Pappas hytte
Det at pappas og min hytte ble solgt fikk jeg vite helt tilfeldig, på den rareste måten. Jeg ringte mamma fra nærmeste telegraf i en annen by, og plutselig koblet telefonisten meg opp til en samtale mellom to andre personer. Akkurat sånn skjer bare i filmer jeg ble en tredje, ufrivillig lytter til damene fra to forskjellige byer som snakket om det aller viktigste: Hytten er solgt, det var en god pris, nå kan de ja, alt mulig, til og med hjelpe meg, Olaug, litt økonomisk!
Mammas stemme, og hennes søster Inger, så kjent og nær, 120 kilometer unna meg, ordene strømmet over telefonlinjene. Fysikk har alltid vært vanskelig for meg. Pappa pushet meg til å lære.
***
Pappa, hvorfor er lyset annerledes i september?
Hvordan da, Olaug?
Vet ikke jeg klarer ikke beskrive det, solen virker mykere på et vis. Det er lyst, men ikke slik som i august.
Du må lære deg fysikk, vet du. Himmellegemene står helt annerledes i september! Ta imot eplet! lo pappa og kastet mot meg et kjempestort, litt flatt eple. Skinnende rødt, med duft av honning.
Summerred?
Nei, nei, de er ikke modne ennå. Dette er Ingrid Marie, min favoritt.
Jeg bet av eplet, kinnene ble fulle av den søte skummet frukt som bar i seg sommerens varme regn og kraften fra jorden selv. Jeg kan knapt navnene på eplesortene, som fysikken. Og nettopp det var min største utfordring! For Olaug Sande, 15 år gammel, hadde vært forelsket i fysikklæreren i to år nå. Alt virket som det sto på spill himmel og jord, naturlovene, stoff og rom alt klarte jeg ikke å stappe inn i en rutete skolebok. Pappa forsto kun kjærlighetens symptomer på meg; mine tomme øyne og svake matlyst. Jeg fortalte ham, gråt hele natten på fanget, mamma var på en kur- og velværetur, storesøster bodde i en annen by.
På hytten ble pappa alltid glad, stadig nynnende melodier, helt forskjellig fra hvordan han var hjemme der glimret mamma og søster når de var til stede. Mamma var slående vakker, bibliotekar i Forsvaret, høy, rank, med selvstendigheid og kraft. Hun hadde kobberrødt hår, farget med henna. Et par ganger i måneden kom hun ut fra badet med et stort turban håndkle, duftet av urter og regn. Alle la merke til mammas skjønnhet. Pappa var mindre synlig, nesten ti år eldre enn mamma, og et hode lavere. En gang sa mamma til søster:
Sjur er anonym av seg. Menn trenger ikke være vakre.
Jeg snek meg til å høre det og ble såret. For pappa var rolig mot mammas ildrøde hår, hennes klirrende tallerkener og eventyrlige temperament. Mamma elsket orden og komfort, men måtte tåle pappa sine “soldater” unge gutter han hadde kjent fra Forsvaret, sov på gulvet eller lette etter jobb. Da Sjur ble dimittert som major under forsvarskutt på 1960-tallet, fikk han jobb som hovedmekaniker på Oslo Telegraf, og “soldatene” hjalp ham gratis med å bygge hytten: et lite hus med ett rom og en veranda, hvor jeg elsket å lese om sommeren. Pappa sendte opp en skål med stikkelsbær, kirsebær eller jordbær til meg på taket. Det var de beste stunder. Mamma mislikte hyttelivet, kom sjelden, flere ganger for å beskytte sine perfekte hender. Jeg så på dem med beundring; pappa kysset dem.
Slike hender er for å låne ut bøker, ikke grave bed.
***
De første regndråper trommet over verandataket i september. En glad lyd, ikke sorgfylt. Jeg la bort boken.
Olaug, kom ned! Mamma og Inger kommer snart, vi må lage middag, sa pappa, og stemmen lød lys og ny på hytta.
