«Jeg hørte deg snakke med moren, og nå forstår jeg hvorfor du egentlig giftet seg med meg», tenker Synnøve mens hun prøver å holde masken.
Eirik, har du sett den blå filen med papirene? Jeg er sikker på at jeg la den på kommoden, men nå ligger det bare avisene dine der.
Synnøve roter febrilsk gjennom en bunke dokumenter i entrén, og kaster jevnlig blikk på klokken. På den viktige styremøtet om femti minutter er hun allerede i trafikkorken på Karl Johan, hvor biler danner lange røde slanger på GPSskjermen. Å komme for sent er det siste hun tolererer; etter femten år som økonomidirektør i et stort byggefirma er punktlighet blitt en del av hennes identitet.
Eirik kommer ut fra kjøkkenet med en skinkesmørbrød i munnen. På ham er den myke, fløyelsblå dressen Synnøve kjøpte til ham på hans siste bursdag den fremhever de blå øynene hans på en måte som gjør ham nesten blendende. I sine trettito år ser han ut som en modell: slank, frisk og med en moderne frisyre. Synnøve, som nettopp har fylt fireogtretifire, føler seg noen ganger usikker til tross for dyre kremer, kosmetikere og daglig trening.
Kom igjen, Synnøve, hvorfor blir du så stressa? sier han med et smil, fjerner knekene fra haken. Jeg har lagt den på hyllen i skapet så den ikke blir støvete. Du vet jo at jeg elsker orden. Jeg henter den nå.
Han hopper lekende opp til kommoden, åpner døren med en guttete presisjon og rekker henne den savnede filen etter et sekund.
Tusen takk, kjære! Synnøve gir ham et lett kyss på kinnet, som fortsatt dufter av barberkrem. Hva skulle jeg gjort uten deg? Jeg løper nå. Middagen ligger i kjøleskapet, du varmer den. Jeg blir sen, vi har en revisjon på gang.
Lykke til, dronning min! roper han etter henne da hun stormer ut på trappeoppgangen.
I heisen smiler Synnøve til sitt eget speilbilde. Hvor heldig er hun! For tre år siden, etter et bittert og rotete skilsmisse med sin første mann, hadde hun ikke trodd hun skulle finne kjærligheten igjen. Så kom Eirik ung, ambisiøs, jobbet som selger i et bilshowroom men likevel omsorgsfull. Han ga henne oppmerksomheten hun savnet: blomster uten anledninger, frokost på sengen, komplimenter. Venninnene snakket bak ryggen: «Dette er bare et økonomisk samarbeid, han vil ha leiligheten din». Men Synnøve avfeide dem. Hvordan kunne man late som i tre år?
Hun setter seg i sin SUV, kaster den blå filen på passasjersetet og skrur opp motoren. Deretter oppdager hun en pose med renseritøy i baksetet, noe hun skulle ha levert i går, men har glemt. I samme pose ligger en ekstra arbeidsmobiltelefon den revisorene skulle ringe.
Å nei! mumler hun høyt.
Hun må slå av motoren og gå tilbake. Heisen krøller sakte opp igjen. Hun åpner døren med nøkkelen, prøver å være stille for ikke å forstyrre Eirik som skal sette seg ned med en laptop for et prosjekt.
I entreen hører hun stemmen til mannen sin, som kommer fra stuen. Eirik roper høyt, tydelig emosjonell, mens han går fra rom til rom.
Mamma, slutt å være så streng! Jeg har sagt at alt går som planlagt! sier han irritert, ikke lenger like kjærlig som fem minutter før.
Synnøve fryser opp, håndens bevegelse stopper ved klesstangen. Tonen er fremmed, kald. Hun vet at det er dumt å lytte, men føttene er festet til parketten.
Hva bryr jeg meg om hva hun vil? fortsetter han. Mamma, hører du meg i det hele tatt? Jeg er ikke en idiot. Jeg holder ut med den gamle kvinnen i tre år bare for å holde fred, ikke for å miste en hytte.
Synnøve får et kull i brystet. «Gamle kvinne»? Snakker han om henne?
Jeg holder ut, mamma! ler han, og latteren føles som en råtten gnist. Har du noen gang sett henne uten pudder? Ingen sprøyter hjelper nå. Hver kveld forestiller jeg meg at jeg er på jobb. Jeg må betale for helsa, levere melk!
Synnøve holder hånden over munnen for å holde igjen et skrik. Tårene spruter, sminken løper. Hun vil storme inn, slå ham, kaste ham ut. En kald, ond kraft holder henne på plass. Hun må lytte, må finne sannheten.
Men, mamma, snart betaler det seg, går Eiriks stemme over i drømmende tone. Hun fortalte meg i går at hun vil overføre landet huset til meg. Huset i Sølvskogen. En gave til jubileet. Vet du hvor mye det er verdt? Jeg har allerede ringt megleren. Selger vi, får vi nok til en leilighet til deg i sentrum, nok til min egen virksomhet, og enda litt til å flytte oss lenger bort. Og du, Len? Du gråter, men roer deg. Du er sterk, du tjener mer.
