Kjære dagbok,
Jeg klarer nesten ikke å forstå hvordan dette kunne skje. Mor hadde gjort alt hun kunne for å få meg til å forlate denne verden.
Jeg har hatt den beste vennen Synnøve siden barndommen. Vi har vært uatskillelige i flere år. Hun har ofte fortalt meg hvor tungt livet hennes er, og alt dette fordi hun i tjue år har levd sammen med sin ektemann og sin mor.
Inga det er akkurat den typen kvinne som liker å utnytte andre, og som er helt likegyldig til at det er hennes egen datter. Alt ser alltid ut til å gå galt for henne. Synnøves mor er 85 år gammel, men man må innrømme at hun fortsatt er ganske aktiv for alderen.
Inga tror stadig at datteren skylder henne livet. Dette fordi hun ble gravid, men ektemannen forlot henne og fant en ny kvinne. All sin sinne har hun kastet på datteren, som ligner faren sin på en eller annen måte.
Synnøve har aldri vært den datteren hun skulle elske hun har vært en tjenestepike, en renholder, en slave, men aldri en datter. Hun har jobbet hardt i to jobber. Når hun kom hjem fra fabrikkarbeidet, måtte hun sjekke gulvet og lage mat. Moren hennes ville ikke ha noe hjemmelaget. Flere ganger lagde hun små hevnaksjoner fordi Synnøve hadde kokt noe hun ikke likte. Den stakkars jenta ga opp jobben, flyttet seg til den andre siden av Oslo for å lage akkurat det moren ville ha.
Den dagen var det Synnøves bursdag. Vi samlet oss rundt bordet, hun hadde laget et nydelig måltid, men jeg så at vennen min så nedstemt ut. Hun fortalte meg at hun og mora hadde havnet i et stort skandale. Så gikk vi alle hjem tidlig.
Neste morgen oppdaget jeg at Synnøve var borte. Det viste seg at kort tid etter at vi hadde gått, hadde Inga provosert frem et nytt drama. Hennes hjerte sviktet, og de ringte ikke etter ambulanse. Hun døde i nattens mørke. Sånn styrte moren morgenen for morgenen.
