Du vet, jeg tenker ofte på hvordan livet mitt har blitt, nå som jeg, Ingrid, har passert femti. Kan ikke akkurat kalle ekteskapet mitt noe lykkelig eventyr, mye takket være mannen min, Roar. Vi giftet oss jo unge, det var kjærlighet, og vi var virkelig glade i hverandre. Men etter hvert begynte Roar å forandre seg, og jeg merket det ikke før mye senere.
Vi bodde i ei lita bygd, i huset til svigermor, Astrid. Jeg prøvde alltid å holde roen i hjemmet, og hadde respekt for Astrid hun var varm og god mot meg. Min egen mor, Randi, bodde i nabobygda med min yngre bror, hun var ofte syk.
Astrid, hvordan går det med svigerdatteren din Ingrid da? spurte nysgjerrige bygdekvinner henne, enten ved brønnen, på den lokale Joker eller bare på veien.
Jeg kan aldri si et vondt ord om Ingrid, sa alltid svigermor. Hun er respektfull og flink med hus og gård, hjelper meg i alt.
Ja særlig, som om det aldri har vært krangel mellom svigermor og svigerdatter, vi tror deg ikke, svarte de, og Astrid bare trakk på skuldrene og gikk videre.
Så fikk jeg en datter, Solveig, og vi var alle glade. Astrid prøvde stadig å finne sine egne trekk i Solveig, og jeg lo bare dattera mi er som hun er, tenkte jeg.
Da Solveig var tre, fikk vi sønnen vår. Det ble masse styr og glede igjen. Roar jobbet på bygda, jeg var hjemme med barna, og Astrid bidro godt. Vi levde rolig sammen, egentlig ganske fint, syntes jeg. Roar drakk jo ikke, til forskjell fra mange andre menn i bygda noen koner måtte jo nesten dra mennene sine hjem fra festene bak samfunnshuset.
Så, da jeg ventet vårt tredje barn, fikk jeg vite at Roar hadde vært utro mot meg. Det er jo sjelden hemmeligheter varer lenge i en liten bygd, så ryktet om Roar og enka Tone løp som ild i tørt gress. Da kom nabokona Anne innom.
Ingrid, du går med tredje ungen til Roar, og han er så hun brukte noen saftige ord utakknemlig og driver med andre damer.
Anne, mener du det? Jeg har jo ikke merket noe, sa jeg overrasket.
Såklart ikke! Med to unger, tredje på vei, hus, svigermor og gårdsarbeid når har du tid til å se etter? Folk her vet at det skjer, Tone holder jo ikke dette skjult engang.
Jeg ble skikkelig lei meg. Astrid visste også, men hun sa ingenting hun var merkelig stille, sikkert redd for at jeg skulle få vite det ordentlig. Hun prøvde å snakke Roar til rette, men han gav henne bare avvisende svar.
Mamma, man skal ikke høre på alt kjerringene snakker om, sa han.
En dag kom Anne løpende.
Ingrid, Roar har akkurat sneket seg inn til Tone. Jeg så det sjøl. Vil du ende opp alene med tre små barn? Dra til Tone, vær tøff og dra henne litt i håret. Roar våger ikke å gjøre deg noe, du er jo høygravid, maste hun.
Men jeg visste jeg ikke hadde mot til å slåss, og sannelig Tone var kjent for å være litt hardbarka etter at mannen hennes drukna under en fuktig fest ved elva. Hun hadde alltid styrt med krangel og bråk, så jeg visste hun kunne forsvare seg. Men til slutt dro jeg likevel.
Jeg går for å se Roar i øynene, får ham til å innrømme alt. Han nekter jo alt og skylder på bygdesladderen, sa jeg til Astrid, som prøvde å stoppe meg.
Ingrid, tenk på deg selv, ikke gå! Du har jo magen på topp nå, sa svigermor.
Det var senhøsten, mørkt ute. Jeg banka på hos Tone, men hun svarte bare inne fra huset.
Hva vil du, hvorfor banker du sånn?
Slipp meg inn. Jeg vet at Roar er hos deg, det har folk fortalt meg, sa jeg, men hun bare lo fra innsiden og sendte meg hjem.
Så jeg rusla hjem, skuffet og sint, og Roar kom først hjem etter midnatt, småfull. Ikke ofte han drakk, men det hendte. Jeg ventet på ham.
Hvor har du vært? Jeg vet du holdt deg hos Tone. Jeg var innom, men hun lot meg ikke komme inn. Du vet så godt det, sa jeg.
Slutt, du bare innbiller deg ting, svarte han. Var hos Geir og tok noen øl, vi ble bare sittende og tiden fløy.
