«Jeg vil ikke ha en lam datter…» sa svigerdatteren og gikk sin vei… Men hun ante ikke hva som skulle skje videre… I en liten norsk bygd bodde en vanlig eldre mann, som likte å ta seg en liten dram på lørdagskveldene. Han drømte om å få seg en hund, ikke en hvilken som helst, men en ekte, norsk elghund. Han var villig til å reise langt for å skaffe seg drømmehunden. Mannen het Denstad. Alle kalte ham bare for Denstad-ingen visste egentlig om det var navn eller etternavn, men det var slik det var. Etter en dag i grønnsakshagen satt Denstad på benken utenfor huset og mimret om gamle dager. Ungdommen i bygda pleide å samles rundt ham for å høre historier om hvordan livet var før. Denstad hadde mistet kona si for lenge siden. Klara hadde dårlig hjerte, og legene sa hun aldri burde født, men hun ville så gjerne ha barn. Hun ga Denstad en sønn, men ble aldri frisk igjen. Denstad elsket Klara, og tok på seg alle huslige oppgaver – selv å bære melken fra butikken lot han henne aldri gjøre. “Det har jo legene sagt!”, pleide han å si. Han lagde mat og passet sønnen. Klara klaget stadig: – Du gjør alt, folk kommer til å le av meg! Jeg gjør ingenting hjemme, alt er mannfolkarbeid! Kvinnene lo ikke, de var egentlig misunnelige: – Klara! Kunne du ikke leid oss din Denstad for en dag, bare så vi fikk kjenne din lykke! Klara smilte bare dag ut, dag inn. Sånn forsvant hun også, med et smil. Da hun døde gråt Denstad i flere dager, og så tok han vare på sønnen. Sønnen var tenåring, og etter militæret giftet han seg og ble boende der han hadde tjenestegjort. Denstad ble alene, men han trivdes med å småprate med ungdommene i bygda. Sønnen fikk også en datter, og Denstad ventet spent på besøk fra hele familien, men de kom aldri. Enten var det jobb, tidsmangel, eller noe annet. Han så barnebarnet kun på bilder. Så la folk merke til at Denstad ble mørkere i sinn, satt ikke lenger på benken, og var ikke den vante, humørfylte mannen. De spurte og fikk vite: Denstad hadde fått telegram. Svigerdatteren sa de hadde krasjet med bilen; barnebarnet lå i koma, og sønnen var død. «For et uhell, for et sorg!» sa hele bygda og prøvde trøste, men hva hjelper vel ord mot slik ulykke? Sorgen slapp ikke taket. Han savnet sønnen, og enda mer barnebarnet. Jenta lå på sykehuset, 15 år gammel, og livet skulle jo såvidt ha begynt. Men svigerdatteren ga seg ikke lyd fra seg. Hun svarte ikke på brev eller telefoner. Denstad hadde aldri møtt henne eller barnebarnet, men gjennom bilder liknet jenta på Klara i unge dager. Denstad gjorde seg klar til å reise til byen der sønnen hadde bodd, da en bil plutselig kom til huset. Ut bar de inn en båre. En dame kom nesten uten å banke inn. Denstad skjønte det var sønnens enke. Bak henne bar de barnebarnet inn på båre. De dumpet jenta på sofaen, og gikk. – Hun er lam fra topp til tå. Jeg vil ikke ha en sånn datter. Jeg kan fortsatt gifte meg og få meg en frisk unge! – sa svigerdatteren med is i stemmen. – Men jeg er jo ikke lege! – sa Denstad. – Hun trenger ingen lege, ingen kan hjelpe henne. Hun trenger en pleier. Vil du ikke ta vare på henne, så grav henne levende ned. Men jeg skal ikke ødelegge min framtid! – sa hun og slamret igjen døra. – Du er ikke moren hennes heller! – ropte Denstad etter. Nå forsto Denstad hvorfor sønnen aldri kom hjem med familien. Med slik kone gikk man bare på markedet for å krangle, aldri på besøk. Slik ble Denstad og barnebarnet sittende alene. Jenta var virkelig lammet, men Denstad var vant til å stelle hus og folk. Nå hadde han endelig en mening: Han skulle gjøre henne frisk. Legene hadde gitt opp jenta og sendt henne hjem. Hun hadde overlevd mot alle odds, og nå var bare gamle råd og kjerringråd igjen. Den nærmeste kloke konen bodde langt unna, men Denstad dro dit hver uke og fikk urter og tinkturer til barnebarnet. Uker og måneder gikk, jenta lå fortsatt som et trestokk under teppet, kunne ikke snakke eller røre seg. Noen ganger gråt jenta stille. Da slet Denstads hjertet. Han snakket og leste bøker for henne, men hun kunne ikke svare. Begge led. En kveld skjedde det utenkelige. Mens Denstad satt ved sengen, raste plutselig en gjeng berusede ungdommer inn. Han hadde glemt å låse døra. De kom fra bygdediskoteket og visste hvem som lå lammet i huset. Noen foreslo et overgrep, de trodde hun ikke kunne forsvare seg. – Kom igjen, gamling! Av med teppet, spred bena! Vi kaster terning om hvem som er først! – sa den fulleste. – Hun er jo bare 15! – protesterte Denstad. – Vent, jeg må bare pusse tennene! – svarte Denstad og løp mot kjelleren, ropte: «Ta dem!» Ut spratt en diger norsk elghund. Den fòr etter ungdommene, beit dem i baken, så de sprang nakne gjennom bygda! Denstad lo så han gråt, og hunden jaget dem helt til bygdegrensa. Denstad kom tilbake til rommet, og barnebarnet satt oppreist og ropte ut vinduet: – Muktar! Muktar! Rop på ham, bestefar, så han ikke stikker! Bestefar gråt av glede. Siden den kvelden begynte jenta å bli bedre. Til slutt kunne hun gå. Om det var urtene eller sjokket med hunden, ingen vet – men siden den dagen pratet hun uavbrutt, hadde så mye hun ville si! Hvor kom hunden fra, lurer du? Elghunden Muktar hadde bodd hos sønnen, men da tragedien kom, kvittet svigerdatteren seg med både datteren og hunden. Hun dro dem begge til Denstad, men sa ingenting. Da hun forlot huset, gikk Denstad for å lukke porten og fant hunden mager og trist ved grindstolpen, med tårer i øynene. Han visste ikke engang at sønnen hadde hund. Selvfølgelig tok han den til seg. Så levde Denstad, barnebarnet og Muktar sammen, lykkelige – og de hørte aldri mer noe fra jentas mor.

