– Vi har levd under samme tak i førti år, og nå – når du er sekstitre – vil du plutselig endre livet ditt? Maria satt i sin favorittstol og så ut av vinduet, og prøvde å glemme dagens hendelser. For bare noen timer siden hadde hun hektisk laget middag og ventet på at Vebjørn skulle komme hjem fra fisketur. Han kom ikke tilbake med fangst, men med nyheter han lenge hadde utsatt å fortelle. – Jeg vil skilles, og håper du kan møte det med forståelse, – sa Vebjørn uventet, og unngikk blikket hennes. – Barna er voksne, de kommer til å forstå, og barnebarna bryr seg ikke. Vi kan sette punktum uten drama. – Har vi bodd sammen i førti år, og så har du bestemt deg for å snu opp ned på alt i en alder av sekstitre? – Maria skjønte ingenting. – Jeg har rett til å vite hva som skjer videre. – Du blir boende i leiligheten i byen, jeg flytter ut til hytta, – svarte Vebjørn bestemt, som om alt var avgjort. – Det er ingenting å dele, og etter hvert får jentene våre alt uansett. – Hva heter hun? – spurte Maria resignert. Vebjørn rødmet, begynte å rote med tingene sine og latet som om han ikke hørte spørsmålet. Maria var med ett sikker på at det fantes en annen kvinne. Da de var unge, var hun aldri bekymret for slike ting, og hun hadde aldri trodd hun skulle ende opp alene på sine eldre dager – at mannen skulle gå til en annen. – Kanskje ordner alt seg og blir bra, – forsøkte døtrene Vigdis og Ingrid å trøste Maria. – Ikke bry deg om hvordan far oppfører seg. – Nei, alt er over nå, – sukket Maria. – Ingen grunn til å endre på noe mer, jeg får leve resten av livet og glede meg over deres lykke. Vigdis og Ingrid dro ut til hytta for å snakke alvor med faren. De kom hjem, tydelig nedstemte, og unnlot å fortelle moren sannheten. I stedet endret de taktikk og begynte å overbevise henne om at livet som alene kanskje kunne bli riktig godt, og at hun slapp å ta vare på noen andre. Maria skjønte hvor det bar, men hun spurte ikke og prøvde bare å leve videre. Det var ikke enkelt, for slekt og naboer var stadig nysgjerrige og ville vite hva som hadde skjedd. – Tenk, så mange år sammen, og mannen stikker av til en annen på sine eldre dager, – hvisket de mindre diskrete naboene. – Er hun yngre enn deg, eller bare rikere? Maria visste ikke hva hun skulle svare, men tankene kretset stadig rundt den andre kvinnen og hun ønsket å få se henne. Dermed dro hun ut til hytta med et påskudd om å hente hermetikken hun lagde i sommer. Hun varslet ingenting, og traff nettopp den nye kvinnen. – Vebjørn, du har ikke fortalt meg at ekskona di skulle komme hit, – klaget en fargerik dame med overdrevet sminke. – Jeg trodde dere hadde ordnet opp og at det ikke var noe mer å diskutere. – Virkelig, bytter du ut meg med dette? – spurte Maria, mens hun betraktet den selvsikre kvinnen. – Skal du bare stå der og la henne fornærme meg? – ropte dama. – Dessuten, jeg er bare noen få år yngre enn dere, men ser mye bedre ut! – Om hun virkelig tror at utseendet er det viktigste i vår alder… – sa Maria, og prøvde å fange Vebjørns flakkende blikk. Hele veien til bussstoppet hørte hun den overdrevne, aldrende Barbies høylytte rop, og hun prøvde å unngå å gråte. Ikke før hun kom hjem slapp hun følelsene løs og ringte søsteren sin med bønn om å komme på besøk. – Nå må du ta deg sammen, – sa Nina mens hun lagde peppermyntete. – Du sier jo selv at Vebjørns nye ikke er pen, og hun er ikke særlig oppegående heller. – Kanskje hun har rett, og jeg er bare gammel og grå, – tvilte Maria. – Du ser veldig bra ut for alderen din, – hevdet Nina ærlig. – Jeg synes det er dumt å gå med leopardbukser og miniskjørt i vår alder, men kvinner kan være vakre uansett hvor gamle de er, så lenge de kler seg med stil og verdighet. Maria så seg selv i speilet og innså at søsteren hadde et poeng. Hun var i god form og hadde ikke mye å klage på. Hun kledde seg fint, og døtrene ga henne alltid god