– Å, jente, du hilser ham forgjeves, han kommer ikke til å gifte seg. Var har knapt fylt seksten da moren hennes døde. Faren dro til byen for å arbeide for sju år siden, og siden har de ikke hørt fra ham eller fått penger hjemmefra. Nesten alle i bygda deltok i begravelsen og hjalp til så godt de kunne. Tante Maria, som er Varas gudmor, besøkte henne ofte og ga råd om husstell. Da Vara var ferdig på skolen, fikk hun jobb på postkontoret i nabobygda. Vara er ei sterk jente, man sier ofte – frisk og rød i kinnene, rund i ansiktet, potetnese, men med grå, skinnende øyne og en tykk, lys flette ned til livet. Den kjekkeste gutten i bygda var Nikolai. Han hadde vært hjemme fra militærtjeneste i to år, og jentene sto virkelig i kø. Selv byjenter som kom på ferie la merke til ham. Han burde egentlig jobbet som filmstjerne i Hollywood, ikke som sjåfør i bygda. Han hadde ikke slått seg til ro, og hadde ingen hast med å finne seg en kjæreste. En dag kom tante Maria til Nikolai og ba ham hjelpe Vara med å reparere gjerdet – det holdt på å falle ned. Det er ikke lett å bo alene som jente på bygda. Vara klarte seg fint i hagen, men huset trengte en mannfolkshånd. Nikolai sa ja uten betenkning, kom, så på gjerdet og startet straks å kommandere: hent ditt, spring dit, kom med det, gi meg det. Vara gjorde alt han ba om, rød i kinnene og med fletten svinsende fra side til side. Når han ble sliten, serverte hun kraftig suppe og sterk te, og så på hvordan han bet i grovt brød med hvite, sterke tenner. Nikolai arbeidet med gjerdet i tre dager, og på den fjerde kom han bare innom på besøk. Vara serverte middag, samtalen gikk, og han ble over natta. Slik fortsatte det – han gikk hjem før soloppgang, så ingen skulle se. Men på bygda skjuler man ingenting. – Å, jente, du hilser ham forgjeves, han kommer ikke til å gifte seg. Og om han gjør det, blir det mye bekymring med ham. Når sommeren kommer, strømmer byjentene inn, hva skal du gjøre da? Du vil brenne av sjalusi. Du trenger en annen type gutt, sa tante Maria til henne. Men forelsket ungdom lytter slett ikke til de gamles kloke råd. Vara merket siden at hun var blitt med barn. Først trodde hun at hun var blitt syk eller hadde fått matforgiftning – hun var slapp og kvalm. Men snart skjønte hun at hun ventet Nikolais barn. Hun vurderte å kvitte seg med det – det var altfor tidlig for henne å bli mor. Men så tenkte hun at hun ville takle det. Hun ville ikke bo alene lenger. Mor hadde oppdratt henne, og hun skulle klare det. Faren hadde ikke vært til så stor nytte heller, bare drukket hele tiden. Folk snakker, men roer seg til slutt. Da våren kom og hun la av seg pelsjakka, oppdaget folk i bygda den voksende magen. De ristet på hodet og mumlet om søvnløse netter for Vara. Nikolai kom innom for å høre hva hun skulle gjøre. – Hva annet? Jeg skal føde barnet. Ikke bekymre deg, jeg oppdrar ungen selv. Lever du livet ditt, svarte hun og ruslet videre i huset, med ildrøde kinn og glødende øyne. Nikolai beundret henne, men gikk. Hun hadde jo allerede tatt avgjørelsen. Slik rant alt av ham, som vann av gås. Da sommeren kom, kom byjentene, og Nikolai mistet interessen for Vara. Hun stelte med hagen, og tante Maria kom og hjalp til med lukingen, det ble tungt å bøye seg med stor mage. Hun bar halve bøtter med vann fra brønnen, og folket spådde henne en stor gutt. – Vi får se hvem Gud gir meg, lo Vara. Midt i september våknet hun av skarpe magesmerter. Smerten kom og gikk, og til slutt sprang hun til tante Maria, som skjønte straks hva det var. – Nå begynner det! Sitt, jeg kommer med det samme, sa hun og løp ut. Hun sprang til Nikolai, som hadde lastebilen parkert utenfor huset. Sommergjestene hadde allerede reist. Nikolai hadde drukket dagen før og var ikke helt våken. Tante Maria vekket ham, og da han skjønte hva som skjedde, ropte han: – Det er jo ti kilometer til sykehuset! Før vi får tak i lege og kommer tilbake, har hun jo født! Vi kjører med en gang! – Med lastebil? Du rister henne helt fra hverandre, kanskje ungen må fanges på veien, klaget Maria. – Da får du bli med i tilfelle, sa han, og det var bestemt. De kjørte