UTEN SJEL… Klavdija Vasiljevna kom hjem etter et besøk hos frisøren, som hun fortsatt unner seg regelmessig selv i en alder av 68 år. Hver gang hun får stelt hår og negler hos sin faste frisør, løftes både humør og livsglede. – Klava, en slektning var innom og spurte etter deg. Jeg sa du kom hjem senere, og hun lovet å komme tilbake, sa ektemannen Jurij. – Hvilken slektning? Jeg har jo ingen igjen, sikkert bare en fjern tremenning, hun vil vel ha noe, burde sagt jeg var reist langt bort, svarte Klavdija misfornøyd. – Hvorfor lyve? Hun virket faktisk fra din familie—høyreist og elegant, minnet litt om din mor, må Gud hvile henne. Jeg tror ikke hun vil mase, hun virket intelligent og velkledd, prøvde Jurij å berolige henne. Omtrent førti minutter senere ringte slektningen på døren. Klavdija åpnet selv, og hun lignet virkelig Klavdijas avdøde mor, kledd i dyr kåpe, støvletter, hansker og ørepynt med små diamanter—der hadde Klavdija peiling. Klavdija inviterte kvinnen inn til et dekket bord. – La oss bli kjent, siden vi er i slekt. Jeg heter Klavdija, det holder med fornavn, ser vi er omtrent jevnaldrende. Dette er mannen min Jurij, men langs hvilken gren er du min slekt? spurte hun. Kvinnen nølte litt og rødmet, – Jeg heter Galina… Galina Vladimirovna. Vi har omtrent 18 års aldersforskjell. Jeg fylte 50 den 12. juni. Sier den datoen deg noe? – Klavdija ble blek. – Jeg ser du husker… Jo, jeg er din datter. Du behøver ikke å bli urolig, jeg vil ikke ha noen ting av deg, jeg ønsket bare å se min egen mor. Hele livet har jeg undret meg over hvorfor min mor aldri elsket meg. Forresten, hun døde for åtte år siden. Hvorfor var det bare pappa som elsket meg? Han døde nylig, bare to måneder siden. Det var han som fortalte meg om deg – han ba meg be om tilgivelse, om du klarer det, – sa Galina nervøst. – Hva er dette? Har du en datter? spurte en forbløffet Jurij. – Tydeligvis har jeg det. Jeg forklarer senere, svarte Klavdija. – Så du er min datter? Fint! Har du sett meg nå? Om du tror jeg kommer til å angre og be om tilgivelse, tar du feil. Jeg har ikke skyld, – svarte hun Galina. – Håper pappaen din rakk å fortelle alt? Du vil vel vekke morsfølelser i meg? Glem det, ikke et fnugg! Beklager. – – Kan jeg få komme en gang til? Jeg bor i utkanten her. Vi har et stort toetasjes hus—dere må gjerne komme på besøk. Kanskje blir du vant til tanken. Jeg har med bilder av barnebarnet og oldebarnet, kanskje du vil se dem? – spurte Galina forsiktig. – Nei. Vil ikke. Ikke kom igjen. Glem meg. Farvel, svarte Klavdija kaldt. Jurij bestilte taxi til Galina og fulgte henne ut. Da han kom tilbake, ryddet Klavdija allerede av bordet og satt rolig foran TV-en. – Du er jammen hard! Du burde kommandoert en hær. Har du virkelig ingen sjel? Jeg har mistenkt du var kald og ubarmhjertig, men ikke sånn – sa Jurij. – Vi møttes da jeg var 28, ikke sant? Kjære ektemann, sjelen min ble revet ut lenge før. Jeg var en jente fra bygda og drømte hele livet om å komme til byen, derfor jobbet jeg så hardt, og kom alene fra klassen inn på universitetet. Jeg var 17 da jeg møtte Volodja. Elsket ham høyt. Han var nesten tolv år eldre, men jeg brydde meg ikke. Etter en fattig oppvekst var byen som et eventyr, om enn stipendiet aldri strakk til. Jeg sultet, og tok gjerne imot kaféinvitasjonene fra kjæresten. Han lovet ingenting, men jeg var trygg på at han ville gifte seg med meg. Da han en kveld inviterte meg til hytta hans, sa jeg ja uten å nøle. Vi begynte å møtes der ofte, og snart var jeg gravid med hans barn. Jeg fortalte Volodja, han ble glad, men da jeg spurte når vi skulle gifte oss, svarte han: – Hvor har jeg lovet deg det? Jeg skal ikke gifte meg, jeg er allerede gift. – Men barnet, og meg? – – Du er ung og frisk, du klarer alt. Ta permisjon fra studiene. Foreløpig, ingen ser det. Når du har født, kommer du til oss. Kona mi er avdelingsleder på sykehuset. Vi kan ikke få barn, hun er nok eldre. Når du føder, tar vi barnet. Hvordan det ordnes, ikke din sak. Jeg har mine forbindelser i kommunen. Slapp av, du får betalt også. På den tiden hadde ingen hørt om surrogati. Jeg var nok eneste surrogatmor. Ville skammet bygda om jeg dro hjem. Før fødselen bodde jeg hos dem. Volodjas kone snakket aldri til meg, kanskje hun var sjalu. Datteren ble født hjemme, jordmor til stede. Barnet tok de med en gang, jeg fikk ikke amme. Etter en uke ble jeg høflig sendt vekk. Volodja ga meg penger. Tilbake til studiene og senere jobb på fabrikk. Fikk rom på familiekollektiv. Først mester, senere overmester på kvalitetskontroll. Venner hadde jeg nok av, men ingen ville gifte seg med meg, før du kom. Jeg var 28—måtte bare ta til takke. Resten vet du. Livet vårt har vært greit; tre biler, hus med alt vi trenger, hytte som vi steller. Årlig sydentur. Fabrikken vår overlevde 90-tallet, traktordeler produseres fortsatt der – ingen vet hva de andre bygger. Fabrikken er fortsatt omgitt av piggtråd og vakttårn. Gikk av på tidlig pensjon. Vi har alt, ingen barn, og det er like greit. Ser jo hvordan barna blir… – Klavdija avsluttet sin bekjennelse. – Livet med deg har vært tungt. Jeg har elsket deg, jobbet hele livet for å gjøre deg glad, men hjertet ditt har jeg aldri nådd. Greit, ingen barn – men du har aldri vist omsorg, ikke for dyr eller slekt. Min søster ba deg hjelpe min niese, du lot henne ikke engang bo en uke. I dag kom datteren din hit – og hvordan møtte du henne? Datteren din! Din egen blod, og du… Hadde vi vært yngre, ville jeg skiltes. Nå er det for sent. Det er kaldt ved din side, kaldt, sa Jurij sint. Klavdija ble litt redd – aldri hadde hennes mann snakket så hardt til henne. Denne datteren forstyrret hele hennes rolige liv. Jurij flyttet ut på hytta. Alle de siste årene har han bodd der, med tre hunder han har funnet som valper, og utallige katter. Han kommer sjeldent hjem, Klavdija vet han ofte besøker hennes datter Galina, har blitt kjent med familien, og forguder oldebarnet. – Han har alltid vært så godtroende. La ham leve som han vil, tenker Klavdija. Hun har aldri fått lyst til å bli kjent med datter, barnebarn eller oldebarn. Hun reiser alene til havet, slapper av, får nye krefter – og føler seg utmerket.