kosmetikk i gave. Maria hadde aldri vært en skrubbe og ville ikke ligne en papegøye, så hun kunne heller ikke forestille seg å oppføre seg som Vebjørns nye. – Sånn er det, – fortsatte Nina. – Nå er du fri kvinne og kan leve som du vil. Barna klarer seg selv, og det finnes masse muligheter for utvikling og kulturelle opplevelser i alderen vår, så jeg skal dra deg med ut. Nina holdt ord og tok med seg Maria på teater, konserter og turer. Snart fikk de en vennegjeng med jevnaldrende, og i den var det til og med en mann som ga Maria oppmerksomhet – men hun satte raskt strek for det og takket høflig nei til særmøter. – Hører jeg du springer på teater nå, har fått nye venner – kanskje du til og med gifter deg igjen? – kunne Vebjørn ikke la være å kommentere da de traff hverandre tilfeldig på butikken. – Skal si du har reist langt for matvarer, har du ingenting nærmere hytta, eller lager ikke den nye til deg? – undret Maria. – Jeg har alltid handlet her, det er sånn jeg er vant med, og i vår alder er det ikke bare-bare å endre vaner, – mumlet Vebjørn. Maria lot det være med det og dro hjem under påskudd av å ha mye å gjøre. Akkurat da fikk Vebjørn veldig lyst til å ta henne igjen og fortelle hvor mye han angret på skilsmissen. Hele livet hadde han vært med kone og barn, da ble han plutselig betatt av livlige Tanja, som vrei ham med seg inn i et virvelvind av spenning. Først virket livet med Tanja spennende, men snart viste det seg at hun hverken likte husarbeid, foretrakk sladder, omgås menn og trives best på støyende fester. I det siste hadde Vebjørn stadig ønsket seg tilbake til hjemmet, og etter møtet med Maria bare forsterket det seg. Maria laget ingen scener, ingen konflikter, hun bare bar alt med ro og verdighet. Vebjørn innså at det var nettopp denne freden og tryggheten han manglet – den han kun fant hos Maria. – Nå har du igjen kjøpt aprikoser, jeg ba deg jo om svisker! – raste Tanja mens hun kikket på varene. – Også kjøpte du feil ost og glemte helt majones. – Før var det Maria som handlet, eller vi gjorde det sammen, men du forventer at jeg gjør alt alene, – sa Vebjørn oppgitt. – Du slutter aldri å sammenligne meg med eksen din! Skal du si at du angrer på at du gikk fra henne for min skyld? – ropte Tanja. Og Vebjørn angret virkelig, men han visste det ikke var noe å snakke om lenger. Maria gjorde ingenting spesielt, hun bare var seg selv, og han visste at han aldri kunne få tilbake hennes tillit eller komme hjem igjen. Flere ganger forsøkte han å ringe henne, og etter enda en krangel dristet han seg til å banke på døren til den gamle leiligheten. – Skal du hente noen av dine ting? – spurte Maria, og holdt han på dørstokken. – Jeg vil snakke, har du tid? – spurte Vebjørn lavt, og kjente duften av hennes plommekake sile ut fra kjøkkenet. – Jeg har verken tid, overskudd eller lyst, – svarte hun rolig. – Ta med deg det du trenger, jeg venter gjester. Vebjørn hadde egentlig ingenting å hente, det var bare så mye han ønsket å si, men han fant ikke de riktige ordene. Han gikk tilbake til hytta og lagde middag til seg selv, mens Tanja lo og rastet rundt i bygda. Da hun kom hjem, enda mer opplagt enn før, bestemte Vebjørn endelig at hun skulle begynne å pakke sakene sine. Etter Tanjas oppgjør var Vebjørn nær ved å ringe Maria for å fortelle, men lot være og roet seg ned. Han kjente sin tidligere kone altfor godt til å tro på tilgivelse eller nye sjanser. Kanskje, senere, ville han komme med en unnskyldning og de kunne snakke sammen. Det måtte han få gjort – for ellers fant han ingen ro. Han håpet på tilgivelse, bare for å få fred, ikke for å bli familie igjen; Maria ville aldri tilgi sviket, og det visste han godt da han innledet forholdet til Tanja. Nå hadde han et ensomt liv på hytta, mens Maria levde i leiligheten i byen med døtrene, barnebarna og sine teaterbesøk. Ektemannen var ikke lenger en del av hennes liv.

