Den sorte enke
For lenge siden, da jeg studerte journalistikk ved universitetet, var det den dagen jeg først møtte Eivind. Han var mye eldre enn meg, men hadde en sjarm som gjorde ham kjent i Oslo alle visste hvem Eivind Sivertsen var. Han skrev viser som ofte ble spilt på lokalradioen og folk sang dem på kafeer i byen.
Eivind var en mann som passet inn overalt, spesielt på lokal-TV hvor han kjente de fleste av medarbeiderne. Da jeg nærmet meg slutten av studiene, fikk han ordnet en jobb til meg som programleder på hans egen program. Og ganske snart hadde jeg min egen sending, “Samtale fra hjertet”, hvor jeg inviterte psykologer og andre interessante folk, og programmet gikk alltid ut på ekte historier og åpen dialog.
Du er flink, Ingrid, sa Eivind etter å ha sett sendingen min. Det må vi feire!
Eivind Sivertsen, 45 år gammel, hadde vært gift tre ganger før, men hans rastløse energi og store vennekrets passet dårlig for familielivet. Han kalte seg nesten Norges trubadur etter all låtskrivingen, og trivdes best på restauranter, barer og i badstuer. Han var alltid sentrum i ethvert selskap, og likte godt å ta seg et glass.
Tiden gikk. Jeg, Ingrid, ble en av de mest populære programlederne i Oslo, giftet meg med Eivind, og min program fikk mange faste seere. Livet jeg levde var stilfullt og vennlig, alltid høflig og med et smil, aldri noe demonisk ved meg, bare den kjente TV-verten Ingrid. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg nok hadde valgt feil mannen min kom stadig hjem på fylla, og det ble klart at hans oppmerksomhet mot meg var på nivå med kattene våre.
Eivind, nå må du gi deg, sa kompisen hans, Torstein, da Eivind prøvde å håne meg under et måltid, den jenta kommer til å ta deg igjen.
Neida, Torstein, jeg har aldri valgt kloke kvinner til koner, sa han, og knep meg på kinnet.
Han hadde oppvartet meg med blomster og sanger før vi ble gift, men etter bryllupet forsvant alt. Plutselig var jeg marg og bein bare en del av inventaret hjemme, pakket inn i hans rutine.
Jeg trodde naivt jeg skulle bli en stjerne med Eivinds hjelp, tenkte jeg.
Men virkeligheten ble annerledes. Jeg hadde lært fransk på universitetet, ikke det mest nyttige reisespråket, og Eivind maste stadig:
Ingrid, lær deg engelsk! Det funker ikke å reise ut i verden som en bonde. Du sløser bort tid på trening, men engelsk har du ikke tid til?
Av ren trass nektet jeg å lære engelsk. Men da Torstein, opplyst og belest, sa over middagsbordet at engelsk var som høye hæler for en moderne kvinne, meldte jeg meg på kurs dagen etter.
Du, Torstein, har virkelig fått fart på min kone! Hun har kjøpt bøker og pugger leksjoner, og i bilen din hører hun kun språkleksjoner, lo Eivind.
Vi bodde i en stor leilighet Eivind hadde arvet etter bestefaren, en kjent lege. Hushjelpen vår, Berit, en 43 år gammel enslig kvinne, var misunnelig og kald, men skjulte det godt. Hun brukte hele dagen på å pusle rundt oss og hadde full oversikt over vårt privatliv.
En morgen våknet jeg, og Eivind var ikke der hadde sovnet på sofaen på kontoret etter å ha kommet hjem sent og full. Berit stod på kjøkkenet med en tom flaske akvitt:
Flaska var full i går kveld. Hva skal jeg lage til ham når han våkner?
Saltlake, svarte jeg kort og gikk i dusjen.
Etter sju år som gift, fikk jeg aldri barn med Eivind han trengte ikke flere, hadde en sønn fra første ekteskap. Jeg satset på jobb og karriere i stedet. Etter frokost ba jeg Berit se etter ham på kontoret. Han lå på magen, med et rødt flekk på puten.
Ingrid, ropte Berit, ring ambulanse!
Hva skjer?
Vet ikke!
Femten minutter senere satt jeg i ambulansen på vei til Ullevål sykehus. Eivind ble sendt rett til intensiv, og legene kom med dystre beskjed:
Det er alvorlig. Vi kan ikke love noe.
Senere på kvelden ringte de:
Din mann er død.
Jeg kan ikke tro det, sa jeg nedbrutt. Han var da ikke gammel.
Begravelsen var vakker. Torstein holdt tale, det kom mange folk. Selv i minnetalen sa han:
La oss ikke sørge for mye, Eivind levde et rikt og spennende liv, nå er han fri og bekymringsløs.
Han hadde alt, hørte jeg hvisking fra sidelinjen.
