Du, pappa, du må slutte å komme så ofte hjem til oss! For hver gang du går, begynner mamma å gråte. Hun gråter faktisk helt til morgenen kommer.
Jeg sovner, våkner igjen, sovner på nytt, og våkner igjen men hun bare gråter og gråter. Jeg spør: «Mamma, hvorfor gråter du? Er det på grunn av pappa?..»
Men da sier hun bare at hun ikke gråter, hun bare snufser fordi hun er litt tett i nesa. Men jeg er jo stor nå, og jeg vet at man ikke får tårer i stemmen av å ha litt rennende nese.
Pappa satt sammen med datteren sin Sigrid på en kafé i Oslo sentrum. Han rørte rundt i den lille hvite espresso-koppen, selv om kaffen for lengst hadde blitt kald.
Sigrid hadde ikke engang smakt på sin is, selv om den så ut som et kunstverk der foran henne: fargerike kuler, toppet med mintblad og et kirsebær, sjokolade ringlet over alt.
En hvilken som helst seksåring hadde kastet seg over det. Men ikke Sigrid for hun hadde bestemt seg, allerede forrige fredag tror jeg, at hun skulle ta en skikkelig prat med pappa.
Pappa var stille lenge, veldig lenge, før han sa:
«Hva skal vi gjøre da, jenta mi? Skal vi slutte å møtes helt? Hvordan skal jeg da klare meg?..»
Sigrid rynket på nesa, fin som mammas litt potetformet, tenkte hun, og svarte:
«Nei, pappa. Jeg klarer meg heller ikke uten deg. La oss gjøre sånn: du ringer mamma og sier at hver fredag skal du hente meg i barnehagen.»
«Så kan vi gå på tur sammen, hvis du vil ha kaffe eller is, kan vi dra på kafé. Og jeg kan fortelle deg alt om hvordan vi har det, mamma og jeg.»
Så satt hun og tenkte en stund til, før hun fortsatte:
«Og hvis du har lyst til å se mamma, kan jeg ta bilder av henne med telefonen hver uke og vise deg. Er det greit?»
Pappa så bare på den kloke datteren sin, smilte litt og nikket:
«Dette kan vi gjøre, jenta mi.»
Sigrid sukket lettet, og gikk endelig løs på isen. Men hun var ikke ferdig med samtalen det viktigste gjensto, og da fargene fra iskremen hadde laget «bart» under nesa hennes, slikket hun dem bort, ble alvorlig igjen nesten voksen.
Nesten en kvinne. Som må passe på mannen sin. Selv om han allerede er litt gammel pappa hadde bursdag sist uke. Sigrid tegnet kort til ham i barnehagen, farget nøye den store 28-tallet.
Ansiktet hennes ble alvorlig igjen, øyenbrynene trakk seg sammen da hun sa:
«Jeg tror du burde gifte deg»
Og hun løy litt snilt, og la til:
«Du er jo ikke så veldig gammel enda»
Pappa lo og fikk det til å lyde som han satte pris på hennes «generøse» vurdering.
«Ikke så veldig, nei»
Sigrid fortsatte ivrig:
«Nei, ikke så veldig! Se på onkel Tor, han har vært hos mamma to ganger allerede, og han er skikkelig skallet her oppe»
Hun klappet over sine egne myke krøller og skjønte med ett, da pappa stivnet og så dypt på henne, at hun hadde røpet mammas hemmelighet.
Fort satt hun begge hender over munnen og sperret opp øynene, så man godt kunne se at hun fikk litt panikk.
«Onkel Tor? Hvem er denne Tor som stadig kommer på besøk? Er det sjefen til mamma?» sa pappa nesten høyt, så hele kafeen kunne høre.
«Jeg vet ikke, pappa» Sigrid ble litt småskremt av pappas reaksjon. «Kanskje han er sjefen. Han kommer, gir meg godteri og tar med kake til oss alle.»
«Og» Sigrid vurderte om hun skulle si mer, kanskje det var litt risikabelt med en «følsom» pappa, «han gir også blomster til mamma.»
Pappa knyttet fingrene sammen rundt bordet og satt og stirret ned. Sigrid skjønte at akkurat nå, rett foran henne, tok han et viktig valg i livet sitt.
Så hun ventet. Hun maste ikke for hun visste, eller kanskje bare ante, at menn ofte bruker lang tid på å tenke ut riktige beslutninger. Og hvem skal dytte dem i riktig retning om ikke kvinnene i livet deres særlig de aller kjæreste.
Pappa var stille lenge, men så bestemte han seg. Han sukket tungt, løftet hodet og sa Hadde Sigrid vært litt eldre, ville hun skjønt at han snakket med den samme dype stemmen som Othello når han stilte sitt tragiske spørsmål til Desdemona.
Men hun visste jo ikke om Othello, ikke om Desdemona, eller andre store elskende. Hun suger bare inn livserfaring, ser hvordan voksne kan glede seg og plage seg selv over småting.
Til slutt sa pappa:
«Vi må gå hjem, jenta mi. Det er sent, og jeg tar deg med hjem. Og vi skal snakke med mamma.»
Hva pappa egentlig skulle snakke om, spurte ikke Sigrid men hun merket at det var viktig, og begynte å spise isen i et raskere tempo.
Så skjønte hun at det pappa hadde tenkt å gjøre, var enda viktigere enn selv den beste isen i Oslo, så hun slang skjeen på bordet, gled ned fra stolen, tørket munnen på håndbaken, snufset lett med nesa og så rett på pappa:
«Jeg er klar. Kom!»
De gikk ikke bare de nærmest løp hjem. Eller, løp gjorde pappa, mens Sigrid hang etter hånden hans som et flagg.
Da de kom inn i oppgangen, rakk de ikke heisen. Dørene lukket seg og tok naboen med seg oppover. Pappa så litt fortapt på Sigrid. Hun så opp på ham, og spurte:
«Hva venter du på? Vi skal jo bare til sjuende etasje»
Pappa løftet henne opp og bykset opp trappene.
Og da mamma endelig svarte på hans ivrige ringeklokke, begynte pappa rett på sak:
«Du kan ikke bare gi opp! Hvem er denne Tor? Jeg elsker deg faktisk. Og vi har jo Sigrid»
Så, med datteren fortsatt i armene, klemte han også mammaen. Sigrid kastet armene om dem begge og lukket øynene, for de voksne kysset hverandre
Sånn kan livet være to litt klønete voksne får trøst av en liten jente som elsket dem begge, og de elsket henne og hverandre men satt fast i sin egen stolthet og såre følelser
Hva syns du om dette? Gi gjerne en tommel opp, eller legg igjen en kommentar.