Author Fame LovingViews 19

Vi har bodd under samme tak i førti år, og nå, i det treogsekstiende året, har du plutselig bestemt deg for å endre livet ditt?

Synnøve satt i sin favorittstol, stirret ut vinduet og prøvde å glemme alt som hadde skjedd denne underlige dagen. For bare noen timer siden hadde hun rast rundt på kjøkkenet, nervøst ventende på at Olav skulle komme hjem fra fisketuren. Han kom hjem, ikke med fisk, men med en nyhet han visstnok hadde båret på lenge.

Jeg vil skilles, og håper du kan forstå det, sa Olav brått, blikket flakket mot veggen. Barna er voksne, de kommer til å forstå. Barnebarna har sitt, og vi kan avslutte dette uten bråk.

Vi har bodd sammen i førti år, og nå, når du har blitt treogseksti, vil du rive livet opp med roten? undret Synnøve. Jeg har krav på å vite hva som blir neste kapittel.

Du blir i leiligheten vår i Oslo, jeg flytter ut til hytta i Nordmarka, Olav gjorde det klart han allerede hadde bestemt seg. Vi har ingenting å dele, og til slutt arver jentene det uansett.

Hva heter hun, da? spurte Synnøve stille, med resignert stemme.

Olav rødmet, begynte å pakke tingene sine famlende, og latet som han ikke hadde hørt spørsmålet. Synnøve forsto det fantes en annen. Aldri i sin ungdom hadde hun fryktet slikt, og tanken på å ende ensom, forlatt til fordel for en annen kvinne, var så fremmed og drømmelignende at hun knapt greide å tro det.

Kanskje ordner det seg, og alt blir bra, trøstet døtrene, Ingrid og Ragnhild, henne etterpå. Ikke bry deg om pappas oppførsel.

Nei, det blir ikke slik, sukket Synnøve. Jeg skal leve resten av mine dager og glede meg over deres lykke.

Ingrid og Ragnhild tok trikken ut til hytta for å snakke alvor med far. Da de kom hjem igjen, var de tungsindige, og ville ikke straks dele sannheten med moren. Replikkene deres endret seg, og snart begynte de å overtale henne til at det kunne være lettere å bo alene, ingen hun måtte bekymre seg for. Synnøve skjønte alt, men lot være å spørre, og forsøkte bare å snuble videre i drømmen. Det var ikke enkelt, for slekt og gamle venninner fant stadig anledninger til å stille spørsmål og vise nysgjerrighet.

Utrolig, så mange år sammen, og på gamle dager rømmer han til en annen, mente de mer påtrengende naboene. Er hun yngre, da, eller rikere?

Synnøve visste aldri hva hun skulle si. Likevel begynte hun stadig oftere å gruble over rivalens identitet og fikk lyst til å se henne. Med den tanken reiste hun ut til Olavs hytte, under påskudd av å hente syltetøy hun hadde laget om sommeren. Hun lot være å si fra, bare for å sikre seg et møte med den andre kvinnen og traff henne med det samme.

Olav, du sa ikke at ekskona di skulle komme hit til oss, klaget en påfallende fargerik dame med kraftig sminke. Jeg trodde dere hadde ordnet alt, og at hun ikke hadde noe her å gjøre.

Du har byttet meg ut med dette? spurte Synnøve og studerte den kjepphøye kvinnen.

Skal du bare stå der og la henne fornærme meg? skrek den andre. Forresten er jeg bare noen år yngre enn dere, men jeg ser langt bedre ut.

Hvis hun virkelig tror at en støyende fremtoning er det viktigste i en alder som vår, svarte Synnøve, mest til seg selv, mens hun lette etter Olavs flakkende, pinte blikk.

På veien til busstoppet hørte hun ropene fra denne sminkede Barbiedukken og prøvde å ikke gråte. Hjemme ga hun endelig slipp på følelsene og ringte sin søster, Berit, ba henne komme på besøk.

Nå får du ta det med ro, sa Berit vennlig, mens hun kokte myntete. Du har selv sagt at Olavs nye dame verken er pen eller særlig vettug.

Kanskje hun har rett, og jeg selv begynner å se gammel ut for alderen, tvilte Synnøve.

Du ser flott ut, sa Berit ærlig. Jeg synes det er en stor feil å kle seg i leopardmønstrede bukser eller miniskjørt når man er over sytti. En kvinne er vakker uansett alder, bare hun vet å føre seg og kler seg etter hvem hun er.