UTEN SJEL

Kari Johansen kom hjem, med et stille sus av norsk vinter gjennom ytterjakken. Hun hadde vært hos frisøren, selv om hun nylig fylte 68 år, og hun unnet seg jevnlig litt luksus. Kari Johansen fikset hår og negler hos sin faste frisør i sentrum, og disse enkle behandlingene ga henne livsglede og styrket humøret.

Kari, det var ei slektning innom mens du var ute, sa mannen hennes, Bjørn. Jeg sa du kom hjem litt senere, hun lovet å komme tilbake.

Slektning? Jeg har da ingen slektninger igjen. Det er vel en fjern tremenning som skal låne penger eller noe slikt. Du burde sagt jeg hadde dratt til Nordkapp, svarte Kari misfornøyd.

Nei, hvorfor lyve? Hun virker faktisk som om hun hører til familien; høyreist og staselig, minner meg litt om din mor, fred være med henne. Skal ikke tro hun vil ha noe. Elegant dame, pent kledd, sa Bjørn, og prøvde å roe henne.

Omtrent førti minutter senere ringte slektningen på døra. Kari åpnet selv. Og jammen, kvinnen hadde trekk som minnet om moren hennes, hun var kledd i en eksklusiv kåpe, flotte støvletter, hansker, og diskret diamantøredobber. Der skjønte Kari at hun hadde peiling; hun så straks at alt var dyrt og ekte.

Kari inviterte kvinnen til et bord hun allerede hadde dekket.

Vi får vel hilse ordentlig, siden vi er familie. Jeg heter Kari, du kan droppe etternavn, ser jo vi er nære i alder. Dette er min mann Bjørn. Hvem er du i slekt med? spurte Kari.

