Hytta, den ordner opp
Hva er det du tenker med? Jeg sa til Line at du skulle komme! Avtalte spesielt med henne at hun skulle legge av det beste stykket til deg!
Stine ble stående stille med posen i hånden. Svigermor, Ingrid, sto i døråpningen til kjøkkenet med armene i kors og stirret på henne som om hun ikke bare hadde kjøpt feil kjøtt, men ranet banken.
Ingrid, jeg rakk ikke innom torget, sa Stine og forsøkte å holde stemmen rolig. Jeg måtte hente kjolen din på renseriet etter jobb, og dessuten var jeg innom apoteket
Men kunne du ikke bare ringt og sagt ifra? Line ventet på deg til de stengte! Hun ringte meg og klaget etterpå, jeg måtte høre på et helt klagesermon i telefonen!
Stine satte posen på bordet. Hun følte et ubehag inni seg.
Kjøttet er fint, ferskt, hun dro frem pakken og viste svigermor. Se, norsk storfekjøtt, kjølt ned
Ingrid kastet ikke et blikk på det. Hun gikk bort til bordet og skjøv posen unna med fingertuppene, som om hun kom borti noe ekkelt.
Kjøtt fra butikk? Fullt av tilsetningsstoffer. Magnus kan ikke spise sånt, magen hans tåler ikke det.
Magnus kjøpte akkurat det samme kjøttet sist uke, glapp det ut av Stine.
Feil. Ingrid ble nærmest lilla i ansiktet.
Nettopp! Mannen springer for å handle selv, mens kona driver med Gud vet hva! Tre år, Stine. Tre år har du vært i denne familien, og det har ikke blitt bedre. Du kan ikke lage mat, hjelper aldri til hjemme, og barn det skal visst heller ikke skje
Ingrid, nå synes jeg du er urettferdig.
Urettferdig? Ingrid snøftet. Jeg kysset straks svigermors føtter, turte ikke si henne imot. Men du? Går rundt med nesa i sky, og gjør akkurat som det passer deg
Ingrid forsvant ut i gangen, rasket med seg veska fra stativet. Hver bevegelse sved i nervene.
Jeg har sagt til Magnus lenge: Skill deg, før det er for sent! Finn en ordentlig jente. En som faktisk setter pris på mannen sin, ikke
Hun viftet irritert med hånden, stappet føttene i skoene uten å ta seg bryet med å rette på hælene.
Stine ble stående i døråpningen til kjøkkenet og holdt hardt rundt karmen med fingrene.
Ha det bra, Ingrid.
Svigermor svarte ikke. Døra slamret, og leiligheten ble stille. Stine gled sakte ned til hun satt på det kalde kjøkkengulvet. Storfekjøttet lå alene på bordet hun ville ikke engang se på det. Ikke på kjøkkenet, som var så strøkent, eller bryllupsbildene på veggene, der Ingrid smilte stivt, som om hun hadde en spiker i skoen.
Tre år. Tre år har hun lagt seg i selen. Lært seg Magnus favorittretter fra barndommen. Holdt ut søndagsmiddager hos svigermor der alt ble kommentert: «Magnus liker potetene i terninger, ikke i staver.» Smilt, nikket, unnskyldt seg for alt mulig, uten noen gang å være skyldig.
Men likevel ubrukelig. Likevel: «Han burde bare skille seg».
Stine la hodet bakover mot veggen. Taket trengte å males. Hun måtte si det til Magnus.
Men, hva hadde det å si nå?
I to uker levde Stine mer som en partisan bak fiendens linjer. Svigermor ringte bare til Magnus, søndagsmiddagene ble avlyst med «masse å gjøre»-unnskyldninger, og tilfeldige møter endte med et kort «hei» og flukt.
Så ringte juristen.
Stines morfar hun hadde bare møtt ham et par ganger i livet var død. Han hadde etterlatt henne en hytte fire mil utenfor byen. En liten tomt i hyttefeltet «Solglimt».
Vi må i det minste se etter, sa Magnus, og snurret en gammel nøkkelanheng i hånden. Skal vi ta det på lørdag?
Stine nikket. Lørdag, altså.
Hun overså én ting.
Magnus, jeg blir med! Ingrid dukket opp i døren klokka halv åtte på morgenen, i gummistøvler og med kurv på armen. Line sier det skal være mye sopp der!
Uten en lyd begynte Stine å pakke termosen. Dette ville bli tja, et «nydelig» dag, i hermetegn.
Hytta var akkurat slik Stine hadde forestilt seg.
Et skjevt lite hus, overgrodd tomt, gjerdet holdt sammen av ren vilje og to rustne spiker. Inne luktet det fuktig og gammel avis.
Magnus, Stine dro ham i ermet og senket stemmen. Kan vi ikke bare selge? Hva skal vi her? Komme hver helg og luke bed? Det er jo ikke oss.
Magnus åpnet munnen, men rakk ikke å svare.
Selge?! Ingrid sto plutselig bak dem som om hun var gravd opp av jorda. Har dere mistet vettet? Dette er egen jord! For en lykke
Hun la hånden til brystet, og øynene hennes glinset mistenkelig.