Jeg vil ikke ha en lam jente sa svigerdatteren og gikk. Men hun ante ikke det rare som skulle komme etterpå

Det var en gang en gammel mann i en liten norsk bygd, en sånn som tok seg en liten blank dram når helga kom. Han hadde alltid hatt en drøm: å skaffe seg en skikkelig hund, ikke bare en hvilken som helst, men en reinraset norsk elghund. For den hunden kunne han reist helt til Finnmark, bare for å kjøpe den og ta den med hjem.

De kalte ham Halvdan, eller Halvdanen, ingen visste egentlig om det var fornavnet eller oppnavnet hans. Alle ropte bare Halvdanen til ham, og han sa aldri imot. Etter å ha gravd i jorda sto han ofte utenfor huset på benken og mintes svunne tider. Noen ganger kom bygdas ungdom bort og lyttet til historier om hvordan bygda var før i tida.

Kona hans, Othilie, var død for mange år siden. Hjertet var svakt, legene hadde strengt sagt at hun ikke måtte få barn, men hun ville så gjerne ha en gutt. Hun fødte Halvdanen en sønn, men ble alvorlig syk like etter. Halvdanen elsket Othilie så høyt at han tok alle husets plikter uten å blunke ikke engang handlenett med melk fikk hun bære fra butikken. “Nei! Legen har sagt det!” sa han.

