Kjære dagbok,
Livets gang er uforutsigbar, og den stiller aldri spørsmål om vi er klare for slagene den sender. Den treffer uten varsel og uten nåde, og da gjenstår kun to veier: å knekke eller å lære å puste gjennom smerten.
Da Solveig var fjorten år, ble hun tvunget til å bli alene i huset. Faren hadde forlatt familien, og moren, Marit, hadde umiddelbart funnet en ny ektemann og flyttet inn hos ham i den lille bygda Lier.
Solveig, du blir hjemme og passer på huset. Sem, min nye mann, vil ikke ha deg i hans hjem. Du er nesten voksen, du må klare deg selv, sa Marit bestemt.
Mamma, jeg blir redd når jeg er alene i huset om natten, klaget Solveig, men moren smilte bare og så bort fra datterens tårer.
Ingen skal spise deg opp, og jeg har ikke skylden på at faren vår gikk, svarte hun kaldt.
Et år senere fikk Marit en ny datter, og hun innkallte Solveig til kjøkkenet:
Etter skolen hjelper du meg med den lille, så går du hjem om kvelden. Ikke la Sem se deg her.
Solveig bar vann, vasket gulv, så på lille Maja, og rundt seks om kvelden løp hun hjem igjen fordi Marits ektemann kom fra jobb rundt halv sju. På kvelden gjorde hun lekser, og om morgenen forberedte hun seg selv til skolen.
Da hun fylte seksten, var hun blitt en vakker, men fortsatt enkel jente. Moren kjøpte nye klær når hun så at de gamle var for små, men Solveig behandlet alt med omhu, vasket og strøk grundig. Lærerne på skolen snakket ofte om henne:
Hun bor alene, men klærne hennes er alltid rene og strøkne. En flink jente, så sier de i bygda.
Naboen, fru Lykke, ga henne syltetøy og agurker, og Solveig hjalp til med å gå i butikken og andre småting. Etter niende klasse sa hun til moren:
Mamma, jeg vil bli frisør i regionen, men jeg trenger penger til transport. Jeg må ta bussen hver dag både hit og tilbake.
Marit nikket, for jo raskere Solveig fikk yrket, jo lettere ville hun kunne stå på egne ben. Sem klaget stadig over at de brukte for mye penger på henne. Skoleområdet lå bare tolv kilometer unna, så Solveig pendlet hver ukedag, unntatt i helgene.
En dag møtte hun den unge bonden Eirik, som studerte på høyskole i Drammen, men kom hjem kun i helgene. Eirik var høy og pen, noen år eldre, og hadde lenge likt Solveig, men hun var beskjeden og kledde seg enkelt.
På en lokal samling inviterte Eirik henne til å danse, fulgte henne hjem, og snart overnattet han hos henne. Da hun var atten, ble hun gravid.
Eirik, vi får barn, sa hun.
Jeg snakker med foreldrene mine, vi gifter oss. Du blir snart seksten år, svarte han forsikret.
Men Marits mor, som også var mor til Eirik, avviste dem hardt:
Vi må undersøke om barnet virkelig er ditt, eller om noen andre har vært hos deg mens du var på skole, sa hun.
Foreldrene presset på, og Eirik trakk seg. Han kom ikke lenger til bygda, og da han gjorde et kort besøk, så han aldri på Solveig.
Sommeren etter ble hun mor til lille Ivar. Fødselen ble gjort av en paramediciner i en liten fødehjem, og Ivar kom gående, rolig. Ingen hjalp henne med barnet; hun sto alene. Eiriks mor spredte rykter om henne over hele bygda.
Solveig måtte dra med barnevognen til butikken, i hagen, i huset overalt var Ivar med. Marit tok aldri ansvar for barnebarnet, og de andre kvinnene i bygda delte sine meninger, noen med sarkasme, andre med medfølelse.
En dag møtte hun den sladrende tanten Vera, som ropte:
Du vet vel at Eirik skal gifte seg? Jeg ville tatt med barnet ditt som gave til bryllupet!
Solveig ble såret, men hun tok barnet og gikk videre. Da hørte hun Anna, en eldre kvinne fra nabolaget, rope:
Hold kjeft, Vera! Hun omfavnet Solveig. Jeg var også ung og fikk en sønn, Alv, som ble forlatt av faren. Se hvor han har blitt, og Ivar vil også vokse opp med styrke.
