Svigerfaren min ble målløs da han så hvordan vi levde.
Sverre og jeg møttes i bryllupet til noen felles venner den gangen. Jeg hadde allerede flyttet til Oslo og funnet meg arbeid. Ærlig talt? Jeg var i skyene av glede over endelig å ha sluppet unna bygda. Forholdet vårt utviklet seg raskt allerede året etter ble datteren vår født.
Men så endret alt seg.
Hvorfor er datteren vår blond med blå øyne, når både du og jeg har mørkt hår? spurte Sverre.
Kjære, jeg tror hun ligner veldig på faren din. Se hvor lik hun er ham, svarte jeg forsiktig.
Ikke tull med meg. Et barn skal ligne enten faren sin eller moren sin, ikke på andre slektninger. Og min mor er sikker på at datteren vår ikke er min.
Jeg hadde villet si at Ragnhild, moren hans, mislikte meg fra første stund. Hu trodde aldri jeg ville hennes sønn vel, men bare at jeg ville vekk fra landet. Men svigerfaren min, Knut, var alltid godhjertet mot meg. Han var skilt fra Ragnhild for lenge siden og hadde sin nye familie, men han glemte aldri sønnen sin, Sverre.
En dag kom Sverre hjem med en annen kvinne. Han ba meg pakke sakene mine og dra, og jeg hadde ikke noe valg.
Jeg hadde ingen steder å gå. Mine foreldre ville ikke vite av meg og barnet. Heldigvis sa min gode venninne Ingrid at vi kunne bo hos henne noen dager. Etterpå fant jeg leie av et lite rom i et bokollektiv. Så flyttet vi inn der, jeg og lille Margrete, men lommeboken var tom.
En dag, jeg sto i butikkøen, hørte jeg noen rope navnet mitt.
Jenta mi, hvor har dere blitt av? Jeg dro helt tilbake hjembygda for å lete etter dere, utbrøt svigerfar Knut bak meg.
Hei, så godt å se deg, svarte jeg lavt.
Jeg vet hva Sverre har gjort. Det finnes ingen unnskyldning for det. Han og moren hans Vel, hvor bor du nå?
Vi leier bare et lite rom.
Jeg har det travelt, men vi må snakkes snart. Når jeg kommer tilbake, skal vi ordne det. Her, ta dette, det bør holde dere i et par uker sa han og strakte frem en konvolutt med noen tusen kroner.
Jeg ble lettet, for nå kunne jeg kjøpe mat og melk til Margrete.
Knut kom på besøk tidligere enn ventet. Han fikk nesten ikke sagt noe, så sjokkert ble han over hvordan vi bodde. Hans nye kone var imot at vi skulle bo hos dem, så det gikk ikke. Likevel fant han en løsning han kjøpte en liten leilighet for alle sparepengene han hadde, og satt den i barnebarnets navn. Jeg ville ikke ta imot en så stor gave, men Knut nektet å høre. Han gjorde det ikke for meg, men for Margrete.
Så, bare en måned senere, flyttet Margrete og jeg inn i vårt eget lille hjem. Knut hadde til og med ordnet møbler og alt vi trengte.
Ikke mas med å få henne i barnehage for tidlig. Margrete trenger mammaen sin nå. Jeg skal hjelpe dere. Slapp av. Nå har til og med kona mi roet seg, hun vil gjerne hilse på barnebarnet sitt, sa han og smilte.
Tusen, tusen takk!
Ikke gråt, kjære deg. Du er alltid velkommen til meg om du trenger hjelp. Med tiden vil alt bli bedre, du skal se.
Jeg er lykkelig for at datteren min har en bestefar som Knut, selv om hun ikke har vært like heldig med sin far. Han ga virkelig alt han hadde for å hjelpe oss.
Årene gikk. Jeg giftet meg igjen, men jeg har aldri glemt hvor mye Knut har gjort for oss. Han har alltid vært en kjær gjest i vårt hjem, og vi besøker ham ofte.