Men jeg ble sittende, løftet hodet mot grå Himmel, regnet bleknet ansiktet mitt. Jeg holdt meg selv, nærmere himmelen, lengre unna jorden, enn alle de andre små hyttene rundt. Fysikken var glemt.
På journaliststudiet, fikk jeg bo på studenthybel, men første uken leide jeg rom hos en eldre dame, studenter bodde også i det andre rommet. Forelesningene et dypdykk i språk og litteratur og de karismatiske lærerne som hele klassen var betatt av. Etter timene kom hjemlengselen.
Jeg spiste raskt på kantina, vandret gatelangs til det ble mørkt. Byens fremmede skjønnhet gjorde meg kald og ensom. Som om det ikke var meg selv, Olaug, som gikk den bratte trappen ned fra universitetsbygget, ikke meg selv som snublet og slo foten i nye trange lakksko.
På kjøkkenet luktet det epler fra pappa; han hadde tatt med en kasse til hybelvertinnen. Den søte, halvt gjærede lukten fylte meg med gråt, og sjelen ristet.
I kollektivet bodde jeg sammen med studentjenter fra DDR Viola, Magda, Marion. Tysk språk dunket i hodet ved kveld, jeg gikk ut for å puste. De røyket alltid på trappen, tyskere spurte om sigaretter og betalte alltid det undret oss nordmenn. De likte også å spise mammas hjemmelagde tomater med stekte poteter. Da jeg gikk tom for mat, hentet de frem pålegg fra Tyskland og delte ikke. Etter praksis året dro de hjem, og etterlot hauger med vinterstøvler ved kjøkkenet, som norske studenter i smug forsøkte å ta.
***
Olaug, kan du strimle kålen, jeg graver opp gulrøtter! Kraften er ferdig, ropte pappa.
Kjøkkenvinduene var duggfulle etter timer med kokende buljong. Den store kålen spriket med lysegrønne blonder over skjærebrettet. Jeg nappet et blad, det smakte frisk jord. Kniven smalt rytmisk mot fjøla, kålens søte duft fylte rommet. Jeg åpnet vinduet slapp inn høstens løvlukt, bål og epler. Så pappa ute med spaden, jeg visste ryggen hans gjorde vondt. Jeg slapp kniven, løp og klemte pappa bakfra. Han snudde og holdt rundt meg, kysset toppen av hodet mitt.
Inger kom senere, mamma hadde vondt i hodet og ble hjemme.
***
Universitetslivet, giftermålet med medstudenten, jobb i lokalavisa “NyBy”, pappas første hjerteinfarkt, datterens fødsel, og til slutt, skilsmissen. På fem år rakk jeg mye og min ektemann dro til en annen. Jeg bodde alene med to år gamle Maria i en leid leilighet. Pappa kom annenhver helg, tok med mat og lekte med barnebarnet.
Olaug, ikke bli sint på mamma fordi hun besøker sjeldnere enn meg, ok? Hun blir kvalm av bilturen og du, kanskje hun har fått seg en type
Pappa! Hva slags type i deres alder?
Han lo bittert, ble stille. Plutselig så jeg at han var blitt helt grå og sliten. Selv nynnningen var borte.
Skal jeg ta ferie, pappa? Hva sier du til en siste tur på hytta med Maria, mens det enda er varmt?
***
Hytten var dekket av løv, siste varme uken i oktober, og høstsolen glimtet. Vi tente opp i ovnen, lagde te med solbærblader. Jeg stekte potetkaker; pappa raket løv, Maria hjalp til og spredte det utover igjen mens hun lo. Smøret freste og spratt. Langt bak i hagen kunne jeg høre pappa nynne.
Om kvelden tente vi bål, gata var stille, hyttene tomme. Pappa spiddet brød på kirsebærgreiner så Maria kunne få det over flammene. Jeg holdt hendene over bålet, hypnotisert.