Kvinnen nølte litt og rødmet svakt. Jeg heter Ingrid… Ingrid Østgård. Vi har bare litt aldersforskjell. Jeg fylte 50 år den tolvte juni. Sier den datoen deg noe?

Kari ble blek som snø.

Jeg ser du husker. Ja, jeg er din datter. Ikke bli stresset, jeg trenger ingenting fra deg. Jeg ville bare se min mor med egne øyne. Hele livet har jeg lurt på hvorfor mamma aldri brydde seg om meg. Forresten, hun døde for åtte år siden. Pappa elsket meg, men han gikk bort for to måneder siden. Rett før han døde, fortalte han om deg… ba meg om å tilgi hvis jeg klarte, fortalte Ingrid, med dirrende stemme.

Forstår ingenting. Har du ei datter, spurte Bjørn, målløs.

Det ser slik ut. Jeg forklarer alt for deg senere, svarte Kari stille.

Så du er datteren min? Flott! Nå har du sett meg. Om du tror jeg vil angre og be om unnskyldning, tar du feil. Jeg har ikke noe å be om tilgivelse for, svarte Kari hardt, Pappaen din fortalte deg vel alt? Hvis du håper å vekke morsfølelse i meg, blir du skuffet. Beklager.

Kan jeg komme tilbake? Jeg bor jo her i utkanten av byen. Vi har et stort hus, du og Bjørn kan komme på besøk. Kanskje du kan se foto av barnebarnet og oldebarnet? spurte Ingrid forsiktig.

Nei. Jeg vil ikke. Ikke kom. Glem meg. Farvel, svarte Kari kaldt.

Bjørn bestilte taxi til Ingrid og fulgte henne ut. Da han kom tilbake, hadde Kari ryddet bordet og satt rolig og så på fjernsyn.

Du har virkelig is i magen! Skulle hatt deg som general for hæren. Finnes det ingenting i deg, ikke så mye som en gnist av sjel? Jeg har alltid trodd du var kald, men ikke SÅ kald, sa Bjørn hardt.

Vi møttes da jeg var 28, ikke sant? Men, kjære Bjørn, sjelen min ble tatt og trampet ned lenge før det.

Jeg var ei jente fra bygda, drømte alltid om å slippe ut til byen, derfor jobbet jeg hardt og kom inn på universitetet eneste fra klassen. Da jeg var 17, møtte jeg Olav. Elsket ham vanvittig. Han var nesten tolv år eldre, men det betydde ingenting for meg. Etter et fattig barndom var byen som et eventyr. Stipendet var aldri nok, jeg var alltid sulten, og derfor takket jeg ja til Olavs invitasjoner på kafé og til is det føltes stort.

Han lovet ingenting, men jeg trodde vi skulle gifte oss. En kveld inviterte han meg til hytta, jeg tenkte ikke engang selvfølgelig ble jeg med. Jeg var sikker på at jeg nå virkelig hadde knyttet ham til meg. Etter det ble hytteturer vår rutine. Så ble jeg gravid.

Jeg sa fra til Olav, og han ble nærmest overveldet av glede. Jeg visste det snart ville synes, så jeg spurte selv om når vi skulle gifte oss. Nå var jeg atten, og det kunne søkes om ekteskap.

Har jeg lovet deg å gifte meg? spurte Olav.

Nei, og jeg kommer ikke til å gifte meg heller… Dessuten er jeg allerede gift, svarte han like rolig.

Men hva med barnet? Hva med meg?

Du? Du er ung og sterk, kunne vært modell for en statue. Ta permisjon på universitetet. Lenge ingen merker noe, så studerer du. Senere flytt inn til oss, meg og kona. Kona er avdelingsleder på sykehuset, vi trenger akkurat et lite barn vi har ikke fått til det selv. Når du har født, får vi barnet, og vi betaler deg. Resten er vår sak.

Den gang fantes surrogati bare i bøker, men jeg ble brukt akkurat slik. Hva kunne jeg gjøre? Reise hjem til bygda skamme ut hele familien?

Fram til fødselen bodde jeg hos Olav og kona i villaen. Hun kom aldri inn til meg kanskje hun var sjalu. Jenta ble født hjemme, jordmor kom. Amming fikk jeg ikke lov til, og datteren ble tatt bort med en gang, fikk aldri holde henne. En uke etter, ble jeg høflig vist ut. Olav ga meg noen tusen kroner.

Så bar det rett tilbake til universitetet. Etterpå fikk jeg jobb på fabrikken. Fikk ett rom på familiebrakke. Først vanlig ansatt, så seniormester på kvalitetssikringen.

Venner hadde jeg mange av, men ingen fridde før du kom, Bjørn. Jeg var nesten tretti, og tenkte vel at det var på tide.

