Du, jeg må bare fortelle deg om det som skjedde. Sjefen min var faktisk den som fortalte meg at mannen min var utro mot meg. Jeg var gift og jobbet i en liten bedrift i Oslo. Sjefen min, som het Pål, var skilt og ganske pågående han flørtet med meg lenge, selv om jeg alltid gjorde det klart at jeg hadde kjæreste og at han måtte roe seg. Jeg sa fra flere ganger at jeg ble ukomfortabel, og at folk på kontoret begynte å legge merke til det. Han svarte at han forsto, og så gikk ting litt tilbake til det normale igjen.
En dag ba han meg inn på kontoret sitt. Han lukket døren litt alvorlig og sa at han måtte prate med meg om noe personlig. Han spurte rett ut om mannen min fortsatt var mye bortreist i helgene. Jeg svarte bare ja, tenkte ikke stort over det. Så sa han plutselig:
Jeg har sett ham med en annen dame.
Han forklarte at en kollega fra jobben hans hadde vært ute på bar, og så hadde Pål kommet etter, og der hadde de sett mannen min. De hadde til og med filmet det de kyssa og sånne ting. Jeg sa rett ut at jeg ikke trodde på det, men så fant han frem mobilen og viste meg en video. Den var litt kornete og mørk, masse bråk og folk, men jeg kjente han igjen på klærne, måten han går og lukker armen rundt henne på. Jeg frøs helt ble sint, flau og bare helt tom for ork. Jeg gikk rett derfra og hjem.
Samme kveld konfronterte jeg mannen min, som heter Marius. Først løy han, så begynte han å unnskylde seg: Det var bare et feiltrinn. Men han nektet å flytte ut. De neste seks månedene hjemme var et mareritt. Jeg ville ikke være sammen med han lenger, men han nektet å dra. Leiligheten var leid og han mente han hadde like mye rett til å bli der. Han begynte å gjøre livet mitt surt. Han spilte høy musikk tidlig på morgenen, dro inn venner uten å si fra, lot huset være fullt av rot og kom med sure kommentarer hele tiden. Det ble bare verre og verre, og jeg ble bare mer og mer stressa og sov dårlig.
En dag satt jeg og leste gjennom leiekontrakten og fikk se at den snart gikk ut. Da skjønte jeg plutselig hvor enkelt det egentlig var dette hjemmet var ikke mitt, jeg trengte ikke bli der og tåle alt det drittet. Så jeg fant meg en ny leilighet alene, pakket sakene mine, skrev under kontrten og bare dro. Tok med meg det viktigste og la igjen resten, ingen farvel, ingenting. Sånn, ferdig.
Gjennom alt dette hadde Pål fått med seg hvordan jeg hadde det. Han var der mest som støtte, spurte ofte hvordan det gikk, om jeg trengte noe. Vi begynte å chatte litt utenom jobben, så ble det et par kaffekopper etter hvert. Jeg var helt klar på at jeg bare trengte litt ro rundt meg han respekterte det heldigvis og stresset meg ikke. Det tok måneder før det ble noe mer mellom oss.
Så fikk jeg meg faktisk en ny jobb. Ikke på grunn av han, men fordi jeg fikk en skikkelig god mulighet med høyere lønn og bedre stilling. Jeg sa opp, og da jeg ikke lenger jobbet for Pål, var alt annerledes da ble vi liksom bare to folk som hadde lyst til å være med hverandre.
Nå har vi vært sammen i et år. Marius er helt ute av livet mitt. Jeg mistet et ekteskap, men fikk roen og en skikkelig fin mann på kjøpet.
