Slapp inn ulykka med åpne armer
Pappa, hva er det for slags nye greier her? Har du tømt bruktbutikken? Ingrid rynket brynene og så forundret på den hvite heklete duken, elegant plassert på kommoden hennes. Jeg ante ikke at du likte antikviteter. Smaken din ligner faktisk ganske mye på farmor Sigrids…
Oj, Ingrid? Hva gjør du her uten å si fra? Henrik Andreasen kom ut fra kjøkkenet, litt forfjamset. Jeg altså, jeg ventet ikke akkurat på deg nå
Far forsøkte å virke oppkvikket, men blikket avslørte en slags skyldfølelse.
Ja, det er tydelig at du ikke ventet, sa Ingrid spisst og gikk mot stuen, hvor hun ante videre oppdagelser. Pappa Hvor har du alt dette fra? Hva skjer egentlig her?
Ingrid gjenkjente ikke lenger sin egen leilighet.
Da hun først overtok stedet fra farmor Sigrid, var det en sørgelig affære. Sliten seksjonsmøbler fra 80-tallet, en gammel klumpete TV på en avskallet skjenk, rustne radiatorer, og tapet som hang og slang Men det var hennes eget. På det tidspunktet hadde Ingrid opparbeidet seg noen sparekroner. Hun brukte alt på oppussing og ikke hvilken som helst. Ingrid gikk for skandinavisk stil: lyse farger og minimalistisk uttrykk gjorde tomannsleiligheten romsligere. Hun fant omhyggelig ut de rette gardinene, la myke tepper og fant perfekte små detaljer hun kunne bli glad i.
Nå hadde de tunge, skjermende gardinene blitt skiftet ut med et helt vanlig nylonforheng. Den italienske sofaen var tynget ned av et syntetisk, fluffy pledd med et grinende løvemotiv, og på salongbordet stod en rosa plastvase med tilsvarende gift-rosa kunstige roser.
Og det var bare begynnelsen. Det som virkelig bekymret Ingrid, var luktene. Fra kjøkkenet kom osen av stekt fisk og svett olje, blandet med sigarettrøyk. Men hennes far røyket da ikke?
Ingrid, du skjønner Henrik tok omsider ordet. Det har seg sånn Jeg er ikke alene. Jeg skulle si det før, men det ble liksom aldri til.
Ikke alene? Ingrid virket oppriktig forvirret. Pappa, det var aldri en del av avtalen!
Ingrid, du må jo forstå. Livet mitt sluttet ikke med moren din. Jeg er fortsatt en ung mann, har ikke en gang krav på pensjon ennå. Skal ikke jeg få ha et privatliv?
Ingrid ble stående. Selvsagt har faren rett til å møte andre kvinner. Men må det skje i hennes leilighet?
Foreldrene ble skilt for ett år siden. Moren tok utroskapen overraskende rolig, som om hun ble fri fra en byrde, og kastet seg over selvutvikling. Hun hadde så mange veninner at tid til å sørge manglet. Faren derimot, ramlet helt sammen. Han dro tilbake til sin gamle leilighet fra før ekteskapet, og fikk sjokk. Etter å ha leid ut til diverse leietakere i over ti år, hadde en av de siste sovnet med sigarett og det ble brannskader og elendighet. Pengene til oppussing fantes ikke. Faren glemte etter hvert hele leiligheten solgte ikke, men hadde heller ingen planer om noen gang å bo der.
Ærlig talt, det var heller ikke mulig å bo der. Svarte vegger, knuste vinduer, mugg på vinduskarmen Stedet minnet mer om en skrekkfilm enn et hjem.
Ingrid, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få til dette klaget faren. Det er farlig å være her, og innen vinteren klarer jeg aldri å bli ferdig. Jeg har ikke nok kroner til alt fryser jeg ihjel får det være, da er det vel skjebnen min.
Ingrid klarte ikke å la være å hjelpe. Hun kunne ikke se på at mannen som hadde oppdratt henne, skulle bo slik. Tenk om det skjedde noe med ham? Dessuten sto hennes egen leilighet tom hun hadde nylig giftet seg og flyttet inn hos ektemannen. Med tanke på farens erfaring med utleie, hadde hun heller ikke tenkt å leie ut.
Pappa, du kan bo hos meg inntil videre, tilbød hun. Alt er klart der du har det du trenger. Puss opp i ro og mak, flytt så ut når du er ferdig. Men én betingelse: ingen besøk.
Kan jeg virkelig? faren spurte forbløffet. Ingrid, tusen takk du redder meg! Lover, det blir rolig og greit.
Ja, rolig, tenkte Ingrid.
Mens hun sto der og tenkte tilbake, ble baderomsdøra åpnet med et lite brøl av damp. Ut steg en kvinne på rundt femti, omsluttet av Ingrids egen myke morgenkåpe. Den hun selv brukte, og som nå knapt dekket formene til denne fremmede.
Å, Henrik, har vi gjester? spurte damen med hes, røykete stemme og et overbærende smil. Du burde ha sagt fra, jeg går jo bare her i koseklær.
Og du er? spurte Ingrid, skarpt og skeptisk. Og hvorfor har du på min morgenkåpe?
Jeg er Unni, din fars kjæreste. Slapp av da, jenta mi. Den kappen hang jo bare ubrukt.
Ingrid kjente det kokte i hodet.
Ta den av. Nå, snerret hun.
Ingrid! ropte Henrik, stilte seg mellom. Ikke lag drama! Unni bare
Unni har tatt mine ting, i mitt hjem! avbrøt Ingrid. Pappa, helt ærlig. Du drar inn elskerinner her og lar dem bruke mine klær uten å spørre?!