Synnøve så på seg selv i speilet og fant ut at søsteren hadde rett; hun var i god form og helsen holdt. Hun kledde seg pent, fikk ofte kosmetikk fra døtrene. Hun var aldri bråkete, ønsket ikke likne en papegøye, og kunne ikke forestille seg å oppføre seg som rivalen.

Jaja, sa Berit muntert. Nå er du en fri kvinne, og kan leve som du vil. Døtrene klarer seg selv, og det finnes så mange muligheter, konserter og kulturopplevelser for oss nå, så jeg skal ikke la deg synke sammen.

Berit holdt ord, og snart tok hun Synnøve med ut på teater, spaserturer og konserter. Etter hvert fikk de en liten vennegjeng av jevnaldrende, og endatil var det en herre som viste Synnøve oppmerksomhet men hun avviste ham og sa nei til private treff.

Hører jeg du springer på teater og har fått nye venner, kanskje du til og med gifter deg på nytt? kom Olav med under en tilfeldig matbutikktreff.

Hva bringer deg så langt bort fra hytta, finnes det ikke butikker nærmere, eller lager ikke din nye kone mat? undret Synnøve.

Jeg har alltid handlet her, snerret Olav. Det er vanskelig å endre vaner når man er gammel.

Synnøve lot være å fortsette samtalen og unnskyldte seg med at hun hadde det travelt. Olav fikk en merkelig følelse han ville styrte etter henne for å fortelle hvor mye han angret på skilsmissen. Hele livet hadde han vært sammen med Synnøve og barna, men så ble han revet med av livsglade Liv, og hun trakk ham inn i et eventyrlig dansevrimmel.

Av og til virket livet med Liv spennende, men snart oppdaget han at hun ikke likte husarbeid, helst sladderet og floket seg inn med menn, og brukte tiden på livlige, støyende sammenkomster.

Olav ville oftere og oftere hjem igjen, og etter møtet med Synnøve vokste dette ønsket. Hun lagde verken scener eller bråk, hun bar alt med stil og verdighet, og Olav skjønte uventet at det var hennes ro og trygghet han savnet mest. Bare Synnøve ga ham det.

Nå har du kjøpt aprikoser igjen, men jeg ba om svisker, raste Liv, mens hun gransket varene. Og ostefettet stemmer ikke, og majonesen har du glemt.

Før gjorde Synnøve innkjøp, eller vi gjorde det sammen, men du vil at jeg skal huske alt alene, utbrøt Olav.

Kan du slutte å sammenligne meg med ex-kona di? ropte Liv. Skal du si du angrer på å ha forlatt henne for min skyld?

Olav angret virkelig, men visste at det ikke nyttet å snakke om det. Synnøve gjorde ingenting, var ingen intrigemaker, hun bare var seg selv, og han visste at han hadde mistet hennes tillit for alltid.

Han kjente ofte på trangen til å ringe henne, og etter en av de siste kranglene, våget han seg til og med til døren til sin gamle leilighet.

Skal du hente noen ting? spurte Synnøve, uten å slippe ham inn over terskelen.

Jeg vil snakke litt, har du tid? mumlet Olav, mens duftene av plommekake fløt ut i oppgangen.

Jeg har verken tid, anledning eller lyst, svarte hun rolig. Ta det du skulle ha, jeg venter gjester.

Det var ingenting Olav trengte, men ordene han ville si, fant han aldri. Han gikk tilbake til hytta og lagde middag selv, for Liv var ute igjen i bygda. Hun kom hjem feststemt, og Olav gjorde det klart; hun fikk tid til å pakke sakene sine.

Etter alt dette fikk han igjen lyst til å ringe Synnøve, fortelle alt, men lot være han kjente henne godt nok til å vite at det var nytteløst å håpe på tilgivelse og glemsel.

Kanskje, en dag, langt frem i tid, skulle han komme med sin anger og de ville snakke han måtte gjøre det for å finne ro. For tilgivelse, ikke for å bli gjenforent; Synnøve kunne aldri tilgi sviket, det visste Olav, allerede da alt startet med Liv.

Nå levde han sitt tause liv på hytta, Synnøve sitt frie i byen med døtre, barnebarn og teaterbesøk. Den gamle mannen hørte ikke lenger hjemme i hennes verden.