forsiktig på den dårlige veien. Maria satt i bilen på en sekk, og da de kom til asfalt, gikk det fortere. Vara satt med magekramper og prøvde å holde seg, mens Nikolai konsentrerte seg på kjøringen. De rakk det akkurat, og etterlot Vara på sykehuset og kjørte hjem. Maria kjeftet på Nikolai hele veien: – Hvorfor har du ruinert jentas liv?! Hun er alene, foreldreløs, selv et barn – og nå gir du henne bare mer bekymring. Hvordan skal hun klare seg alene med et barn? Før bilen nådde bygda, hadde Vara allerede blitt mor til en sunn, sterk gutt. Neste morgen kom sykepleieren med barnet til henne, men Vara visste knapt hvordan hun skulle holde ham eller amme ham. Hun så redd på den rynkete, røde babyen, bet seg i leppen og gjorde som hun fikk beskjed om. Men hjertet flommet over av lykke og kjærlighet, og hun gledet seg over alt det rare og nye. – Kommer noen og henter deg? spurte den strenge eldre legen før utskrivning. Vara trakk på skuldrene og ristet på hodet: – Neppe. Legen sukket og gikk. Sykepleieren pakket barnet i et sykehusteppe, sa at hun måtte ta det med tilbake, og at hun ble kjørt hjem i sykebil – ikke bussen, det måtte ingen mor gjøre med nyfødt. Vara takket og gikk langs sykehuskorridoren med hodet bøyd og røde kinn, flau over alt. Hun satt i bilen, trykket sønnen til brystet og lurte på hvordan livet skulle bli nå. Barselpenge er små, så vidt katten gråter over det. Hun syntes synd på seg selv og den skyldfrie sønnen, men da hun så den lille sovende gutten kjente hun bare ømhet og jaget de tunge tankene vekk. Plutselig stoppet bilen. Vara så bekymret på sjåføren, Fritjof, en liten mann på femti. – Hva skjer? – Det har regnet i to dager, og se på pyttene – umulig å kjøre, bare med traktor eller lastebil går det. – Beklager. Det er ikke langt, kanskje to kilometer igjen – du må gå, sa han og pekte på veien, der ei stor pytt lå som et endeløst hav. Barnet sov tungt på armen, og hun var sliten av å holde selv sittende. Men hvordan skulle hun gå med gutten gjennom den veien? Vara klatret forsiktig ut, fant en bedre måte å holde gutten på, og gikk langs pyttens kant. Føttene satte seg fast i gjørma til anklene, og hun var redd for å falle. De gamle skoene hennes slevet i sølen, hun skulle bare tatt gummistøvler med til sykehuset! En sko satt fast, og med ungen på armen fikk hun den ikke løs. Hun gikk videre med bare én sko. Da hun nådde bygda, var det allerede blitt mørkt og hun frøs på beina. Hun hadde ikke krefter igjen til å bli overrasket over at det lyste i vinduene. Hun steg opp de tørre trappene, våt av svette og med istapper til føtter. Hun åpnet husdøren og stivnet. Ved veggen sto en barneseng, barnevognen, og pent babytøy var lagt fram. Ved bordet satt Nikolai, trøtt med hodet på armene, og sov. Kanskje han hørte henne, eller merket blikket hennes – han våknet og så opp. Vara sto der med røde kinn, bustete og med barnet på armen, og kjolen var gjennomvåt, beina sølete opp til knærne. Så han at hun bare hadde én sko, spratt han til og tok barnet fra henne og la det i sengen, mens han satte på varmt vann i gryta i ovnen. Han satte henne ned, hjalp henne av med klærne og vasket føttene. Mens hun skiftet bak ovnen, stod allerede kokt potet og melk på bordet. Da begynte gutten å gråte. Vara sprang til ham, tok ham opp, satte seg ved bordet og begynte å amme uten sjenanse. – Hva skal han hete? spurte Nikolai med hes stemme. – Sergej. Håper du ikke har noe imot? svarte hun og løftet sine klare øyne mot ham. Det var så mye lengsel og kjærlighet i dem at Nikolais hjerte snørte seg. – Fint navn. I morgen drar vi og registrerer gutten, og gifter oss med det samme. – Det er ikke nødvendig … svarte Vara mens hun ammet gutten. – Min sønn skal ha en far. Jeg har fått nok av livet mitt, vet ikke hvor god mann jeg blir – men jeg forlater ikke min sønn. Vara nikket og holdt blikket ned. To år senere hadde de fått en jente til, oppkalt etter Varas mor, Nadja. Det spiller ingen rolle hvilke feil du gjør i starten av livet, det er alltid mulig å rette opp senere … Slik er denne livshistorien. Skriv i kommentarfeltet hva du synes om dette? Gi et like!