Anna takket Solveig for et kyss på kinnet og hun gikk videre med et lite smil.
Den dagen ble Eiriks bryllup i Drammen, og han giftet seg med en byjente fra samme skolehøyskole. Solveig visste ingenting om dette.
I årene som fulgte vokste Ivar, og naboen fru Lykke fortsatte å passe på ham. Solveig arbeidet på postkontoret, og i helgene kom bygdas kvinner til henne for enklere frisørtjenester. Det fantes ingen egen frisørsalong, så hun klippet i sitt eget hjem, og om sommeren i bakgården, og tjente noen kroner for hvert klipp.
Etter hvert ble hun vakrere, og den unge sønnen til Eirik, nemlig hans lillebror Lars, ble forelsket i henne. Lars fulgte etter henne på jobb, møtte henne i gata, og etter hvert begynte de å date. Han reparerte landbruksmaskiner, og folk i bygda snakket om dem bak ryggen. Vera hvisket:
Lars kommer om natten til Solveig, og ingen ser dem
Solveig hørte ryktene, men lot dem passere. Hun sa til Lars:
Alle kjenner oss i bygda.
Ja, men vi er voksne, så hvorfor skjule det?
Lars var omtenksom mot Ivar, kjøpte leker og viste kjærlighet. En dag oppdaget hun at hun var gravid igjen. Tanken på å fortelle Lars fylte henne med uro, men hun satte seg ned og sa:
Lars, jeg er gravid.
Lars jublet og sa:
Da skal vi gå til mine foreldre og ordne alt.
Solveig svarte:
Nei, jeg vil ikke gå til dem. De nektet oss å gifte oss med min første ektemann. Du må finne en annen løsning.
Lars mor, som allerede hadde varnet dem, brølte:
Jeg visste det! Du er ikke min sønn! Når jeg dør, får du kanskje gifte deg med henne.
Lars far støttet moren:
Hvis du gifter deg med henne, må du forlate huset. Vi anerkjenner henne aldri!
Lars klarte ikke å stå imot sine foreldre. Han dro til byen for å bo hos sin bror, og løftet aldri løftet om å gifte seg med Solveig.
Hun gråt lange netter, snakket med fru Lykke:
Hva gjør jeg nå? Jeg har blitt forelsket i en annen mann, men hans familie vil aldri godta meg
Ikke gi opp, Solveig, smilte Lykke. Morsrollen har reddet meg også. Jeg er 78 år, men jeg vil hjelpe deg.
Morsrollen ble hennes redning. Hun fikk en ny sønn, Niklas. Lykke hjalp henne fra morgen til kveld, og Solveig ga tilbake så godt hun kunne. Slik levde de med to gutter, en ung kvinne og en gammel dame som ble som en familie.
Morsrollen ga Solveig mening. Hun elsket guttene sine, selv om nettene var søvnløse og dagene fulle av bekymringer.
Lykke, hvorfor er skjebnen så hard mot meg? spurte hun en kveld.
Det er ikke en skjebne av skuffelse, men en gave. To sterke gutter, en rik arv av kjærlighet. Barn er vår rikdom og glede, svarte Lykke mens hun strøk håret til Niklas.
Tidene gikk, guttene vokste, og en dag kom en ung ingeniør, Anders, på oppdrag i nærheten av gården. Han la merke til Solveig, som nå styrte sin egen frisørsalong og hadde fått en liten bil.
Jeg kan ikke gifte meg med deg, men jeg kan love å elske deg og dine barn, sa han en kveld, da de stod ved elvebryggen.
Solveig tok imot hans tilbud, og sammen åpnet de en skjønnhetssalong i den nærmeste byen. Anders aksepterte Ivar og Niklas som sine egne, og de kalte ham “pappa”.
Livet endret seg, de fikk økonomi, en ny bil, og den eldste sønnen, Ivar, fant en kjær dame. Solveig så på sin egen families lykke og sa:
Måtte dere alle finne fred og glede.
Nå besøker Anders og jeg ofte den lille gravplassen til fru Lykke, men moren min, Marit, har for alltid blitt fjernet fra vårt liv.
Jeg har lært at selv når livet slår deg hardt, kan du bygge en ny vei med de som virkelig bryr seg. Motgang kan bli en kilde til styrke, og kjærligheten til de som er avhengige av deg kan bære deg gjennom stormen.
Dette er min erfaring, og jeg vil bære den med meg videre.
