Vi er her nå – åpne opp! – Julen min, det er tante Natasha! – stemmen i telefonen klang med en så påtatt glede at Julia fikk gnagsår på tennene. – Vi kommer til byen om en uke, må fikse noen papirer. Vi blir hos deg, en uke eller to, ikke sant? Julia holdt nesten på å sette teen i halsen. Sånn, helt uten «hei», uten «hvordan går det», rett på: Vi bor hos deg. Ingen «kan vi», ingen «passer det». Vi bor. Punktum. – Tante Natasha, – Julia prøvde å få stemmen til å lyde myk – det er hyggelig å høre fra deg. Men å bo hos meg… Kanskje jeg heller kan hjelpe dere med å finne hotell? Det finnes gode og rimelige alternativer akkurat nå. – Hotell? – tanten snøftet, som om niesen hadde foreslått noe helt hårreisende. – Hvorfor kaste bort penger? Du har jo den treromsleiligheten etter faren din! Hel leilighet til én person! Julia lukket øynene et øyeblikk. Nå startet det igjen. – Det er min leilighet, tante. – Din? – skarphet i stemmen som sved. – Og faren din – hvem var han da? Ikke fra vår familie, kanskje? Blod er tjukkere enn vann, Julia. Vi er ikke fremmede, men du jager oss på hotell som noen løshunder! – Jeg jager ingen. Jeg bare kan ikke ha dere her. – Hvorfor ikke? «Fordi sist dere var her gjorde dere livet mitt til et mareritt,» tenkte Julia, men sa: – Omstendigheter, tante Natasha. Jeg kan ikke ta dere imot. – Omstendigheter, altså! – nå var irritasjonen åpenbar. – Tre tomme rom, og hun har omstendigheter! Din far ville aldri ha stengt familien ute. Du er akkurat som moren din – sånn … – Tante … – Hva – tante? Vi kommer på lørdag, til lunsj. Maksim og Pavel kommer med. Du tar imot oss ordentlig. – Jeg har sagt at det ikke går. – Julia! – stemmen ble skarp og ufravikelig. – Det er ikke til diskusjon. Lørdag kommer vi. Samtalen var brått over. Julia la telefonen på bordet, satt stille og stirret ut i luften. Hun pustet tungt ut og lente seg bakover. Alltid det samme. For to år siden «gjestet» tante Natasha allerede én gang. Kom fire stk., lovet å bli tre dager – ble to uker. Julia husker kaoset: Maksim, tantens mann, lå slengt på sofaen med utesko og zappet på TV til langt på natt. Pavel, sønnen på 23 år, tømte kjøleskapet og renset aldri fatet sitt. Selve tante Natasha hersket på kjøkkenet og kritiserte alt fra gardiner til «feil» fliser. Og da de endelig dro, fant Julia brent stoltrekk, knust hylle på badet og mistenkelige flekker på stue-teppet. Ikke et ord om penger. Ikke for mat, ikke for strømmen, ingenting. Bare pakket og dro med: «Takk, Julia, du er så flink!» Julia gned pannen. Nei. Aldri mer. Tante får si hva hun vil om far og slektsfølelse. Kom lørdag – døra forblir låst. Hun fant telefonen og åpnet nettleseren. Hotell må de ha. Et ordentlig sted, med alt de trenger. Sender adressen, gir beskjed: Dette er alt jeg kan bidra med. Om de ikke skjønner det – så er det ikke hennes problem. To dager i fred og ro. Julia jobbet, gikk turer, lagde middag for en, og lot seg selv tro at tantens telefon bare var et mareritt. Kanskje de ombestemmer seg. Kanskje de finner noen andre å okkupere. Telefonen ringte torsdag kveld. På skjermen sto «Tante Natasha», og magen strammet seg. – Julia, det er meg! – energisk stemme fylte leiligheten. – Vi kommer i morgen, toget ankommer klokka to. Du henter oss, og setter frem mat, man skal spise ordentlig etter reisen! Julia satte seg sakte på kanten av sofaen. Fingrene knuget telefonen. – Tante Natasha, – hun snakket langsomt, tydelig og med ettertrykk, – jeg har allerede sagt det. Dere får ikke bo hos meg. Ikke kom. – Slutt å tulle! – tanten lo som av en dårlig vits. – Ikke slippe inn, slippe inn… Vi har jo kjøpt billetter! – Det er deres problem. – Julia, hva skjer med deg? – forundret, men straks mer bestemt. – Du er familie. Du SKAL stille opp, det er hellig! – Jeg skylder ingen noe. – Jo, det gjør du! Din far, Gud bedre … – Tante, slutt med pappa. Jeg sier nei. Det er siste ord. Tanten sukket høyt, som om hun tok sats foran et sta barn: – Julia, meningen din