Å, jente, du hilser ham for ingenting, han kommer aldri til å gifte seg med deg.

Da Sigrid fylte seksten år, mistet hun moren sin. Faren hadde reist til Oslo for å arbeide for mange år siden, og forsvant på den måten. Ingen brev fra ham, ingen penger kom hjem.

Nesten alle i bygda var tilstede i begravelsen og hjalp til så godt de kunne. Tante Ingrid, Sigrids fadder, kom ofte innom, minnet henne om hva og hvordan hun skulle gjøre ting. Etter folkeskolen fikk hun jobb som postbud i nabobygda.

Sigrid var ei kraftfull jente, slik folk sa «frisk som en fisk». Ansiktet rundt og rødmusset, nesa bred og kort, men øynene grå og glitrende. Den tykke, lyse fletta hang helt ned til livet.

Bygdens kjekkeste gutt var Ivar. Det var to år siden han kom hjem fra militæret, og alle jentene var etter ham. Til og med sommerturistene fra byen beundret ham.

Han skulle vært filmstjerne, ikke lastebilsjåfør i bygda, sa de. Men han fortsatte å leve som han ville, og tenkte ikke på hverken kjæreste eller giftemål.

En dag kom tante Ingrid til Ivar og spurte om han kunne hjelpe Sigrid med å reparere gjerdet som holdt på å ramle sammen. Det er ikke lett for kvinner å bo alene her. Sigrid klarte hagearbeidet, men huset var umulig uten mannfolkshjelp.

Uten mange ord sa Ivar ja. Han kom, så seg rundt og begynte å kommandere: «Hent den der, løp dit, gi meg det.» Sigrid adlød villig alt han ba om.

Hun ble bare rødere i kinnene, og fletta svaiet bak ryggen mens hun løp. Ble han sliten, fikk han kjøttkake og varm te, mens Sigrid så på ham bite over grovbrødet med hvite, sterke tenner.

I tre dager hjalp Ivar med gjerdet, og på fjerde dagen kom han bare på besøk. Sigrid serverte ham kveldsmat, og ord gikk til ord, og han ble over. Senere kom han stadig vekk. Gikk før soloppgang, så ingen skulle se. Men ingenting kan skjules i bygda.

Å, jente, du kan hilse så mye du vil, men han gifter seg aldri med deg. Og hvis det blir giftemål, vil du slite med ham. Når sommeren kommer, strømmer de fine byjentene hit. Hva skal du gjøre da? Du vil brenne av sjalusi. Du skulle hatt en annen type gutt, sa tante Ingrid.

Men forelsket ungdom hører sjelden på gamle råd.