Han stelte sønnen og laget mat. Othilie sukket ofte:
Nå har du vel gjort meg til latter! Se, kvinnfolkene kommer til å le meg ut jeg gjør jo ingenting hjemme, du gjør alt
Men kvinnene lo ikke. De sa bare forundret:
Åh, Othilie! Kunne du leid ut Halvdanen din, bare én dag med hans liv ville vært greit!

Hun svarte med et smil, og med det smilet forlot hun livet. Halvdanen fant henne kald en morgen. Han gråt som en oppslått elv i tre dager, men etterpå tok han seg av sønnen.

Det var akkurat da gutten fylte fjorten år, den vanskelige alderen. Senere, etter militæret, giftet han seg tidlig og ble boende der han hadde tjenestegjort. Så satt Halvdanen igjen helt alene i huset. Han klaget ikke likte å prate med ungdommen på benken foran huset.

Sønnen fikk en datter, Halvdanen ventet bestandig på besøk, men det kom aldri alltid var det jobb, eller travelt, eller noe annet. Barnebarnet så han bare på bilder.

Plutselig merket bygdefolket at Halvdanen gikk rundt som ei regntung sky ikke et smil, ikke en spøk, ingen kosestunder på benken. Folk begynte å spørre, og det viste seg at han hadde fått et brev: familien hadde krasjet med bilen. Barnebarnet lå hardt skadet på sykehus, og sønnen hans var død.

For et skjebnesvangert tap! sukket bygda, men hva hjelper ord mot sånn sorg?

Halvdanen tok imot kondolanser, men ble ikke lettere om hjertet. Han savnet sønnen, men enda mer barnebarnet som lå i koma, bare femten år og livet foran seg. Ingen livstegn fra svigerdatteren. Hun skrev ikke tilbake, tok ikke telefonen, svarte ikke på brev hvordan finne ut om det gikk bedre med barnebarnet? Halvdanen hadde aldri møtt henne, men elsket henne likevel, for hun lignet Othilie som ung på bildene.

Halvdanen gjorde seg klar til å reise til byen der sønnen hadde bodd. Men natten før turen kom det en bil til huset. Ut av bilen ble det kaiet en båre. Sjokkert så han svigerdatteren komme inn nesten uten å banke på og etter henne bar de inn båren med barnebarnet. De la henne på sofaen og dro straks.

Hun er lam fra topp til tå. Jeg vil ikke ha en sånn datter. Jeg rekker fint å gifte meg på nytt og få et friskt barn! sa svigerdatteren kaldt.

Men jeg er jo ikke sykepleier! protesterte Halvdanen.
Sykepleier er ikke nødvendig, ingenting kan hjelpe uansett. Hun trenger bare noen som steller henne vil du ikke ta jobben, så bare grav henne ned jeg skal ikke ødelegge livet mitt på henne. Jeg er ikke noe pleierske! sa hun og slamret med døra på vei ut.

Ikke mye til mor du, da! ropte Halvdanen etter henne.

Nå skjønte han hvorfor sønnen aldri hadde kommet på besøk med familien. Med sånn kjerring skulle man bare krangle på torget, ikke reise til slekta. Hvordan kunne sønnen rote seg borti henne? Nå fikk han heller aldri svar. Hadde han visst at svigerdatteren ville kaste ut dattera, hadde han nok snudd seg i grava.

Halvdanen og barnebarnet satt igjen alene.

Jenta var virkelig helt lam, men Halvdanen hadde gått nok gjennom med sykdom og pleie. Nå hadde han endelig fått mening med livet, og målet var å gjøre jenta frisk igjen.

