Jeg har nylig bestemt meg for at jeg ikke lenger skal invitere gjester hjem til meg. Det har ingenting med at jeg vil spare penger på; jeg bor i en enebolig i en rolig gate i Oslo, har en liten hage og nok plass på bordet til å sette fram noe koselig.
Årsaken til beslutningen er enkel: det krever enormt mye tid å lage mat for besøkende, og enda mer tid å rydde opp etterpå. Jeg kan lage mat, og jeg gjør det gjerne når det er min egen familie som skal spise. Men å tilbringe halve dagen i kjøkkenet for å tilfredsstille alle gjestene, føles som en unødvendig energikilde. Når venner eller slektninger kommer på besøk, har jeg ingen annen mulighet enn å stå på kjøkkenet i flere timer. Det er også stressende å se andre slappe av og nyte mens jeg strekker meg etter grytene. Selv om gjestene egentlig er kommet for å slappe av, tilbyr de sjelden hjelp. Når de endelig har gått, sitter jeg igjen med flere timer med oppvask og rydding.
Det er ikke som om de etterlater seg søppelbunker eller kaster godteri på gulvet. Men ordenen i huset blir forstyrret. Sofaer skyves, leker blir liggende overalt, sengetøyet må skiftes, og små flekker på duker og gardiner dukker opp. En gang klarte barna til en slektning å velte en vase på vinduskarmen; vi måtte både samle opp jord, vaske gulvet og sette planten på nytt. Noen ganger knuser de låser eller dørhåndtak. Dette er barnas naturlige nysgjerrighet, men jeg kan verken passe på dem eller straffe dem for deres rampestreker når foreldrene er opptatt med andre gjester.
Dermed ender jeg opp med både å lage maten og rydde hele huset. Jeg unngår også å vaske klær eller skjule personlige eiendeler når jeg vet at folk kommer. Likevel ber de ofte om å få se inn i skapet eller inspisere kjøkkenet fra topp til tå, noe som føles som et inngrep i vårt private rom. I leiligheten vår, som er liten og full av møbler og vaser, blir blomsterstilker plutselig plukket av gjestene for å tas med hjem.
Noen ganger har jeg tenkt at kanskje problemet ligger i meg, at jeg er for streng mot besøkerne. Men etter å ha sett hvor mange som har kommet og gått, har jeg innsett at jeg ikke vil kaste bort mer kraft og energi på å lage mat og deretter gjøre rent. Jeg foretrekker heller å møtes på en kafé for en kopp kaffe, ta en spasertur i parken, og komme hjem til et ryddig hus.
Det er derfor jeg har valgt å holde dørene lukket for gjester for å beskytte både tiden min og roen i hjemmet. Livet lærer oss at det er viktig å sette grenser, slik at man kan nyte hver dag med sin egen familie uten å bli overveldet av andres forventninger.
