Jeg bor sammen med min mor. Min mor er 86 år gammel. Slik ble livet mitt: Jeg giftet meg aldri og fikk aldri barn. Nå er jeg 57 år. Nylig hadde jeg bursdag, som vi feiret bare oss to, mor og jeg. Vi har ingen andre å invitere, ingen venner eller slekt. Vi bor sammen og støtter hverandre hver dag. Mamma er 86 år. Jeg vet ikke hva jeg gjør når hun ikke er her lenger, men hun holder seg heldigvis frisk og sprek! Selv om hun blir eldre og helsen svikter litt etter litt, gir hun ikke opp. Hun går til og med turer alene. Jeg er allerede pensjonist, men jobber fortsatt fordi pensjonene våre ikke strekker til for et vanlig liv. Likevel er jeg takknemlig for at jeg har min kjære mor. Mange andre har det mye verre – noen har verken leilighet, familie eller penger. Vi lever fredelig og rolig sammen. Om kvelden drikker vi te, strikker og ser på favorittfilmene og -seriene våre. I helgene baker jeg og inviterer naboene våre. De forteller om sine egne slektninger. Jeg gleder meg over andres lykke og håper at mamma og jeg blir spart for store sorger. Dette er vårt liv. Jeg ønsker bare at det kan vare lenge for oss begge…

Jeg bodde sammen med moren min. Hun var 86 år gammel den gangen.

Slik ble livet mitt til, noe annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk aldri giftet meg, og barn har jeg heller ikke. Nå, når jeg ser tilbake i en alder av 57 år, husker jeg den siste bursdagen min den feiret vi bare oss to, mor og jeg. Vi hadde ingen andre å invitere. Ingen nære venner, og vi hadde heller ingen familie igjen utover oss.

Vi bodde sammen gjennom årene og støttet hverandre, slik vi alltid hadde gjort. Mor var 86 år. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når hun en dag ikke var her lenger. Heldigvis var hun ved godt mot, til tross for at hun merket sykdom og alderdom på kroppen. Hun nektet å gi opp og gikk fortsatt turer på egenhånd.

Selv hadde jeg blitt pensjonist, men jeg jobbet fremdeles litt, for pensjonen strakk ikke akkurat til for å kunne leve et ordentlig liv. Likevel var jeg aldri motløs jeg var takknemlig for å ha min kjære mor hos meg. Jeg visste at mange andre hadde det vanskeligere; noen hadde verken leilighet, familie eller penger.

Mor og jeg levde stille og fredelig. Om kvelden drakk vi te sammen, satt og strikket, og så på gamle filmer og serier vi hadde satt pris på i mange år. I helgene bakte jeg gjerne en kake og inviterte naboene våre inn. De fortalte om sine slektninger og familier. Jeg gledet meg over andres lykke, og ba stille om at mor og jeg kunne få slippe for mange sorger.

Slik levde vi våre dager. Jeg ønsket meg sterkt at denne tilværelsen kunne vare så lenge som mulig for både meg og moren min.