Resten kjenner du. Vi har hatt et greit liv sammen tre biler, huset fullt, hytta pen, ferie hvert år. Fabrikken sto i stormen på nittitallet; den produserer deler bare i én hall, de andre vet ingen hva driver med. Fortsatt er det piggtråd og vakttårn rundt området.

Vi fikk tidlig pensjon, alt har vi. Ingen barn, og det er like greit. Ser hvilke barn folk får nå for tiden… avsluttet Kari.

Men vi har ikke hatt det godt, Kari. Jeg har elsket deg. Prøvd å tine hjertet ditt, men det har aldri gått. OK, ingen barn, men du har ikke engang brydd deg om en kattunge eller valp. Da søsteren min ba om hjelp til niesen, fikk hun ikke engang lov å være her en uke.

I dag kom datteren din hit, og slik tok du imot henne? Datter! Din egen! Hadde vi vært yngre da hadde jeg skilt meg, men nå er det for sent. Det er kaldt hos deg, iskaldt, sa Bjørn skuffet.

Kari kjente en kulde hun aldri hadde følt Bjørn hadde aldri snakket slik til henne.

Hele den rolige tilværelsen ble rokket av denne datteren.

Bjørn flyttet ut til hytta. Siste år har han bodd der, omringet av hunder tre stykker han har plukket opp som valper. Og en haug med katter.

Han er sjelden hjemme. Kari vet at han drar på besøk til Ingrid og hele hennes familie, særlig oldebarnet, som han forguder.

Alltid har han vært litt sær, og har ikke endret seg. Han får gjøre som han vil, tenker Kari.

Hun har aldri følt noen dragning mot datteren, barnebarnet eller oldebarnet.

Kari reiser alene til kysten, hviler, samler krefter, og føler seg helt tilfreds.