Jeg trodde ham ikke, men orket ikke å lage bråk for sent, og jeg hater jo slike oppgjør. Hva skulle jeg gjort? Som man sier: «Har du ikke tatt ham på fersken, så er han ikke skyldig». Hele natta lå jeg våken og tenkte:
Hvordan skal jeg klare meg med to barn og et tredje på vei? Mamma er syk, bror har egen familie og et trangt hus. Hvor skal jeg gjøre av meg?
Mamma sa alltid: «Ingrid, når du først har giftet deg og fått barn, så må du holde ut. Tror du jeg hadde det lett med faren din? Han drakk og jagde oss rundt, husker du hvordan vi gjemte oss hos naboene? Gud ordner opp, men jeg holdt ut. Roar drikker tross alt sjelden og slår deg aldri, det er verre ting. Kvinner har alltid måttet tåle mye.»
Jeg var ikke enig med alt mamma sa, men skjønte jo at jeg ikke kunne gå noe sted. Astrid prøvde også å trøste.
Jenta mi, hvor skal du gjøre av barna? Snart har du tre. Sammen klarer vi Roar, vi to, sa hun.
Så ble tredje dattera født Else, svak og mye syk som baby. Mye skyldtes nok min uro under svangerskapet. Men hun ble roligere med tida, Astrid brukte mye tid på henne.
Har du hørt, kom Anne igjen, bygdekvinner er som ekorn når de har sladder nå har Tone tatt inn Mikael, han som kona kasta ut.
Ja ja, hun får gjøre hva hun vil, sa jeg bare litt lettet over at Roar ikke stakk dit lenger.
Men Anne kom snart med nytt:
Mikael flytta hjem til kona igjen. Nå blir Tone alene, og du må passe på Roar man vet aldri med ham, sa hun formanende.
Roar og jeg fikk endelig en roligere periode, og Astrid var glad. Men har du en mann med rastløse bein, så varer det ikke evig.
En dag traff Astrid sin gamle venninne, Agnes.
Astrid, hvordan har Roar blitt sånn? Ingrid er jo flott og god mot ham, du skryter jo av henne! Hva mangler han?
Mener du at Roar sniker rundt igjen? spurte Astrid.
Ja, han løper etter damene. Han har jo det helt topp hos dere. Mat og stell og en god kone men nå stikker han stadig til Vera på bygdekafeen, sukket Agnes.
Astrid sa ingenting til meg, hun tok det opp med Roar i skjul, men han bare avfeide henne og ba henne blande seg ut.
Slutt å høre på kjerringpreik, jeg gjør mitt for familien, og dere driver og anklager meg, svarte han.
Tiden gikk, barna vokste opp. Solveig giftet seg i kommunen der hun tok utdanning, og ble boende der. Sønnen studerte i Bergen og fant seg ei jente der.
Yngste, Else, er snart ferdig på videregående og vil også flytte til byen. Roar har endelig roet seg nå er det bare jobb og sofa, han begynner å få helseplager og drikker ikke lenger alkohol, knapt til fest.
Ingrid, hjertet bråker litt, det stråler mot ryggen, begynte han å klage. Og knærne, de verker, tror du jeg bør dra til lege på sykehuset i kommunen?
Jeg kjenner ikke lenger sympati, ærlig talt. Hjertet mitt har blitt like hardt som stein etter alle tårer og skuffelser før Roar roet seg.
Helseproblemer får ham til å holde seg hjemme, tenker jeg. La ham klage til de han drev og besøkte før de får ta vare på ham nå.
Astrid er borte, vi begravde henne ved siden av mannen hennes. I huset vårt ble det stille, men barna og barnebarna kommer av og til hjem. Vi gleder oss begge når de er her. Roar klager til dem på helsa og sier til og med at jeg ikke gjør nok for ham. Solveig tar med medisiner og styrer på, hun maser på meg:
Mamma, ikke vær så streng mot pappa, han er syk, men jeg blir lei meg når hun tar side med ham.
Jenta mi, han er selv skyld i det han levde så voldsomt før, og nå vil han ha sympati. Jeg er ikke laget av stål helsa mi forsvant også mens jeg gikk og bekymret meg, prøvde jeg å forklare.
Sønnen prøver jo også å muntre opp Roar når han er innom. Han prater mest med ham, det er kanskje naturlig mellom menn.
Barna forstår liksom ikke helt når jeg forteller dem at faren deres var utro, og at jeg holdt ut hvordan kunne jeg forlate dem da? Hvor tungt det var for meg. Men svarene er alltid:
Mamma, ikke riv opp gamle ting lenger, la pappa være, sier Solveig, og broren støtter henne.
Mamma, det som har vært, har vært, han legger armen rundt meg og prøver å roe meg.
Det svir litt at barna står med faren, men jeg skjønner dem, jeg tar det ikke så tungt egentlig. Livet er som det er, rett og slett.
Takk for at du lyttet, og håper livet smiler til deg også.
