ansvaret for farens pleie falt på meg.
I starten ba Torunn meg om å besøke ham én gang om dagen, bare for å lage mat og gi ham noe å drikke. Jeg sa ja, uten å innse at dette skulle bli en åtte år lang prøve.
Først var jeg bare to timer om dagen, så dro jeg hjem. Men etter hvert ga Torunn meg flere og flere oppgaver. Jeg endte opp med å tilbringe hele dagen ved siden av Arne, kom hjem først om kvelden, og gikk tilbake til ham om morgenen på egen fot.
Einar så min lidelse og ba meg slutte med frivillig arbeid, men han holdt tyst om sin egen kone, siden han bodde i hennes leilighet.
Det plaget meg også at Torunns eldre søster, Synnøve, ringte meg ofte med påbud: hvordan jeg skulle mate ham, hvordan jeg skulle skifte sengetøy, hvordan jeg skulle holde ham rolig. Når jeg ikke hadde tid, ble Torunn raskt misfornøyd.
Hun ropte en dag: «Hvis du ikke klarer det, ta med sønnen din og gå! Jeg klarer meg alene! Jeg finner en barnevakt!»
Jeg ble tvunnet til å svelge den ordene i åtte år, helt til han døde. Ingen av døtrene hans kom for å takke meg for å ha båret den byrden. Den eldste sa til slutt: «Ingen tvang deg til å pleie faren hans, du gjorde det fordi du ville det selv».
Slik er det: Du gjør en god gjerning for andre, men de er så hensynsløse at de ikke engang kan si takk.
