30. april 2025
I dag var en av de dagene da jeg virkelig måtte sette meg inn i rollen som både far og hovedansvarlig for spisingen hjemme. Jonas var tre år gammel, og han spiste så dårlig at jeg nesten måtte rope for å få ham til å sette seg ved bordet. Lærerne i barnehagen klaget stadig, og hvert måltid endte i et lite drama. Da Liv måtte på en forretningsreise, ble jeg alene med gutten, så jeg måtte gi ham en enkel beskjed før jeg gikk på jobb:
Ikke spis for mye i barnehagen. Kjøleskapet hjemme er tomt.
Kvelden etter kom jeg hjem, og min søster, som bodde hos oss, roste Jonas for at han faktisk hadde spist litt ekstra til lunsj. Da jeg hentet ham fra barnehagen, begynte han straks å spørre:
Hva skal vi ha til middag?
Ingenting. Du spiste i barnehagen.
Jeg er sulten. Mamma lagde suppe i går.
Vi har spist opp all suppen, gryten i vasken er tom, sier jeg.
Straks etter at Jonas hadde skiftet klær og vasket hendene, løp han mot kjøleskapet:
Pappa, det er egg!
Skal jeg koke ett?
Nei, to!
Hva med poteter?
Jeg vil ha poteter! ropte han i begeistring.
Den kvelden spiste han som en galning. Da jeg kom tilbake fra jobben, startet igjen en liten krangel om hvem som skulle lage maten. Jeg innså at jeg må hente noen psykologiske leksjoner fra Liv for å takle dette bedre.
Jeg har lært at klare grenser og en rolig tone er viktigere enn å rope, og at det lønner seg å planlegge enkle, næringsrike retter på forhånd. Dette vil forhåpentligvis gjøre middagsbordet til et sted for ro og glede, i stedet for konflikt.