Unni himlet demonstrativt med øynene og dumpet ned i sofaen på løve-pleddet.
Du er jammen frekk! Hadde jeg vært Henrik, burde jeg ha gitt deg en lærepenge. Hvordan snakker du til faren din? Om han vil bo med annen dame, får det holde for deg!
Ingrid ble paff en vilt fremmed satt i hennes stue og irettesatte henne.
Greit, svarte Ingrid kaldt. Så lenge det ikke skjer i mitt hjem.
Hjemmet ditt? Unni løftet brynene og så bort på Henrik.
Han presset seg inn mot veggen og vandret mellom blikkene til datteren og kjæresten som han håpet snart ville roe seg. Men situasjonen gikk raskt fra dårlig til verre.
Sier faren min ikke det? sa Ingrid kjølig. Da sier jeg det. Han er gjest her. Alt i leiligheten, til og med stekepanna, har jeg kjøpt. Jeg lot ham bo midlertidig, men hadde aldri trodd han skulle ta med seg «kjæresten» uten et ord.
Unni rødmet synlig.
Henrik? stemmen hennes var skarp. Sa du ikke dette var din leilighet? Har du løyet for meg?
Faren forsøkte å forsvinne inn i tapetet, skamfull.
Eh, Unni, jeg mente bare Du har misforstått litt. Jeg har min egen leilighet bare ikke denne. Jeg ville ikke belaste deg med detaljer.
Ikke belaste?! Flott, nå må jeg høre masse kjeft for din skyld!
Tålmodigheten til Ingrid var oppbrukt.
Ut, sa hun lavt.
Hva? Unni ble perpleks.
Dere går begge. Dere har én time på å pakke. Om en time er dere her, tar vi det rettslig. Jeg åpnet hjemmet mitt og se hva som skjer.
Ingrid gikk mot døra, men Henrik tok grep om armen hennes.
Jenta mi! Vil du virkelig kaste din egen far ut? Du vet hva slags tilstand det er der! Jeg fryser i hjel!
Han klamret seg til henne, og hjertet til Ingrid svaiet. Barndomsminner, ansvarsfølelse, medlidenhet med en sliten far Et øyeblikks svakhet.
Men blikket hennes falt på Unni.
Der satt hun, i andres morgenkåpe, med bena over hverandre og sendte et blikk fylt av hat mot Ingrid. Alle kvaler forsvant. Om hun tidde nå, ville denne damen ha byttet lås og tapet i morgen.
Pappa, du er voksen. Leie deg en leilighet, sa Ingrid og rev til seg armen. Din egen feil. Vi avtalte at du skulle bo alene, men du dro inn en fremmed, lot henne bruke mine klær og rote til hjemmet mitt…
Behold ditt hjem, da! brølte Unni. La oss gå, Henrik. Ikke trygl hun er utakknemlig
En halvtime senere var alt klart. Faren dro stille av sted, sammenklemt som en gammel mann. Ingrids minne var farget av blikket han ga henne da han gikk som en hund kastet ut i regnet. Hun holdt ut, uten å vise svakhet.
Da de var borte, åpnet hun straks vinduene, luftet ut fisk, røyk og billig parfyme. Hun samlet morgenkåpen, pledd og alt Unni hadde lagt igjen og bar det til søppelrommet. Dagen etter ringte hun renhold og låsesmed. Bare tanken på at noen andre hadde rørt hennes ting fikk henne til å grøsse.
Fire dager gikk.
Nå var leiligheten slik den skulle være ingen plastroser, ingen ubehagelig os. Hun bodde jo hos ektemannen, men det var likevel en lettelse i hjertet.
Hun snakket ikke med faren. På den fjerde dagen ringte han selv.
Hallo, Ingrid svarte nølende.
Nå, Ingrid… faren lød sliten og brisen. Er du fornøyd? Unni har dratt. Hun forlot meg
Ikke veldig overraskende, svarte Ingrid. La meg gjette. Hun så din egentlige leilighet og skjønte hvor mye arbeid det ville bli?
Faren snufset.
Ja Jeg kjøpte ovn, sover på luftmadrass. Hun klarte tre dager før hun droppet meg, kalte meg fattig og løgner. Tok med seg alt og dro til søsteren. Hun sa hun bare kastet bort tiden sin Men vi elsket jo hverandre, Ingrid!
Nei, det var aldri kjærlighet Du ville ha det så bekvemt som mulig, hun ville det samme. Dere mislyktes bare begge.
Det ble stille. Faren kom med siste ord:
Jeg har det fryktelig alene, Ingrid, sa han lavt. Det er skummelt Kan jeg returnere? Vær så snill jeg lover å være alene! Æresord!
Ingrid så ned. Faren satt der, midt i et kaos han selv hadde skapt ved å bedra mor, lyve for datter og forlede kjæresten.
Hun syntes synd på ham, men visste at medlidenhet bare gjorde vondt verre for begge.
Nei, pappa. Du får ikke bo her igjen, svarte hun. Skaff deg håndverkere, puss opp. Lev i den tilværelsen du har valgt. Det eneste jeg kan gjøre, er å anbefale noen flinke folk. Sorry, men du får ringe om du vil ha nummeret.
Så la hun på.
Kanskje hardt. Men jeg har lært noen ganger må man forhindre rot i egen morgenkåpe og sjel. Det er ikke all skitt som lar seg vaske bort; best å aldri slippe den inn.