I starten klarte jeg ikke å venne meg til ensomheten. Hjemmet ringte av stillhet, og Berit ventet spent på om jeg kom til å si henne opp. Kollegaene mine sa tørt:
Ingrid, du har ingenting å klage over. Ung, fri og med penger på konto. Eivind etterlot to solide bankkonti, delt med sønnen og meg, og jeg tjente bra selv. Jeg søkte selskap, ofte på kafé for ikke å være alene.
En dag etter en TV-innspilling, stakk jeg innom en kafé nær hjemmet. Satt med et glass spansk vin og tenkte. Da kom en kraftig mann og spurte høflig om han fikk sitte sammen med meg.
Er det greit? spurte han, og jeg nikket. Mitt navn er Truls, sa han med et varmt smil. Hvorfor er du så trist? En så vakker kvinne bør jo ikke være det.
Truls, midt i førtiårene, kastanjebrun og ikke pen, minte meg på en bamse fra barndommen, og jeg flirte.
Kan jeg spandere noe? Vin, kaffe, kake hva ønsker du?
Takk, jeg tar gjerne en kake.
Truls var ingen skjønnhet, men sjarmerende, full av gode historier og latter. Jeg lo og koset meg, og han fulgte meg hjem etterpå. Vi avtalte å treffes igjen.
Neste morgen fortalte jeg Berit:
Jeg klarer meg selv, Berit, du trenger ikke jobbe her lenger. Jeg kan lage mat og vaske selv.
Ingrid da, jeg har jobbet trofast i årevis, og du kaster meg ut? Hvor skal jeg gå?
Du finner nok noen nye, eller kan jobbe som vaktmester kanskje?
Berit begynte å gråte:
Hvordan skal jeg klare meg, jeg har blitt så glad i dere, Eivind og deg. Nå har jeg mistet han, og nå skal du kvitte deg med meg?
Jeg tenkte: Det går jo, jeg slipper å vaske vinduer og toaletter selv.
Men da hun tørket tårene, sa jeg:
Vel, kom du, Berit, du kan fortsette. Hun ble så glad og kysset meg på kinnet.
Sånn ble det, og Truls Kosebjarne som jeg kalte ham kom ofte på besøk. Han forgudet meg, og etter tre måneder var vi gift. Jeg ville ha et enkelt bryllup, men til bryllupsreisen tok Truls meg med til Maldivene. Han kunne unne oss det, for han drev egen bedrift.
Jeg forventet den vanlige turiststilen: hotell, restaurant, rutineprogram. Men Kosebjarne overrasket meg. Vi fløy første klasse, fikk egen båt fra flyplassen, og på øya ble vi tatt imot som VIP med fyrverkeri og dans.
Villaen var enorm, fire rom, to bad, basseng i hagen, egen strand.
Tør ikke tenke på hvor mye Truls har betalt, funderte jeg.
Jeg brydde meg ikke om hans økonomi, visste at han hadde nok. Han var så god, alltid oppmerksom, la ekstra pledd over meg, lagde frokost før jeg gikk på jobb.
Eivind var en plage, alltid kritisk, løftet seg over meg, mens Truls, selv om han ikke er en Adonis, lever for meg og hører på mine tanker. Det var en slik kjærlighet jeg aldri hadde møtt.
Berit likte Truls godt og gledet seg over at hun nå fikk bo med oss i det store huset hans ute på landet. Det eneste som uroet meg, var da jeg så Truls gi seg selv en sprøyte.
Hva er det? spurte jeg skremt.
Bare insulin, har diabetes men jeg lever godt likevel.
På Maldivene slappet jeg av og tenkte:
Har jeg virkelig trukket et lykkelig lodd?
Alt var perfekt, men noen ganger skulle jeg ønske jeg spenderte tid med en atletisk surfelærer, ikke en støvete, klossete forretningsmann.
Kanskje jeg bør få Truls på diett og i treningsstudio?
Da jeg tok det opp, så Truls trist på meg:
Jeg skal prøve, hvis du vil det, men kroppen min tåler ikke så mye, det er stoffskiftet, og jeg er avhengig av insulin. Blir nok aldri en Apollon.
Skjønner, ikke nødvendig heller, avgjorde jeg.
Etter ferien kastet jeg meg over jobben, men tanken om ekte kjærlighet gnagde. Fantes sann lidenskap for meg? Kosebjarne var snill, men ikke min store kjærlighet. Jeg ville oppleve ekte følelser, ligge ved siden av en kraftfull mann, ikke bamsefar.
Kollegene spøkte:
Ingrid, er du så tro mot bamsen din? Går du aldri ut på vift?
Det var ikke snillhet, jeg bare ville ikke såre Truls. På jobbfest til jul var jeg litt beruset, og kollegaen min, Stian, ba vennen sin, Martin, om å kjøre meg hjem.
Vi kan ta deg med hjem, Ingrid, sa han, og jeg sa ja.
Martin satte meg foran i bilen:
Stian, hvorfor har du ikke introdusert meg for Ingrid tidligere? lo han. Og jeg så på ham som om han var et fenomen.
