Kjell, du er jo en ekte skatt! En fyr som kan både fikse bilen og lage fantastisk mat det er helt utrolig. Du er så heldig med partneren din, kan jeg bare si.
Vilde lente seg tilbake i stolen med et bredt, hvitt smil. Alma fanget blikket hennes mot mannen, og noe ubehagelig krøp under ribbeina. Men hun ristet det raskt av seg: Hæ, jeg er bare ny i byen, prøver bare å passe inn.
Vilde hadde dukket opp i livet deres for en måned siden. Den nye vennen virket søt, men litt forvirret i den ukjente Oslo. Hvordan kunne man ikke hjelpe?
Ikke smør ham på, Alma lo til Kjell. Kjell lærte seg å lage lapskaus først etter syvende år med ekteskapet.
Men hvilken lapskaus! Vilde lente seg frem og rørte ved Kjells albue. Jeg kunne gift meg med en sånn kokk.
Kjell humret, og rykket stolt opp skuldrene. Alma merket hvordan ørene hans ble litt rosa et tydelig tegn på at komplimentet traff.
Jeg prøvde, sier jeg.
Vildes første besøk dreide seg inn i kvelden. Hun beundret oppussingen i leiligheten, bildene av barna, den store platesamlingen Kjell hadde. Hver samtale fant en unnskyldning for å snakke med ham. «Kjell, hvor fant du den?», «Kjell, du har så god smak!», «Kjell, fortell mer.»
Alma fylte på med te og holdt øye med Vilde som satt altfor nær mannen. Hun lo høyt av hans tøffe vitser. Hun rørte ved hånden hans hver gang hun snakket.
Mamma, hvem er den damen?
Sander, tolv år gammel, tittet inn på kjøkkenet da Alma vasket opp etter gjesten.
Det er en venn av meg. Ny.
Litt merkelig. Han stirret på pappa hele tiden.
Alma stoppet opp med en tallerken i hånden. Selvsagt hadde selv tolvåringen lagt merke til
Du ser feil, sa hun til gutten.
Hun gjentok det for seg selv de neste ukene. Det var bare en følelse. Vilde var så åpen, så sosial.
Vilde dukket opp igjen og igjen. En gang med en ny oppskrift, en annen gang med billetter til en kunstutstilling som hun tilfeldigvis hadde fått tak i, en gang bare for å hilse. Hver gang var Kjell hjemme, og hver gang blomstret Vilde i hans nærvær.
Du er spesiell, Kjell, ikke som alle andre, sa hun fra kjøkkenet. Alma, hvor fant du ham? Sånn en fyr finner du ikke på gata.
På T-banen, svarte Alma rolig. For femten år siden. På rulletrappen.
Romantisk!
Vilde klappet i hendene, Kjell smilte, og Alma tvingte seg til å smile også.
Etter et besøk ble Kjell stående i gangen for å si farvel til gjesten. Alma hørte dem fnise svakt bak døren.
Hvorfor så lenge? spurte hun da Kjell kom tilbake. Ja, hun fortalte en vits. Ganske morsom.
Jada.
Hun lot temaet ligge. Hun ville ikke virke sjalu eller hissig
Alt endret seg etter to uker. Kjells telefon lå på nattbordet, skjermen opplyst mens han dusjet. Alma skulle egentlig ikke se, men skjermen blinket da en melding kom inn.
«Savner deg. Du er så kjekk og morsom å prate med», sto det fra Vilde.
Alma satte seg på kanten av sengen. Hånden hennes strakte seg mot telefonen. Hun visste koden de delte alt.
Meldingene hadde pågått i flere uker. Vilde klagde over ensomhet, om hvor vanskelig det var i en ny by, om hvor heldig hun var som hadde møtt en så forståelsesfull fyr som Kjell.
Kjell svarte med oppmuntring, skrev at hun var fantastisk og at hun skulle finne lykken. Mange smilefjes fløy frem.
Alma la telefonen tilbake. Fra badet hørte hun vannsprut og en falsk nynning Kjell var i godt humør.
Kjell.
Han kom ut av badet, tørket hodet med et håndkle, så på Alma og stoppet opp.
Hva skjer?
Jeg så meldingen din med Vilde.
Et lite stillhetsøyeblikk.
Å, det ingenting spesielt, Alma.
Ingenting spesielt?
Hun er bare sosial. En ensom jente i en ny by. Du førte henne jo til oss.
Alma så på ham, lette etter et glimt av skyld. Kjell så overrasket ut.