Senere merket Sigrid at hun ventet barn. Først trodde hun det var forkjølelse eller matforgiftning, men så kom vissheten som om noen slo henne i hodet hun bar Ivars barn.

Hun tenkte en syndig tanke på å kvitte seg med det, det var for tidlig å få barn. Men så slo det henne, det ble slik, bedre det enn å være alene.

Mor hadde klart det før henne, og Sigrid skulle nok greie det. Faren hadde knapt hjulpet til, bare drukket. Folk prater, men roer seg etter hvert.

Om våren la hun bort vinterkåpa, og da fikk alle i bygda se den voksende magen. Folk ristet på hodet, sa det var synd med jenta. Ivar kom en gang innom og spurte hva hun hadde tenkt å gjøre.

Hva annet? Jeg skal føde barnet! Ikke bekymre deg, jeg skal ta meg av det selv. Lev du, som du vil, sa hun mens hun rotet ved komfyren. Bare ilden rødmet på kinnene og glitret i øynene hennes.

Ivar ble stående og se på henne en stund, men gikk. Hun hadde allerede bestemt seg. Som vann på gåsa. Sommeren kom, og byjentene strømmet til. Ivar brydde seg ikke lenger om Sigrid.

Hun holdt orden på hagen, og tante Ingrid kom og hjalp henne med å luke. Det ble tungt med den store magen. Sigrid hentet vann fra brønnen, slitt og tung. Magen stor, konene i bygda spådde en stor gutt for henne.

Den Gud gir meg, spøkte Sigrid.

Midt i september våknet hun tidlig en morgen av skarpe smerter, som om magen skulle revne. Men smerten gav seg igjen, bare for å komme tilbake. Hun sprang til tante Ingrid. Med de forskrekne øynene forstod tante Ingrid alt med én gang.

Er det allerede tid? Sett deg, jeg kommer! ropte hun og løp ut.

Hun sprang til Ivar. Lastebilen hans sto utenfor huset. Det meste av sommergjestene hadde reist med bilene sine. Men han hadde drukket kvelden før.

Tante Ingrid skyndte seg å få liv i ham. Ivar stirret forvirret ut, forstod ikke hva som skjedde. Da han skjønte det, ropte han:

Det er ti kilometer til sykehuset! Innen jeg får tak i legen og kommer tilbake, har hun allerede født. Jeg kjører henne nå! Gjør henne klar!

Men med lastebilen? Hun ristes sønder, du får kanskje fange ungen på veien, skrek Ingrid.

Da får du sitte bak, for sikkerhets skyld, svarte Ivar bestemt.

To kilometer kjørte han langs den dårlige grusveien, svingte unna grøfter bare for å havne i nye. Tante Ingrid satt på en sekk bak i lasteplanet. På asfaltveien gikk det fortere.

Sigrid krøp sammen på passasjersetet, bet seg i leppa for ikke å stønne, holdt hendene om magen. Ivar var straks helt edru.

Han kastet blikk på henne, kinnbeina gikk opp og ned, fingrene hvite på rattet. Han tenkte på sitt.

De rakk fram. Sigrid ble igjen på sykehuset, Ivar og Ingrid vendte hjemover. Hele veien skjente Ingrid på Ivar:

Du har ødelagt livet til jenta! Alene, uten foreldre, og fortsatt bare et barn selv, og nå har hun fått enda mer å slite med. Hvordan skal hun klare seg alene med barn?

De var knapt kommet tilbake til bygda, før Sigrid var blitt mor til en frisk, sterk gutt. Neste morgen kom de med barnet til henne. Hun visste ikke hvordan hun skulle løfte ham eller amme.

Hun så nervøst på det røde, skrukkete ansiktet til sønnen. Bet seg i leppen igjen og gjorde som hun fikk beskjed om.

Men hjertet banket av glede. Hun undersøkte ham, kilte den bitte lille pannen der tynne hår stakk frem, og var glad selv om hun følte seg klosset.

Kommer noen for å hente deg? spurte den strenge, eldre legen da hun skulle skrives ut.