er uinteressant her, skjønner du? Vi er familie. Og du oppfører deg som om vi er fiender. I morgen klokka to, ikke glem det! – Jeg sier jo … – Det er greit, sees i morgen! Samtalen var over. Julia stirret noen sekunder på den svarte skjermen. Hevntanken dirret i brystet. Hun kastet telefonen i sofaen og begynte å gå frem og tilbake – tre skritt bort, tre tilbake, som et dyr i bur. Så – stopp. Bare vent, kjære tante. Julia grep telefonen og fant «Mamma» i kontaktlisten. – Hallo? Julia? – mammas stemme var varm og litt forundret. – Hva har skjedd? – Hei mamma. Kan jeg komme til deg? I morgen. En uke eller litt mer. Et øyeblikk stillhet. – I morgen? Du var jo her bare for en måned siden … – Vet. Men jeg trenger det. Jobber jo på nett, kan jobbe hvor som helst. Tar du imot meg? Mamma var stille, Julia så for seg rynkene hennes mens hun grublet. – Selvfølgelig, bare kom. Du vet du alltid er velkommen. Er du helt sikker på at alt er greit? – Ja, mamma. Savnet deg bare. Hun la på og smilte. Lørdag til lunsj kommer tante Natasha med familie til lukket dør. De kan ringe, banke, skrike – men vertinnen er i en annen by, 30 mil unna. Julia fant appen for billetter. Morgentoget, 06:45. Perfekt. Når tanten er fremme ved døra, sitter Julia og drikker te på kjøkkenet hjemme hos mamma. Blod er tjukkere enn vann, men av og til må slekta få høre et «nei». På toget lyttet Julia til hjulene som rullet og tenkte på ansiktet til tanten foran den låste døra. Øynene glippet, hodet brummet, men hun følte ro. Mamma møtte henne på stasjonen, ga en klem, tok henne med hjem. Serverte boller med vaniljekrem, te og sendte henne direkte til sengs. – Vi tar samtalen senere, – sa mamma og tok koppen. – Hvile først. Julia sovnet straks hun rørte puten. Hun ble vekket av en intens summing fra telefonen. Hun rotet frem mobilen fra nattenbordet, øynene fokuserte så vidt. «Tante Natasha». – Julia! – tanten skrek så Julia måtte holde telefonen unna. – Vi har stått foran døra di i tjue minutter! Hvorfor åpner du ikke?! Julia satte seg opp i senga, gned ansiktet. Ute var solen på vei ned – hun hadde sovet halve dagen. – Fordi jeg ikke er der, – svarte hun med et lite smil. – Hva vil det si?! Hvor er du?! – I en annen by. Stille. Så eksplosjon: – Skammelig av deg! Visste at vi kom, og så stikker du?! Hvordan kunne du?! – Enkelt. Jeg sa at dere ikke får komme inn. Dere hørte ikke etter. – Hvordan våger du! – tanten nesten kvelte seg selv med sinne. – Du har vel sikkert latt noen få nøkkel! Kanskje naboen, kanskje en venninne! Ring dem, la dem slippe oss inn! Vi klarer oss godt uten deg, vi er voksne! Julia ble stum. For en frekkhet. – Tante, er du seriøs nå? – Ja! Vi er slitne etter reisen, og du lager sirkus! – Jeg ønsker ikke bo med dere i min leilighet. Og dere får ikke komme inn uten meg heller. – Men du!.. Døra til rommet gikk opp. Mamma sto der – bustete hår og morgenkåpe, blikket skarpt. Hun gjorde et håndbevegelser, og Julia ga henne telefonen med en gang. – Natalia, – mammas stemme var iskald, – det er Vera. Hør nøye, og ikke avbryt. Noe mumling kom fra telefonen. – Yuri likte deg aldri, – sa mamma rolig. – Ikke ett sekund. Jeg vet det bedre enn noen. Så hvorfor skal du plage datteren hans? Hva vil du med henne? Julia hørte tante prøve å si noe, hakkende og famlende. – Da så, – sa mamma. – Ikke ring Julia mer. Noensinne. Hun har folk å gå til, og det er ikke deg. Samtalen er slutt. Mamma la på og ga telefonen tilbake. Julia så på mamma som om hun aldri hadde sett henne før. – Mamma … Du … du er jammen tøff. Mamma fnyste og rettet på morgenkåpen: – Det var faren din som lærte meg. Sa alltid, med Natasha må man kutte hardt – så holder hun seg unna i årevis. Hun smilte plutselig, og rynkene strålte ut fra øynene: – Det funker fortsatt, tenk det! Julia lo høyt, ekte, og fikk ut all stresset fra de siste dagene. Mamma lo med. – Nå, – hun pekte mot kjøkkenet, – kom og ta deg en kopp te. Du får fortelle hva som virkelig har skjedd her.