Er du sjalu? Seriøst? Vi har vært sammen i tolv år, har to barn, og du er sjalu på din egen venn for noen smilefjes?
Hun flørter med deg.
Hun snakker sånn med alle. Du overdriver.
Alma ville protestere, skulle si at ekte venner ikke sender meldinger til andres ektefeller om kveldstid, kaller dem kjekke, savner dem. Men Kjell hadde allerede tatt på seg en T-skjorte og gått ut av soverommet.
Vilde trakk seg ikke tilbake. Tvert imot, hun dukket opp oftere. Hun fant unnskyldninger: passe på barna mens Alma var på jobb, lage middag når Alma ble sent. Åtte år gamle Maja snakket begeistret om tante Vilde som lagde de beste pannekakene og lot dem se på TV til langt på natt.
Jeg vil bare hjelpe, sa Vilde med et uskyldig blikk. Det er tungt å klare alt alene.
Jeg har en mann.
Ja, ja. Kjell er en fantastisk far. Dere er heldige som har hverandre.
Noe i hennes ord virket falskt, noe som hang igjen i Alma.
Kjell holdt stadig telefonen tett. Han tok den med på toalettet, la den under puten om natten, plukket den opp ved hver varsling. Ved middagen dro han seg stadig mer bort fra samtalen blikket festet til skjermen, leppene trakk seg i et lite smil.
Pappa, hører du meg?
Sander spurte tre ganger før Kjell klarte å trekke seg fra telefonen.
Hva? Å ja, gutten. Hva er det?
Jeg snakket om svømmekonkurransen. Kommer du?
Selvfølgelig. Når er den?
På lørdag. Jeg har sagt det tre ganger.
Kjell strøk Sander på hodet, men gikk rett tilbake til telefonen. Alma samlet opp tallerkenene i stillhet. Sander så på faren med en skuffelse. Maja gnidde i seg en kjøttkake og lurte på hvorfor det var så stille ved bordet.
Flørtet ble stadig mer åpent. Vilde sluttet å gjemme seg bak uskyldige komplimenter. Hun rørte ved Kjell hver gang hun kunne justerte kragen hans, børstet bort en tenkelig støvklatt fra skulderen, tok tak i armen når hun lo. Hun så ham i øynene altfor lenge, så på leppene sine.
Alma så på dette fra et hjørne av sitt eget kjøkken. Vilde oppførte seg som om Alma ikke eksisterte, eller som om hun bare var en midlertidig hindring.
Kjell, kan du vise meg det programmet på PCen? Det med bildredigering. Du lovte det.
Nå?
Hvorfor drøye?
De gikk inn i Kjells kontor og lukket døren bak seg.
Den dagen bestemte Alma seg for å overraske mannen. Hun lagde hans favorittmiddag fylte paprika, som han alltid spiste, og en reker- og avokadosalat. Hun pakket alt i en matboks og kjørte til jobben hans.
På kontoret var det rolig. Lunsjpausen, de fleste kollegaene var ute på kafe. Sekretæren ved resepsjonen nikket til Alma de kjente henne her.
Kjell Andersen er i kontoret. Bare vent litt
Alma hørte ikke hele setningen. Hun gikk nedover korridoren mot kontoret. Døren stod på gløtt.
Hun skjøv den og stoppet på terskelen.
Kjell satt på kanten av skrivebordet. Vilde sto mellom hans ben, hadde armene rundt halsen hans. De kysset dypt, grådig, som to som har gjort det før.
Matboksen falt fra Almas hender og krasjet i gulvet. De trakk seg raskt fra hverandre. Vilde så mer irritert enn flau ut. Kjell ble blek.
Alma det er ikke som du tror.
Ikke som jeg tror?
Alma hørte sin egen tørre, knuste latter.
Alma
Fortell meg. Hvordan falt hun på brystet mitt ved et uhell?
Vilde rettet blusen og plukket opp vesken fra stolen.
Jeg tror jeg går.
Vent.
Alma stod i veien. Vilde så på henne med en utfordring ingen anger, ingen skyld.
Du visste han var gift. Du kom inn i hjemmet mitt, spiste ved bordet mitt, lekte med barna mine.
Voksne tar ansvar for sine handlinger.
Vilde trakk på skuldrene og gikk forbi Alma, klikkende i hælene. Hun snudde seg i døren:
Ring når du er ferdig, Kjell.
Alma vendte seg mot mannen sin. Tolv år. Tolv jævla år med å bygge denne familien. Nattetimer med gråtende babyer, forfremmelser vi feiret sammen, oppussing som strakte seg over tre år, ferier ved havet hvor Maja svømte alene for første gang, juletre, bursdager, barns sykdommer alt på en skje.