Sigrid trakk på skuldrene og ristet på hodet:

Neppe.

Legen sukk og gikk. Sykepleieren pakket barnet inn i et sykepleierteppe, så hun i det minste skulle komme seg hjem. Sa at det måtte leveres tilbake.

Fredrik med sykebilen kjører deg til bygda. Du kan ikke ta rutebussen med spedbarn, sa hun skarpt.

Sigrid takket. Gikk gjennom sykehuskorridoren, rød av forlegenhet med hodet bøyd.

Hun satt med gutten mot brystet i bilen og tenkte bekymret på hvordan de nå skulle leve.

Mødrepenger småpenger, ikke nok til noe. Hun syntes synd på seg selv og på barnet, som ikke hadde skyld i noe. Hun så på det lille, skrukkete ansiktet til den sovende gutten, og hjertet fyltes med varm kjærlighet, og hun jaget de tunge tankene bort.

Plutselig stoppet bilen. Sigrid så engstelig på Fredrik, en lav mann på femti.

Hva er det?

Det har regnet i to dager. Se på disse vanndammene det er umulig å komme fram. Jeg kommer til å sette meg fast. Med lastebilen eller traktoren da går det.

Unnskyld. Ikke langt igjen, kanskje to kilometer. Kan du gå? Han nikket mot veien, der dammene lå som innsjøer uten ende.

Barnet sov i armene hennes. Bare det å sitte og holde ham var slitsomt. Han var tung som en liten helt. Men gå med ham langs denne veien?

Sigrid steg varsomt ut, bar gutten og gikk langs kanten av dammen. Føttene ség ned i gjørma til ankelen, hun var redd for å skli.

Skoene hennes var gamle og slitte, det plasket for hvert steg. Hadde hun bare visst, hun burde ha reist til sykehuset i gummistøvler. Én sko satt fast i leira. Hun sto og tenkte, men hun fikk den ikke fri med barnet i armene. Hun gikk videre med én sko.

Da hun nærmet seg bygda, var det alt begynt å mørkne, og føttene var nummen av kulde. Hun orket ikke engang bli overrasket over at det lyste i vinduene.

Hun gikk opp de tørre, glatte trappene. Føttene var iskald, men svetten silte på ryggen av anstrengelsen. Hun åpnet døra til stua og ble stående målløs.

Ved veggen sto det barneseng, barnevogn, og i den pene klær til den lille. Ved bordet satt Ivar med hodet på armene og sov.

Om han følte noe eller bare merket blikket hennes, løftet han hodet. Sigrid, rødflammende og bustete, sto i døra med barnet. Kjolen var våt, og beina var dekket av gjørme til knærne, og den ene skoen manglet.

Da Ivar så henne barfot, kastet han seg mot henne, tok barnet og la ham i senga. Selv gikk han til komfyren, fant frem gryte med varmt vann.

Han hjalp henne av med våte klær og vasket beina hennes. Mens jenta skiftet ved ovnen, sto det allerede kokte poteter og melkekanne på bordet.

Da gråt barnet. Sigrid løp til ham, løftet ham og satte seg ved bordet og begynte å amme uten å skamme seg.

Hva har du kalt ham? spurte Ivar med hes stemme.

Olav. Er det greit? løftet hun blikket mot ham.

Der var så mye lengsel og kjærlighet i øynene hennes at hjertet til Ivar skar seg.

Et fint navn. I morgen skal vi registrere gutten og gifte oss med én gang.

Det er ikke nødvendig begynte Sigrid, mens hun ammet.

En sønn skal ha en far. Nå har jeg gjort mitt. Hva slags mann jeg blir, vet jeg ikke, men sønnen min skal jeg ikke gå fra.

Sigrid nikket uten å se opp.

To år etter kom det en jente til. De kalte henne opp etter Sigrids mor Håp.

Det spiller ingen rolle hvilke feil du gjør i begynnelsen av livet, for de kan alltid rettes opp senere …

Slik var denne livshistorien. Hva tenker dere om dette? Skriv i kommentarene, og trykk lik hvis dere synes om den.