Marit Sæther, 84 år, satt på busstoppet like ved huset sitt i Moss og lurte på hvor hun nå skulle dra. På benken lå en gammel stoffpose og en handlevogn som rommet nesten alle eiendelene hennes.
«Jeg kastet Ragnhild ut, hun var ikke redd for noen, hun sa: gå av, bestemor, fra her og kast deg på livet, ikke sluk vår tid med Einar», mumlet hun for seg selv.
For tre år siden bodde fem personer i den lille treroms leiligheten: Marit, datteren Solveig, barnebarnet Einar med kona Liv og deres sønn, oldebarnet Aksel.
Alt begynte å rakne da den nye regnskapsføreren Ragnhild dukket opp på Einars arbeidsplass. Hun hadde kommet fra Oslo til den lille bygda, uten at noen egentlig visste hvorfor. Hun fikk rom i en hybel, fikk jobb, og syntes livsskolen var god nok. Men hun begynte å kikke på mennene, og valgte Einar. Gift? Som man sier, «kone er ingen hindring».
En aprilmorgen kom Einar hjem fra jobb, pakket sekken sin og var den eneste som ble sett. På avskjedstonen sa han:
Jeg er bare 45 år gammel, men nå forstår jeg hva ekte liv og kjærlighet er!
Liv holdt munnen i, ventet til Aksel hadde tatt prøvene på skolen, og så begynte hun også å planlegge:
Vi drar til byen, Aksel må søke på universitetet, og vi skal bo i mine foreldres gamle hus. Det har stått låst i tre år, men vi fikser det. Hvis vi ikke klarer det selv, hjelper broren min. Jeg finner raskt en jobb på skolen.
To dager senere var alt pakket, broren Kristoffer kom, lastet sakene inn i en liten varebil, og de var på vei. Aksel ga bestemor en fast klem før han dro:
Ikke savn meg, bestemor, jeg kommer på besøk.
Han kom faktisk på besøk to ganger mens Solveig fortsatt holdt til. Da hun gikk bort, flyttet Einar og Ragnhild inn i leiligheten, og Aksel ble aldri sett igjen.
Livet til Marit ble stadig mer miserabelt. Ragnhild innførte sine egne regler. Først var hun litt sjenert, ropte Marit til bordet og ga henne det hun selv hadde laget til Einar. Så beordret hun henne til å bli i rommet:
Det er for mange krummer på kjøkkenet ditt, det er lettere for meg å rydde rommet ditt én gang i uka enn å moppe gulvet her tre ganger om dagen.
Siden da kokte Ragnhild grøt til Marit havre, bygg eller hirse. Marit spiste den til frokost, lunsj og middag, og skylte den ned med tom te.
Nylig kom Ragnhild med nyheten om at sønnen hennes skulle komme om en uke. Hun og Einar funderte på hvilken jobb han skulle ha etter en tur på institusjon ville de jo ikke få ham i en hvilken som helst stilling.
Morgenen etter dro Einar på jobb, og Ragnhild beordret Marit til å gjøre seg klar:
Her er adressen til et sykehjem gå dit og takk dem for at de ikke smidd deg ut på gaten.
Hun dyttet en lapp med adressen i Marits hånd og smalt døra i ansiktet hennes.
Marit nådde busstoppet, men visste ikke hvor hun skulle videre hun så dårlig, klarte ikke å lese adressen. En ung mann sto der.
Sønn, les adressen for meg, og si hvilken buss jeg skal ta,
spurte hun.
Han så på henne og svarte:
Hvor er du på vei, bestemor Maja? Aksel er på vei, han leter etter deg. Jeg ringer ham nå.
Fem minutter senere kom Aksel løpende. Det viste seg at Livs tidligere nabo hadde ringt dagen før og fortalt at Ragnhild ville sende bestemor til en institusjon. Naboen hadde selv vært pleier på et slikt hjem før pensjon, så Ragnhild hadde spurt etter adressen. Moren hadde da sagt til Aksel at han måtte skynde seg tilbake til bygda og hente oldemor.
Aksel pakket sammen og sa:
Nå skal jeg få deg, bestemor, som en dronning, med taxi til byen. Mor har allerede gjort klar et rom. Og i hagen vår blomstrer epletrærne så vakkert!
Da Ragnhild og Einar fikk vite at Aksel hadde tatt bestemor med til byen, ble de glade. Men gleden var kortvarig. Da papirene ble ryddet opp, oppdaget de at leiligheten fra starten av hadde tilhørt Marit. Selv den avdøde mannen hennes hadde bare en livsvarig bruksrett. Så måtte Ragnhild og Einar flytte tilbake til hybelen.
Marit solgte leiligheten og ga pengene til oldebarnet, slik at han kunne kjøpe seg et sted i byen. Selvfølgelig er prisene i regionhovedstaden høyere, så Aksel fikk bare en ettroms leilighet. Men den er i en ny bygning og romslig. Han planlegger å gifte seg snart endelig et tak over den unge familiens hoder.