Martin, flott og muskuløs med blå øyne, slapp meg av, ba om nummeret mitt, og utenfor huset kysset han meg hardt mot bilen. Jeg sa ikke nei han tiltrakk meg.
Martin ble min elsker. Hjemme tullet jeg med bamsen min, men i Martins leilighet var det bare lidenskap han tok for seg uten omsvøp og sa etterpå:
Det er godt med deg.
Martin og jeg hadde ingen problemer. Truls kom alltid sent hjem, opptatt med bedriften, og merket ingenting.
En dag hastet jeg til Martin, og så snart jeg hadde lagt meg i sengen, ringte dørklokken uavbrutt. Martin bannet og gikk til døren.
Plutselig hørte jeg stemmen til Truls og Martin, og jeg fikk panikk og dro på meg klærne. Truls stod allerede i døråpningen.
Truls det er ikke som du tror
Martin stod der, men kunne kanskje ha hindret Truls fra å gå inn.
Hvem har sladret? spurte jeg.
Hva betyr det nå? Jeg mistenkte, og måtte dobbeltsjekke.
Jeg så at Truls var utilpass og falt om. Jeg kastet meg frem, sjekket pusten hans.
Ring ambulanse!
Martin ringte, jeg fant sprøyten med insulin, visste han alltid hadde den med seg injiserte.
Dette redder ham nok. Men han våknet ikke. Da ambulansen kom, sa legen:
Han er død.
Jeg tok meg sammen. Martin kjørte meg hjem. Berit møtte meg:
Ingrid, hva har skjedd? Du ser helt utmattet ut.
Plutselig slo det meg kanskje Berit tipset Truls? Hun likte aldri Martin, og hadde spurt mye men jeg sa ingenting.
Dukket opp i tankene etter begravelsen
Dødsårsaken var hjertestans. Dokumentene bekreftet det. Etter begravelsen brukte jeg lang tid på å hente meg inn. Så dukket plutselig Truls datter fra første ekteskap opp sammen med advokaten. De kastet oss ut av huset, og sa at hvis vi gikk til sak, ville vi ikke vinne. Hun hev et tykt konvolutt med sedler på bordet og ga tre dager til å flytte ut, sammen med Berit.
Jeg hadde ikke lyst til å krangle om arven, så jeg ga avkall på alt. Berit og jeg flyttet tilbake til min gamle leilighet, den jeg hadde arvet fra Eivind.
Tiden gikk, og jeg kom på beina med Martin, men han fridde aldri. Jeg skjønte han ikke var ektemannemateriale, men vi holdt kontakten. En dag ringte Stian og sa:
Ingrid, du må sette deg Martin er død. Bilulykke han døde momentant.
Da tenkte jeg:
Hvorfor dør alle mine menn? Jeg er som den sorte enke, folk kommer til å kalle meg det! Kanskje har jeg en svart aura, siden de alle dør.
En dag kom en ung mann, Mads, til programmet mitt på TV. Jeg kjente hans blikk festet på meg etter opptak inviterte han meg til kafé.
Gjerne, svarte jeg, tid for å reise seg igjen.
Mads kapret hjertet mitt jeg ble stormende forelsket og følte meg fylt av lykke.
Dette er altså kjærligheten. Jeg kan ikke puste uten Mads, langt mindre leve. Men jeg ble også engstelig for ham.
Mads forelsket seg også, vi tilbrakte fine dager sammen, og jeg likte å være med ham. Han var kunnskapsrik og lett å prate med. Han hadde ingen søsken, og faren hadde han mistet kontakten med. Mads bodde hos meg. En dag, da jeg hadde fri og Mads var på jobb, slo det meg at jeg ikke visste så mye om ham. Jeg googlet navnet hans og den første lenken sjokkerte meg. Min enkle og kjære Mads var blant de hundre rikeste i landet formuen hans enorm.
Jeg tror ikke mine egne øyne, lo jeg nervøst. Herlighet! Men hva om det skjer ham noe også?
Jeg roet meg ned, dro til jobb. Utover ettermiddagen ringte jeg Mads på mobilen, han svarte ikke. Jeg ringte kontoret hans:
God dag, kan jeg få snakke med Mads?
Hvem spør?
Det er Ingrid.
Han ble sendt til sykehus fortalte sekretæren meg hvilken.
Jeg raste avgårde.
Hva har skjedd? ropte jeg til legen.
Legen beroliget meg:
Ta det rolig, det er ikke farlig. Han kommer til å klare seg, hjerteproblemer, men nå er alt under kontroll.
Kan jeg få besøke ham? Vær så snill
Ti minutter.
Jeg kom forsiktig inn, og han satt der, smilende. Han tok hendene mine, lett og trygg.
Alt ordner seg, Ingrid. Jeg elsker deg. Når det er over, gifter vi oss. Vil du det?
Selvfølgelig! sa jeg og kysset ham. Nå begynner det nye livet det ordentlige.
Takk for at du lyttet, og for at du støtter. Alt godt videre i livet!