I telefonen blir han avbrutt, og han begynner å forsvare seg:
Husk du den gangen du kastet salaten på meg på jubileet? «Majones er usunt, kolesterol». Jeg hater henne noen ganger så mye at tennene begynner å vibrere. Spesielt når hun prøver å lære meg livsvisdom: «Eirik, utvikle deg, les bøker». Tuh!
Synnøve faller ned langs veggen, kneler på gulvet. Ørene fylles av sus. Tre år. Tre år med løgner. Hver «jeg elsker deg», hver omfavnelse, hver bukett alt var en investering. Han ventet bare på den store gevinsten. Landshuset, arvet fra faren, var virkelig verdt en formue, og hun hadde tenkt å overføre det til ham så han skulle føle seg som eier, ikke som en tilskuer. Hvor dum hun var!
Så, mamma, han kommer tilbake, glemmer alltid noe, svever i skyene. Jeg ringer deg i kveld når hun sovner. Jeg elsker deg. Du er den eneste kvinnen for meg, jeg ville gjort alt for dette rotet.
Lyden av skritt mot kjøkkenet nærmer seg. Synnøve samler motet, smyger seg ut av leiligheten og lukker døren lydløst bak seg.
I lobbyen presser hun pannen mot den kalde veggen. Hjertet hamrer i halsen. Frykten er som små granater. Hun må handle. Gå tilbake nå? Skape en krangel? Han vil prøve å spinne historien, si hun misforsto, at det bare var en spøk. Nei. Med slike mennesker kan man ikke handle på følelsene.
Synnøve tørker ansiktet med ermen på den dyre kåpen. Som økonomidirektør er hun vant til å regne, planlegge og slå til når motstanderen minst venter det. Han vil ha et spill? Han får det.
Hun går ned, setter seg i bilen, ser seg selv i bakspeilet. Øynene er røde, sminken er flytende. «Gamle kvinne», hvisker hun. «Tre år har jeg tålt». Så, Eirik. La oss se hvem som holder ut lengst.
Hun går ikke på jobb. Hun ringer assistenten, sier at hun er syk, ber om at møtet avlyses. I stedet drar hun til en liten kafé i en sidegate, hvor ingen kan nå henne. Hun trenger en plan.
På kvelden kommer hun hjem med handleposer, et slitent smil på leppene som koster mye energi.
Eirik møter henne i entrén, bøyer seg for å kysse. Synnøve holder nesten igjen seg fra å trekke seg bort. Hun legger kinnet mot ham, unngår duften hans den lukter nå av råte under dyre parfyme, som hun selv kjøpte til ham.
Sliten, kjære? spør han omsorgsfullt mens han tar posene. Jeg har laget middag. Pasta med sjømat. Som du liker.
Takk, elskling, svarer Synnøve med litt hes stemme, men rolig. Hodepine. Arbeidsplassen er et kaos.
Mens de spiser, observerer hun ham. Hvordan han serverer salaten, heller vin, ser inn i øynene med et rent blikk. I hodet hennes gir en indre stemme: «Jeg må betale for helsa».
Eirik, begynner hun, roter vinglasset. Jeg har tenkt mye på oss i dag.
Eirik spenner seg, ser en brikke som rører seg i hans øye. En liten frykt blinker.
Om hva, hopp?
Om huset i Sølvskogen. Husker du, da vi snakket om det?
Eiriks ansikt blir glatt, men et rovdyrglimt tennes i blikket, som han raskt prøver å skjule bak et smil.
Jeg husker, men du vet jeg ikke trenger noe fra deg. Det viktigste er at vi er sammen.
«Løgn», tenker Synnøve.
Jeg forstår, nikker hun. Men jeg vil gjøre noe meningsfullt for deg. Jeg skal ordne dokumentene neste uke. Overføre huset til deg.
Eirik nesten mister gaflen. Han prøver å holde roen, men leppene krummer seg.
Det er et stort steg Er du sikker? Kanskje vi bør vente?
Jeg er sikker. Du er min mann, min støtte. Hva med moren din? Skal vi invitere henne til lunsj i helgen? Feire beslutningen min, så hun ser hvor mye jeg verdsetter deg.
Mor? lyser Eirik opp. Selvfølgelig! Hun vil bli glad! Hun sier alltid: «Hvor klok du er, Synnøve».
Synnøve senker blikket, skjuler et ondskapsfullt smil.
Så bra. La henne komme på lørdag. Jeg lager noe spesielt.
De neste tre dagene blir en tortur. Hun må sove i samme seng, tåle hans berøring, høre hans småprat. Men målet gir styrke. Hun har allerede rådført seg med en advokat. Hun vet hva hun skal gjøre.