Rate article
Intigue Life
UTEN SJEL… Klavdija Vasiljevna kom hjem etter et besøk hos frisøren, som hun fortsatt unner seg regelmessig selv i en alder av 68 år. Hver gang hun får stelt hår og negler hos sin faste frisør, løftes både humør og livsglede. – Klava, en slektning var innom og spurte etter deg. Jeg sa du kom hjem senere, og hun lovet å komme tilbake, sa ektemannen Jurij. – Hvilken slektning? Jeg har jo ingen igjen, sikkert bare en fjern tremenning, hun vil vel ha noe, burde sagt jeg var reist langt bort, svarte Klavdija misfornøyd. – Hvorfor lyve? Hun virket faktisk fra din familie—høyreist og elegant, minnet litt om din mor, må Gud hvile henne. Jeg tror ikke hun vil mase, hun virket intelligent og velkledd, prøvde Jurij å berolige henne. Omtrent førti minutter senere ringte slektningen på døren. Klavdija åpnet selv, og hun lignet virkelig Klavdijas avdøde mor, kledd i dyr kåpe, støvletter, hansker og ørepynt med små diamanter—der hadde Klavdija peiling. Klavdija inviterte kvinnen inn til et dekket bord. – La oss bli kjent, siden vi er i slekt. Jeg heter Klavdija, det holder med fornavn, ser vi er omtrent jevnaldrende. Dette er mannen min Jurij, men langs hvilken gren er du min slekt? spurte hun. Kvinnen nølte litt og rødmet, – Jeg heter Galina… Galina Vladimirovna. Vi har omtrent 18 års aldersforskjell. Jeg fylte 50 den 12. juni. Sier den datoen deg noe? – Klavdija ble blek. – Jeg ser du husker… Jo, jeg er din datter. Du behøver ikke å bli urolig, jeg vil ikke ha noen ting av deg, jeg ønsket bare å se min egen mor. Hele livet har jeg undret meg over hvorfor min mor aldri elsket meg. Forresten, hun døde for åtte år siden. Hvorfor var det bare pappa som elsket meg? Han døde nylig, bare to måneder siden. Det var han som fortalte meg om deg – han ba meg be om tilgivelse, om du klarer det, – sa Galina nervøst. – Hva er dette? Har du en datter? spurte en forbløffet Jurij. – Tydeligvis har jeg det. Jeg forklarer senere, svarte Klavdija. – Så du er min datter? Fint! Har du sett meg nå? Om du tror jeg kommer til å angre og be om tilgivelse, tar du feil. Jeg har ikke skyld, – svarte hun Galina. – Håper pappaen din rakk å fortelle alt? Du vil vel vekke morsfølelser i meg? Glem det, ikke et fnugg! Beklager. – – Kan jeg få komme en gang til? Jeg bor i utkanten her. Vi har et stort toetasjes hus—dere må gjerne komme på besøk. Kanskje blir du vant til tanken. Jeg har med bilder av barnebarnet og oldebarnet, kanskje du vil se dem? – spurte Galina forsiktig. – Nei. Vil ikke. Ikke kom igjen. Glem meg. Farvel, svarte Klavdija kaldt. Jurij bestilte taxi til Galina og fulgte henne ut. Da han kom tilbake, ryddet Klavdija allerede av bordet og satt rolig foran TV-en. – Du er jammen hard! Du burde kommandoert en hær. Har du virkelig ingen sjel? Jeg har mistenkt du var kald og ubarmhjertig, men ikke sånn – sa Jurij. – Vi møttes da jeg var 28, ikke sant? Kjære ektemann, sjelen min ble revet ut lenge før. Jeg var en jente fra bygda og drømte hele livet om å komme til byen, derfor jobbet jeg så hardt, og kom alene fra klassen inn på universitetet. Jeg var 17 da jeg møtte Volodja. Elsket ham høyt. Han var nesten tolv år eldre, men jeg brydde meg ikke. Etter en fattig oppvekst var byen som et eventyr, om enn stipendiet aldri strakk til. Jeg sultet, og tok gjerne imot kaféinvitasjonene fra kjæresten. Han lovet ingenting, men jeg var trygg på at han ville gifte seg med meg. Da han en kveld inviterte meg til hytta hans, sa jeg ja uten å nøle. Vi begynte å møtes der ofte, og snart var jeg gravid med hans barn. Jeg fortalte Volodja, han ble glad, men da jeg spurte når vi skulle gifte oss, svarte han: – Hvor har jeg lovet deg det? Jeg skal ikke gifte meg, jeg er allerede gift. – Men barnet, og meg? – – Du er ung og frisk, du klarer alt. Ta permisjon fra studiene. Foreløpig, ingen ser det. Når du har født, kommer du til oss. Kona mi er avdelingsleder på sykehuset. Vi kan ikke få barn, hun er nok eldre. Når du føder, tar vi barnet. Hvordan det ordnes, ikke din sak. Jeg har mine forbindelser i kommunen. Slapp av, du får betalt også. På den tiden hadde ingen hørt om surrogati. Jeg var nok eneste surrogatmor. Ville skammet bygda om jeg dro hjem. Før fødselen bodde jeg hos dem. Volodjas kone snakket aldri til meg, kanskje hun var sjalu. Datteren ble født hjemme, jordmor til stede. Barnet tok de med en gang, jeg fikk ikke amme. Etter en uke ble jeg høflig sendt vekk. Volodja ga meg penger. Tilbake til studiene og senere jobb på fabrikk. Fikk rom på familiekollektiv. Først mester, senere overmester på kvalitetskontroll. Venner hadde jeg nok av, men ingen ville gifte seg med meg, før du kom. Jeg var 28—måtte bare ta til takke. Resten vet du. Livet vårt har vært greit; tre biler, hus med alt vi trenger, hytte som vi steller. Årlig sydentur. Fabrikken vår overlevde 90-tallet, traktordeler produseres fortsatt der – ingen vet hva de andre bygger. Fabrikken er fortsatt omgitt av piggtråd og vakttårn. Gikk av på tidlig pensjon. Vi har alt, ingen barn, og det er like greit. Ser jo hvordan barna blir… – Klavdija avsluttet sin bekjennelse. – Livet med deg har vært tungt. Jeg har elsket deg, jobbet hele livet for å gjøre deg glad, men hjertet ditt har jeg aldri nådd. Greit, ingen barn – men du har aldri vist omsorg, ikke for dyr eller slekt. Min søster ba deg hjelpe min niese, du lot henne ikke engang bo en uke. I dag kom datteren din hit – og hvordan møtte du henne? Datteren din! Din egen blod, og du… Hadde vi vært yngre, ville jeg skiltes. Nå er det for sent. Det er kaldt ved din side, kaldt, sa Jurij sint. Klavdija ble litt redd – aldri hadde hennes mann snakket så hardt til henne. Denne datteren forstyrret hele hennes rolige liv. Jurij flyttet ut på hytta. Alle de siste årene har han bodd der, med tre hunder han har funnet som valper, og utallige katter. Han kommer sjeldent hjem, Klavdija vet han ofte besøker hennes datter Galina, har blitt kjent med familien, og forguder oldebarnet. – Han har alltid vært så godtroende. La ham leve som han vil, tenker Klavdija. Hun har aldri fått lyst til å bli kjent med datter, barnebarn eller oldebarn. Hun reiser alene til havet, slapper av, får nye krefter – og føler seg utmerket.