Åse var en helt fantastisk svigermor, helt til hun nektet å betale for barnebarnets aktiviteter.
Lars og jeg lever på et stramt budsjett. Vi har vår eneste sønn, Emil, som bare er tre år gammel. I begynnelsen av året begynte vi å sende ham i barnehagen på Groruddalen. Jeg begynte å jobbe, men inntekten endret lite på vår økonomi vi er fortsatt i en knipe, klarer knapt å få endene til å møtes og kjøper aldri noe ekstra.
Barnehagens månedlige avgift er ofte høy, så vi har aldri meldt Emil på ekstra aktiviteter. Det sparer oss noen kroner.
En dag ankom min mor, Marta, fra Bodø. Hun skulle bli hos oss i to uker og passe på Emil, hente ham fra barnehagen hver morgen. Etter noen dager fikk vi en regning fra barnehagen som var en tredel høyere enn vanlig. Jeg ble overrasket. Det viste seg at Marta hadde meldt Emil på flere tilleggstimer: logopedi, svømming og dans.
Da den månedlige perioden var over, avbrøt jeg alle ekstra kursene. Bare for den første måneden måtte vi betale. Lars og jeg begynte å lure på hvor pengene skulle komme fra. Lars foreslo å låne fra sin mor, og det gjorde vi. Da vi forklarte svigermoren årsaken til lånet, gikk hun med på å betale for de ekstra timene. Hun overførte penger til vår konto med teksten til Emil.
Ærlig talt følte jeg meg litt ukomfortabel i begynnelsen, at svigermoren skulle hjelpe oss. Hvordan kan vi være ansvarlige foreldre når vi ikke selv kan forsørge vår eneste sønn? Etter hvert ble jeg vant til Åses månedlige overføringer og innså at det ikke var noe galt i det. Hvorfor skulle hun ikke betale for ekstra timer til sin barnebarn? Det er jo det samme som når hun kjøper leker eller andre ting til ham.
Siden to år har Åse betalt for alle Emil’s aktiviteter. Hun har aldri vært sen med betalingen, og vi har aldri trengt å minne henne på det. I løpet av denne tiden har vår økonomi ikke bedret seg. Så nå, da Emil nærmer seg barnehageklassens slutt, dukker igjen spørsmålet om finansiering. Hvordan skal vi forberede ham på skole uten ekstra timer? Et barn presterer bedre i skolen dersom han kan skrive og lese. Uten dette vil han falle bakpå pensum.
Jeg ringte Åse og prøvde å overtale henne til å avlyse logopedtimene, og i stedet bruke pengene på engelsktimer. Emil snakker allerede bra, så logopeden er unødvendig. Åse svarte kortfattet at hun ikke vil betale for engelsktimene, men at logopedtimene må avlyses.
Noen dager senere tok jeg en pause for å få en manikyr. Mens jeg var borte, dro Lars og Emil til Åse. Da jeg kom hjem, så jeg at Lars var rasende. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. Emil hadde fortalt bestemor at han ikke hadde gått på timene hun betalte for, men at han i stedet skulle på engelsk. Åse ble rasende, kalte oss løgnere og anklaget oss for å være onde. Hun truet med å kutte all støtte og krevde at vi skulle betale tilbake det hun hadde gitt oss forrige måned.
Jeg prøvde å ringe henne igjen, ønsket å forklare, men hun ville ikke engang høre på meg. Hun er lei, og nå må vi betale for timene selv.
Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hva skal vi gjøre når svigermoren slutter å betale og vi ikke har råd? Lars stiller seg på sin mors side, sannsynligvis påvirket av alt hun har sagt. Har jeg virkelig gjort ham til en slave av morens løgner? Jeg vet ikke lenger hvilken vei vi skal gå.