Lørdag kommer Tamara, Eiriks mor, i full prakt. En bluse med puff og en massiv brosje som hun kun bruker til høytider. Svigermoren stråler av overdrevent vennlighet.
Å, Synnøve, du har gått ned i vekt! jubler hun ved døren, ser på svigerdatteren. Du jobber så mye, du gir deg aldri. Og Eirik sier du vil glede oss med noe?
Vær så god, Tamara, kom inn, svarer Synnøve og fører gjestene til bordet.
Bordet er overdådig: stekt and, salater, kaviar, dyr vin. Eirik flirer og tjener damene, men Synnøve ser nervøsiteten hans. Han venter på hovedtemaet eiendommen.
Når forrettene er tatt, og Eirik heller vin i glassene, klapper Synnøve med gaffelen på glasset for å få oppmerksomhet.
Mine kjære, begynner hun høyt. Jeg har samlet dere i dag av en grunn. Dere er min familie, og jeg vil dele mine planer.
Eirik og Tamara fryser, ser på henne som kaniner på en slange. Svigermoren holder en serviett tett i hånden.
Jeg har et hus i Sølvskogen, fortsetter Synnøve, nyter øyeblikket. Og Eirik og jeg har snakket om å overføre det.
Ja, ja, Synnøve, en klok beslutning, svarer Tamara. En mann må føle seg som eier, det styrker ekteskapet.
Jeg er helt enig, nikker Synnøve. Derfor møtte jeg notaren i morges.
Eirik lener seg frem, øynene glitrer av grådighet.
Og? spørrer han.
Jeg skjønte én ting, sier Synnøve med en dramatisk pause. I usikre tider bør vi ikke legge alle eggene i én kurv. Så jeg bestemte meg for å gjøre mer enn bare å overføre huset.
Hva mener du? spør Eirik, smilingen forsvinner.
Jeg har solgt huset. I morges. Avtalen er signert, pengene er overført.
Et stillhet henger i rommet, så tung at klokkene i gangen kan høres. Tamara åpner munnen, lukker den, åpner den igjen.
Solgt? gjentar Eirik med en stemme som vibrerer. Men… hvordan? Uten meg? Vi avtalte jo… du sa…
Jeg sa at jeg skulle ordne papirene, svarer Synnøve uskyldig med et knips av øyevipper. En kjøper ga dobbel pris, men med betingelsen: handelen må skje nå. Jeg kunne ikke la gå en så god sjanse.
Hvor er pengene? spør Tamara hardt, glemmer sin rolle som kjærlig svigermor.
Å, pengene! svarer Synnøve bredt og lykkelig. Jeg har donert dem til en veldedighetsorganisasjon for kvinner som har opplevd vold i hjemmet. Hele beløpet!
Et knust glass sprekker stillheten. Eirik hopper opp, velter stolen. Rødvin sprer seg som et blodig flekk over den hvite duken.
Er du gal? roper han, ansiktet rød av raseri. Hvilken organisasjon? Dette er mine penger! Mitt hus! Du lovet meg!
Mine? svarer Synnøve, ansiktet hardt som stein. Når ble ditt fars arv ditt, Eirik?
Eirik, er dette en spøk? stammer Tamara, holder seg for hjertet. Si at du tuller. Du kan ikke gjøre sånn mot familien!
Mot familien? svarer Synnøve rolig. Mot parasitter, ja.
Eirik står og puster tungt, knytter nevene. Masken er falt. For Synnøve er han ikke lenger en kjærlig ektefelle, men en rasende, bedratt alv.
Du visste alt, sier han, stirrer på henne. Har du fulgt meg?
Hvorfor følge? Det er nok å gå hjem for en glemt telefon og høre min mann kalle meg «gamle kvinne» som han «tåler» for en hytte. Hvordan han diskuterer med moren om å selge min eiendom og flytte seg.
Tamara blir blek, krøller seg sammen i stolen. Eirik står fast, har ingenting mer å si. Han skjønner at han har blitt fanget.
Sånn, sier Synnøve og reiser seg. Sirkuset er over. Jeg har ikke solgt huset. Jeg har ikke gitt bort penger. Dette var en test, og dere har begge feilet miserabelt. Dere har vist deres egentlige, råtne og grådige natur.
Forbanna kvinne! skriker Tamara. Du har lekt med oss! Min sønn har brukt sine beste år på deg! Du skylder ham livet! Hvem trenger du, gammel kleshenger?!
Gå, sier Synnøve lavt.
Hva? spør Eirik forvirret.
Gå ut av mitt hus. Begge. Nå.
Dette er også mitt hus! protesterer Eirik. Jeg er innskrevet her! Vi er gift! Jeg vil ha min del!
Del? ler Synnøve. Leiligheten ble kjøpt før ektesHun låser døren, trekker gardinene og går rolig bortover den snødekte gaten, vel vitende om at friheten endelig er hennes egen.
