Jeg ble oppdratt av bestemoren min, men nå har foreldrene mine bestemt seg for at jeg skal betale dem forsørgerbidrag.
Familien min og jeg bor i ulike norske byer. Vi har ikke sett hverandre på over tjue år. Begge foreldrene mine er kunstnere og synger i kor, hele livet deres har vært en reise fra sted til sted. Da jeg fylte fem år, begynte jeg å bo hos bestemoren min. Hun ønsket å gjøre hverdagen enklere for seg selv med et barn og måtte derfor flytte inn hos slektninger.
I begynnelsen kom moren og faren min for å besøke oss to, noen ganger tre ganger i året, men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere. Til slutt sluttet jeg å tenke på dem. Kontakten mellom oss forsvant helt. Da jeg studerte tannlege, giftet jeg meg i tredje studieår.
Nå driver kona mi og jeg vår egen tannklinikk her i Oslo og vi tjener godt. For et år siden dukket plutselig både faren og moren min opp igjen. De begynte å ringe klinikken vår, for de hadde ikke engang nummeret mitt. Samtalene våre gikk mest ut på at de klaget over livet sitt.
Jeg lyttet på alt de hadde å si, og svarte at de selv hadde valgt å la datteren sin vokse opp hos hennes bestemor. Av og til sendte foreldrene mine en liten sum penger til bestemoren min, men for det meste levde vi av pensjonen hennes. Hun fortalte meg ofte at det ikke var mye å rutte med, og jeg forsto det, for vi måtte spare til det aller meste.
På skolen jobbet jeg hardt for å få gode karakterer, og for å ha penger til mat og klær jobbet jeg nattevakter som assistent på sykehuset. Nå føler jeg at jeg har mitt eget liv og foreldrene mine sitt, og at vi bør gå hver vår vei.
Da faren og moren min merket at jeg ikke kom til å hjelpe dem, begynte de å true med å kreve bidrag fra meg. De ordene gjorde at jeg til slutt trakk meg helt unna dem. Før kunne jeg kanskje vurdere om det var riktig å hjelpe dem økonomisk, men nå ønsker jeg ikke lenger kontakt med dem. Synes du jeg gjør det rette, eller burde jeg trosse alt og hjelpe foreldrene mine likevel?
