Ikke alt går så glatt for meg, svarte Synnøve. Stefaren kritiserer meg hele tiden.
Hva heter du, lille venn? spurte den fremmede som satt ved siden av jenta.
Synnøve! svarte hun. Og du?
Jeg er Kåre Hansen, og jeg skal bo sammen med moren din. Nå er vi du, jeg og moren din én familie!
Kort tid etter flyttet moren, Marit Berg, og Synnøve inn til Kåre i Oslo. Stefaren hadde en romslig leilighet på tre rom i en blokk på Grünerløkka, der Synnøve fikk sitt eget rom. Kåre var snill, kjøpte stadig godteri og leker til jenta, mens den biologiske faren, Olav Lund, ringte bare når han ville krangle med moren.
En dag fortalte Marit Synnøve at Olav hadde startet et nytt liv med en annen familie og hadde flyttet bort. Det slo hardt, for hun hadde elsket ham. Moren kunne rope og slå i rumpa, men faren hadde aldri gjort det. Synnøve husket tydelig da foreldrene skilte seg; moren hadde ropt på faren og til og med truet med å slå ham. En setning lå fast i minnet hennes, som moren til slutt sa til faren:
Tro ikke du er den første som har satt meg horns, du har hatt dem lenge som en elg!
Deretter pakket Marit sammen og flyttet inn hos bestemor i Lillestrøm. Synnøve forsto ikke hvor Olav fikk sine “horn” når han var skallet og uten hår på hodet. Mor og far skilte seg for godt den gangen.
Kåre var god helt frem til Synnøve begynte i første klasse. Hun likte ikke skolen, men laget trøbbel i friminuttene, så foreldrene ble ofte kalt inn. Noen ganger måtte Kåre gå i stedet for moren. Stefar tok utdanningen til sin stekone på alvor og hjalp henne med lekser selv.
Du er ingen for meg, så du kan ikke undervise meg! ropte Synnøve en gang til onkelen Vov, en setning hun hadde hørt fra bestemor.
Jeg er egentlig faren din, for jeg er den som gir deg mat og klær, svarte Kåre.
Da Synnøve var ti år, kom Olav tilbake til byen. Da visste hun allerede hva uttrykket å ha horn betydde. «Han ble nok også tiltrukket av en annen, så han forlot meg», hadde Marit sagt den gangen. Olav ba om lov til å få se datteren sin, og Marit ga den. Synnøve og faren møttes med glede.
Hvordan går det med deg? spurte Olav.
Ikke så bra, svarte Synnøve. Stefaren min kjefter alltid.
Hvorfor skal du la ham kjeftes på deg? spurte Olav sint.
Bestemor sier det samme, men han bryr seg ikke, overtrakk hun, for Kåre hadde aldri hevet stemmen på henne. Hun ville bare at faren skulle vise omsorg.
Greit, jeg ordner det, sa Olav.
De gikk en tur i en park i Frogner, og fikk vite at av alle lekene der kun den åtte-årige kan kjøre i karusellen alene; på de andre attraksjonene trengte barna med voksne, men faren nektet å prøve. Synnøve hintet at bursdagen hennes nærmet seg og at hun drømte om en ny smarttelefon. Da Marit kom for å hente henne, sa hun til Kåre at han aldri ropte på Synnøve, men faren så ikke ut til å høre.
Pappa er en grådig type! sa Synnøve til Kåre. Jeg ville ha gått en tur, men han lot meg ikke, og han kjøpte bare is i parken, ingenting mer. Kåre, du er bedre enn pappaen min.
Vi skal rette opp i pappaens feil og tilbringe helgen på et barneunderholdningssenter, lovet han.
Planen ble ødelagt da Kåre måtte stikke på jobb til lunsj, så de dro hjem i stedet for til badelandet. Kåre ignorerte også hintet om den nye smarttelefonen.
Pappa, Kåre løy for meg! ropte Synnøve gjennom tårene til faren sin. Han lovet en helg på barneparken, men vi fikk bare klatre i tau og han sa jeg ikke fortjente noe mer, verken badeland eller ny telefon.
Selv om det var den reneste løgn, fikk den magisk effekt på faren, og han kjøpte Synnøve en smarttelefon. Til slutt, da han innså situasjonen, måtte han gå med på drømmen hennes, men han kjøpte kun en billig modell fordi han ikke hadde penger til en dyr en.
Klarte dere å vente til bursdagen? spurte Kåre.
Jeg drømmer om en hund! svarte jenta.
Det får du ikke, for du må gå tur med den og du er allerede lat nok! svarte stefar.
Etter ordene hans fikk Synnøve et hysterisk anfall, ringte faren i panikk og ba:
Pappa, vær så snill, ta meg bort fra dem! Kåre, han mobber meg bare.
Alle begynte å krangle, mens Synnøve ble sendt til bestemor, og kort tid etter kom Marit med en koffert og sa at hun skulle skilles fra Kåre.
De voksne oppdaget Synnøves list. Olav kom tilbake til ekskona fordi hun var gravid. Nå skulle Synnøve verken få den nye telefonen eller hunden, og bestemor ville ikke engang tillate en katt.