Legene ga opp, de skjønte ikke at hun overlevde ulykken. Hun hadde fått skader ingen trodde mulig å overleve. Bare gamle kjerringråd og urter var tilbake, og den nærmeste kloke dama bodde langt unna og det var umulig å ta den lamme jenta dit. Dama kom heller ikke på hjemmebesøk, hun hadde blitt for gammel.

Så Halvdanen reiste nesten hver uke til henne for å få urter og tinkturer. Han stelte jenta med dette. Det gikk over ett år, og fortsatt lå hun som en stokk under teppet, uten å røre arm eller bein, ikke engang tale kunne hun, bare noen uforståelige lyder.

Noen ganger så Halvdanen en enslig tåre renne langs kinnet hennes, og i slike stunder rev det han i hjertet. Han tenkte jenta savnet mor og far. Han pratet og leste høyt for henne, men hun kunne ikke svare, og de hadde det tungt sammen.

En kveld skjedde noe uforklarlig. Halvdanen satt ved senga som vanlig, da ramlet det inn en hel flokk med fulle bygde-ungdommer. Halvdanen hadde glemt å låse døra, og de kom rett fra ungdomsdiskoen så lys i vinduet, visste at den lamme jenta lå der, og noen foreslo at de skulle gå inn og lage moro. “Hun kan jo ikke gjøre motstand”, sa den mest ustyrlige.

Nå må du, bestefar! Ta av teppet på jenta og spre beina! Vi kaster lodd hvem som er først kommanderte den mest berusede.

Hjelp henne! Hun er bare femten! ropte Halvdanen.

Vent, må bare pusse tennene! sa Halvdanen, spratt i vei mot kjøkkenet, åpnet kjellerlemmen og ropte: “Ta dem!”

Og ut kom en diger norsk elghund, det store dyret Halvdanen hadde drømt om han kastet seg ut av kjelleren og beit idioter både her og der, så noen nesten mistet det beste de eier rev opp buksa til alle, og de løp gjennom bygda med baken bar, mens folk lo, og elghunden hoppet etter helt ut mot skogsgrensa.

Halvdanen løp inn på jenterommet og der, midt på senga, satt plutselig jenta og ropte ut av vinduet:
Bris! Bris! Pass på at bestefar holder deg, så du ikke løper bort!

Halvdanen gråt av glede. Fra den dagen begynte jenta å bli frisk. Snart kunne hun gå om det var kjerringrådene, eller sjokket fra hunden, som hjalp, hun pratet snart i vei, snakket opp for alt hun hadde vært stille så lenge. Hvor kom hunden fra, tenker du? Jo, Bris var sønnens trofaste elghund, og da tragedien skjedde og eieren døde, kvittet svigerdatteren seg med både datter og hund.

Hun hadde latt hunden bli med barnebarnet hun sa ingenting til Halvdanen, men da hun dro sin vei slamret hun porten bak seg, og der, utenfor, satt hunden. Han var så tynn og med øyne så triste som en syk ku, med ekte tårer. Halvdanen visste ikke engang at sønnen hadde hatt hund. Han kunne ikke jage den ut han tok den til seg.

Hunden tjente ham trofast, og den kvelden satt den i kjelleren fordi sommeren var glovarm. For ikke å la Bris lide i varmen, hadde Halvdanen hunden i kjelleren på dagtid og slapp ham ut hver kveld da sola gikk ned. Hadde han sluppet ut hunden tidligere, ville ingen bråkmakerne kommet inn.

Barnebarnet fortalte ham etterpå at hun gråt fordi hun savnet Bris. Etter ulykken hadde Halvdanen alltid hatt hunden ute på tunet, aldri inne, men jenta savnet ham og klarte ikke si det til bestefaren.

Da Bris jaget bort fyllegjengen, kom han tilbake og vasket tårene på sin lille eier med tungen. Han hadde savnet henne også. Slik ble det tre sammen: Halvdanen, barnebarnet og Bris. Og moren hørte de aldri mer noe fra.