Jeg mintes første studentoppdrag i Finnmark gitarspill ved bålet, følelsen av forelskelse i stjernehimmelen, akkorder som glapp, ansiktene rundt flammene. Hvert ansikt med sin hemmelighet, og dybde i blikket. Der møtte jeg min første ektemann.
På jobben hadde de kalt meg inn til møte i fagforeningen om å bli medlem i Arbeiderpartiet. Dagen før hadde jeg pugget partiprogram, men plutselig handlet det om min skilsmisse, hvem som var moralsk uskikket. Jeg stotret, nesten gråt før en kollega hoppet opp og sa:
Dette er en mølle for uoppdragne, ikke ordentlige sosialdemokrater!
Slike øyeblikk kan man le av mange år etter
Da natten falt på, slukket vi bålet. Mot porten stanset en bil. Døren smalt. Mamma! Elegant, i strålende kåpe, fortalte at kollegaen hadde kjørt henne fra jobb. Maria løp mot bestemor, pappa ble mørk og kysset mamma brydd.
Hva slags kollega?
Sjur, det betyr ingenting, han bare ga meg skyss! Du kjenner ham ikke
Middagen gikk trått, Maria ble urolig. Mamma snakket om jobben min, men tenkte annet. Pappa satt taus, kikket på mamma og ble mer krum. Kvelden var ødelagt.
***
Året etter døde pappa. Et stort hjerteinfarkt borte to dager inn i en solrik oktober. Rett etter begravelsen tok jeg ferie for å bo på hytta Maria var hos farmoren.
Alt falt ut av hendene mine. Eplehøsten var rik som aldri før. Jeg delte med naboene, kokte litervis med eplemos med mynte og kanel, som pappa elsket. Hans gode venn og tidligere kollega kom for å hjelpe med hagen.
Jeg blir noen dager, Olaug, graver og beskjærer trærne, hvis det er greit.
Tusen takk, Ivar, du er snill!
Av “Olaug” kom tårene, og en fryktelig følelse av endelighet, ensomhet og håpløshet det kom akkurat da. Tidligere ventet jeg på at pappa skulle komme tilbake, at det bare var en vond drøm. De første dagene uten ham i grålysningen, før jeg helt våknet, kjente jeg bare smerte uten å vite hvorfor. Sekundet med forståelse og tunge tanker pappa var borte.
Guilt fylte meg over at jeg ikke klarte holde ham igjen.
Ikke selg hytta, Olaug, jeg kommer alltid, hjelper til. Husker du, denne Antonovka plukket vi ut sammen, du var bare en liten jente. Sjur snakket alltid mer om deg enn om Inger. Du var så morsom. Han sa trærne ville overleve ham. I hver barnehage valgte han nøye, jeg maste og trente tålmodighet
Ivar ble tre dager, gravde, beskar, la på gjødsel og plantet tre busker med gule krysantemum utenfor trappen, med mitt samtykke.
Burde vært plantet tidligere, men høsten er mild, de overlever! Til minne om Sjur Rosene må dekkes, bladene ordnes, men det tar jeg neste gang.
Vi klemte farvel. Regnet begynte å falle lett. Jeg sto lenge ved porten og så Ivar gå. Han snudde, vinket: “Gå inn.” Regnet steg, trommet dystert på taket. Vinden slamret porten igjen. Trappen var dekket med gule kronblader. Her var alt pappas og vil alltid være. Regn, trær, høstlukter og jord. Han er nær, alltid. Jeg vil lære alt, dra med Maria to timer med bussen. Og neste vår, straks snøen smelter, vil jeg også prøve få installert ovn, må spare penger. Dessuten skal jeg reise til Kongsberg med Ivar og kjøpe hvite solbær, slik pappa ønsket.
***
Et halvt år senere, i begynnelsen av april, da det lå siste snøen, ble hytta solgt. Jeg fikk vite det tilfeldig, via telefon fra telegrafen, på vei hjem fra Kongsberg. I den trange telefonboksen på togtasjonen, på gulvet, i en pose, pakket inn i en gammel barne-t-skjorte, sto en plante av hvit solbær.
