Jeg var 16 år da jeg ble gravid med gutten jeg hadde forelsket meg i. Jeg hadde gått på samme klasse med Eirik i ett år, og så ble jeg gravid. Vi var skrekkslagne da vi oppdaget graviditeten, så vi holdt det hemmelig for foreldrene. Da de til slutt fikk vite det, ble de rasende.
Familien vår ble sett på som en modellfamilie. Jeg var den eneste datteren, og jeg fikk toppkarakterer på videregående. Eirik og jeg var begge under myndighetsalderen, så beslutningene ble tatt av foreldre.
Vi gjorde det bra på skolen, og foreldrene våre drømte om at vi skulle komme inn på gode universiteter i Oslo eller Trondheim og bygge karrierer. Et barn ville ha rotet til den planen.
Derfor presset mamma meg til å ta abort. Det var fortsatt innenfor lovens frister, og alt gikk som det skulle.
Etterpå gikk Eirik og jeg tilbake til den vanlige hverdagen. Vi fortsatte å treffes, fullførte videregående, begynte på universitetet, og et år senere giftet vi oss. Foreldrene våre sto i bakgrunnen og nikket anerkjennende. Så ble jeg gravid igjen, og vi var i ekstase.
Men så kom den sjokkerende vendingen: i sjette måned begynte jeg å blø kraftig. Gutten kom til verden så liten at han veide knapt ett og et halvt kilogram. Tre timer etter fødselen gikk han bort.
Komplikasjonene fortsatte. Legene klarte ikke å stoppe blødningen, og måtte fjerne livmoren min. Jeg vil aldri kunne få barn igjen. Mamma kom inn på sykehuset og sa at hun angret dypt på at hun tvang meg til abort for så mange år siden. Det hjalp ikke på smerten.
Fortiden kan ikke settes på sporet igjen, og feilene kan ikke repareres. Nå vil jeg aldri bli mor, og jeg får aldri egne barn. Jeg vet ikke om Eirik og jeg klarer å holde ekteskapet vårt i live og finne lykke. Barna er jo jo jo så viktige for en «normal» familie.