Kjell, jeg er skyldig. Jeg vet det. Men vi kan fikse dette.
Fikse?
Jeg hun har snurret meg. Men jeg elsker deg, elsker barna
Når du kommer hjem, blir tingene dine pakket. Du kan ta dem og gå til din Vilde.
Alma snudde seg og gikk. Hun gråt ikke kreftene til tårer var borte. Alt inni henne frøs til is.
Hun pakket metodisk: kofferte fra boden, skjorter fra skapet, sokker, underbukser, slipser alt i en haug. Barberhøvel, tannbørste, deodorant. Tolv år kom i en koffert og tre poser.
Da barna kom hjem fra skolen, lå farens ting ved døren.
Mamma, hvor er pappa? Maja kikket inn på soverommet.
Pappa skal bo et annet sted.
Sander sa ingenting. Han så på moren, på den tomme garderoben til faren, og gikk til sitt rom.
Om kvelden ringte Alma til moren.
Mamma
Hun ville fortelle rolig, men stemmen brast på første ord, og tårene strømmet varme, bitre, hjelpeløse.
Datter, jeg er på vei. Vent.
Elise kom etter en time. Hun klemte Alma, laget te, satte henne på kjøkkenstolen.
Fortell.
Alma fortalte. Om Vilde, meldingene, i dag. Moren lyttet stille, uten å avbryte.
Du gjorde riktig, sa hun da Alma ropte av.
Riktig?
Ja. Svik kan du ikke tilgi. Du kan tilgi en feil, svakhet, dumhet. Men ikke dette.
Alma la hodet mot morens skulder.
Divorcen strakte seg over seks måneder. Papirer, rettssaker, deling av eiendom. Kjell prøvde å komme tilbake kom, ringte, skrev.
Alma åpnet aldri døren.
Barna ble hos henne. Sander besøkte faren sjelden, annenhver uke, fordi det måtte. Maja savnet ham, men ble raskt oppslukt av dans og tegning.
To år fløy forbi. Alma gikk tilbake til jobben, meldte seg på kurs, gikk ned seks kilo fordi hun sluttet å bruke mat som trøst. Livet begynte å gå opp igjen.
En dag dukket David opp ved et foreldremøte for Sander han var onkelen til en elev i klassen. De snakket i korridoren mens de ventet på lærerne. Så møttes de på kaféen ved skolen, og han ringte for å høre hvordan det gikk.
Jeg liker deg, sa han på tredje date. Jeg er ikke så god på vakre ord, men det er sant.
Alma lo, for David var motsatt av Kjell. Stødig, pålitelig, den som sier lite men gjør mye. Barna tok seg tid til å venne seg til ham. Sander så på ham som om han ville teste ham. Maja ble sjalu på moren. Men David skyndte seg ikke, presset ikke. Han hjalp med lekser, lærte Sander å fikse sykkelen, kjørte Maja til dansekonkurranser.
Et år senere giftet de seg. Stille, uten storslått fest. Bare de nære, de som virkelig gledet seg over dem.
Datter, hørte du?
Elise ringte en lørdag morgen. David stekte pannekaker på kjøkkenet, barna løp rundt i leiligheten.
Hva skjer?
Jeg så Tanja Frost i går. Husker du henne?
Ja.
Så hun fortalte om eksen din. Kjell og Vilde har vært sammen lenge nå. Han sluttet med henne for et halvt år siden etter skilsmissen vår.
Alma trakk seg tilbake i soverommet, lukket døren.
Sluttet?
Ja. Fant noen yngre.
Seriøst.
Sånn er folk. En hannhund forblir en hannhund. Den slangen fikk sin straff. Som ordtaket sier, så høyst du sår.
Alma la på og satte seg på sengen. Hun hadde håpet på misunnelse eller tilfredsstillelse. Ingen av delene. Bare en lettelse og tanken: «Det er godt at det ikke lenger er mitt problem.»
Alma, pannekakene er klare!
David kom inn med en tallerken med dampende pannekaker.
Jeg kommer.
Alma reiste seg, tok ham i hånden.
Er det noe som har skjedd?
Nei, alt er bra.
Kjell er nå fortid. Vilde fikk det hun fortjente ensomhet og knuste drømmer. Her på kjøkkenet lukter det nybakte pannekaker, Maja krangler med Sander om den siste bananen, og David ser på Alma med en kjærlighet som får henne til å smile.
Livet går videre. Denne nye tilværelsen er god.
