Eirik Hansen var bare sytten år, men han ble stadig mer rød i ansiktet hver gang klassekameratene hans lo av moren sin, Synnøve, som allerede hadde fylt sekstitusen. De kalte henne «gammel dame», for i den norske ungdomskulturen er det nesten en forutsetning at foreldrene skal være i tjueårene både av biologiske og sosiale grunner.
På skolen, når de unge, vakre foreldrene kom for å hente de andre barna, dukket den knakende bestemor Gerd opp for å hente Eirik. Hun vandret med knakende knær og en sliten rygg, og Eirik krøp i skjul bak en haug med bøker, helt flau over å bli sett med en så «gammel» følgesvenn.
En kveld bestemte han seg for å smutte. Han pakket en liten ryggsekk med noen gamle Tshirts, kastet en siste tommelopp til moren sin og forsvant i gatene rundt Oslo. Han kom ikke tilbake på flere uker. Synnøve ropte stadig på ham fra vinduet, men han holdt seg skjult i en skog i nærheten, overbevist om at han hadde blitt såret dypt av morens «gamle» rykte.
En dag banket det på døren. En nabo, fru Berg, kom inn med et alvorlig blikk og sa at Synnøve hadde fått hjerteinfarkt og lå på sykehus i Bergen. «Alt dette er din feil», mumlet hun, mens hun pekte på den tomme sengen ved siden av den knuste kaffekoppen. Eirik ble stående der, både forvirret og skyldfølt han hadde jo aldri gjort noe med vilje.
Den kalde vinterdagen mens han vandret langs elvebredden, snublet han over en liten pakke i søpla. Inni lå en baby med en slitt t-skjorte, og et lite kort med ordene «hjelp». Instinktet tok overhånd: Eirik tok med seg barnet, som han kalte «Lille Ole». Han ble den uoffisielle adoptanten, oppdro gutten som sin egen sønn og sørget for at han fikk både bleier og varme jakker, helt til taket på huset ristet av en frostig natt.
Synnøve, som etter hvert ble frisk nok til å besøke ham, dedikerte resten av livet sitt til å hjelpe Eirik og Lille Ole. Hun elsket dem begge så høyt at hun følte seg ung igjen, selv om hun fortsatt var i sekstitusen.
Da Eirik innså hvor langt han hadde gått, sank han ned på kne foran moren på sykehuset, gråt som en liten gutt, kysset hennes hånd og ba om tilgivelse. Synnøve lo mykt, tørket tårer fra kinnet hans og svarte: «Du er jo min sønn, og du har gjort meg stoltere enn noen gang». Så ble de begge fylt med en varm, litt irriterende, men kjærlig følelse av å ha funnet hverandre igjen med en liten gutt som nå løp rundt i gangene med en leken latter som fylte rommet med liv.