Gi meg nøklene. Jeg får orden på alt her, planter blomster og pusser opp hytta. Neste år takker dere meg, bare vent!
Stine betraktet henne skeptisk. Ingrid sto der midt i villnisset, gummistøvlene dypte i gammelt løv, og hun virkelig strålte.
Ingrid, du aner ikke hvor mye jobb det er her, begynte hun.
Stine, hvisket Magnus og la hånden mildt på albuen hennes. La henne holde på. Hun blir jo glad av det. Er det så farlig?
Farlig var det ikke. Bare litt rart. Og krangle hadde hun enda mindre lyst til.
Stine rakte over nøkkelen med den slitte jordbærfiguren.
…To måneder forsvant i en merkelig tåke. En slags surrealisme der Ingrid aldri ringte uten å ha et ærend, kom aldri ubedt og mest utrolig nevnte verken butikk-kjøttet, mangelen på barnebarn eller en eneste potetbit. På telefonen lød en energisk, nesten glad stemme: «Magnus, alt er bra! Har masse å gjøre, vi snakkes!»
Stine forsto ingenting. Et lurespill? Skumle forvarsler? Sykdom, kanskje?
Magnus, er du sikker på at alt er greit med moren din?
Alt er topp, Magnus trakk på skuldrene. Hytta holder henne i gang. Sier hun nesten ikke får tid til å sove.
Fredagen ringte Ingrid selv.
Nå kommer dere til hytta i morgen! Lager grillmat, skal vise dere rundt. Må se alt jeg har gjort! Dere må se selv!
Magnus, jeg har ikke lyst, protesterte Stine da han videreformidlet invitasjonen. Etter to måneder med stillhet, så plutselig dette
Stine, mamma har virkelig stått på. Hun blir lei seg hvis vi ikke kommer.
Hun blir alltid lei seg.
Vær så snill, Magnus så på henne, bedende og hjertegod.
Greit, da. Lørdag.
Da, på lørdag, kjente Stine ikke igjen svigermor.
Ingrid sto ved porten i lys sommerkjole, solbrune armer og røde kinn. Smilet hennes var ekte ikke den vanlige seremonielle masken og hun så minst ti år yngre ut.
Endelig! Så hyggelig at dere kom! Hun strakte armene ut, og Stine gikk ubevisst inn i omfavnelsen.
Ingrid luktet jord, dill og, merkelig nok, honning.
Tomta var helt forandret. Fine, rette bed langs det nymalte gjerdet, unge solbærbusker med frisk grønt, og under hyttetaket skinte ringblomster i alle slags farger.
Kom, her skal dere se! Ingrid dro dem med i dur, uten pause. Her er jordbær, Line ga meg stiklinger. I juni kommer de første bæra. Her blir det tomater og agurker. Syltetøy til høsten dere får det meste, jeg nøyer meg med et par glass selv.
Stine og Magnus møttes med blikkene begge like forbløffet.
Mamma, har du gjort alt dette selv? Magnus veivet over området.
Hvem skulle ellers? Ingrid lo lett, som en ungjente. Med sunne hender og hodet på plass, går det fint! Nabodamene viser frem triksene sine. Her på landet er folk fantastiske så hyggelige, ikke som i byen.
Hun ledet dem inn. Kroken inne var også forvandlet: nye gardiner, skinnende vinduer, brodert duk på bordet. Ingen fuktstank bare lukt av fersk bakst og krydderurter.
Se her, Ingrid satte fram en melkeflaske og en pakkepapirlapp. Fått av Berit, hun bor to hus bort. Melk fra egen geit og biff fra egen gård. Dere må ta med, jeg har også fersk ost og rømme.
Stine stirret stumt på kjøttpakken. Egenprodusert kjøtt, fra naboen. Ikke et ord om Line på torget.
Ingrid, brøt hun ut, trives du virkelig her?
Svigermor satte seg på krakken. Noe mykt og nytt glimt i øynene hennes.
Stine, sa hun, for første gang brukte hun fornavnet dette har jeg drømt om hele livet. Eget sted, egne bed, hendene i jorda og fri tanke. Jeg holdt på å kveles i byen, skjønte det ikke selv engang. Men her
Hun vinket mot vinduet.
Her lever jeg.
På hjemveien var det stille. Magnus kjørte, og melkeflaskene klirret på baksetet.
Du, sa han til slutt, kanskje vi tør satse på barn snart? Nå har vi jo et sted til dem om sommeren.
Stine humret, men smilte.
Vet du, jeg ville egentlig selge hytta første gang vi var der. Tenkte at det bare var en rønne.
Ja, jeg husker det.
Men hytta Stine lette etter ord den fikset alt. Mellom meg og moren din. På to måneder, det jeg ikke klarte på tre år.
Magnus bremset ved et lyskryss og snudde seg mot henne.
Mamma var bare ulykkelig. Nå er hun ikke det lenger.
Stine nikket. Byens lys flimret utenfor, og leiligheten ventet med bryllupsbildene på veggene men for første gang på tre år føltes det lett å komme hjem.
Vi må besøke henne oftere, sa hun lavt.
Og hun ble forundret over at hun faktisk mente det. Helt oppriktig.
