Da jeg kom hjem til middag, hadde Marit laget maten. Jeg ville snakke med henne; samtalen ville bli vanskelig, så jeg begynte med: «Jeg må fortelle deg noe». Hun svarte ikke, gikk videre med matlagingen. Jeg så igjen smerten i øynene hennes. Jeg måtte fortsette samtalen, så jeg kastet ut at vi måtte skilles. Hun spurte bare: «Hvorfor?». Jeg klarte ikke svare, unngikk spørsmålet. Da ble hun sint, fikk et raseri, kastet alt hun fikk tak i på meg. «Du er ingen mann», ropte hun. Ingen mer å si. Jeg gikk til sengs, lå lenge og hørte henne gråte. Det var vanskelig å forklare hva som hadde skjedd med ekteskapet, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hvordan kunne jeg fortelle henne at jeg ikke lenger elsket henne, at det bare var medlidenhet igjen, og at jeg hadde gitt hjertet mitt til Kine?
Neste dag forberedte jeg alle papirer til skilsmisse og deling av eiendeler. Jeg lot Marit beholde huset, bilen og 30% av aksjene i firmaet mitt. Men hun smilte, rev papirene i stykker og sa at hun ikke trengte noe fra meg. Så begynte hun å gråte igjen. Jeg følte også sorg over ti år med Marit, men hennes reaksjon styrket bare ønsket om å skille meg.
Den kvelden kom jeg hjem sent, spiste ikke, la meg rett i sengen. Marit satt ved bordet og skrev noe. Jeg våknet midt på natten hun skrev fortsatt ved skrivebordet. Det gjorde meg egal, jeg følte ikke lenger noen nærhet til henne.
Om morgenen fortalte hun meg at hun hadde sine vilkår for skilsmissen. Hun insisterte på å bevare et godt forhold så lenge det var mulig. Argumentet hennes var overbevisende: om en måned skulle sønnen vår, Lars, ha eksamen, og hun fryktet at nyhetene ville ryste ham. Det var vanskelig å motsi henne. Det andre vilkåret virket tåpelig: hun ville at jeg i én måned hver morgen skulle bære henne i armene fra soverommet til inngangsdøren, som en påminnelse om at jeg tok henne inn i livet etter bryllupet.
Jeg protesterte ikke; jeg var likegyldig. På jobben fortalte jeg Kine om denne forespørselen, og hun bemerket sarkastisk at dette var et patetisk manipulasjonstriks fra min kone for å få meg tilbake.
Den første dagen jeg løftet Marit opp, følte jeg meg klønete. Vi ble fremmede for hverandre. Lars så på oss og jublet: «Pappa bærer mamma!». Marit hvisket: «Ikke si noe til ham». Jeg satte henne ned ved døren, så hun gikk mot busstoppet.
Den andre dagen gikk det mer naturlig. Jeg merket for første gang de små rynkene i ansiktet hennes og noen grå hår. Hun hadde gitt så mye varme til ekteskapet, hva kunne jeg ha gjort for å takke henne?
Et lite gnist begynte å gløde mellom oss, og hver dag vokste den. Jeg merket også at Marit ble lettere for meg å holde i armene. Jeg sa ingenting til Kine.
På den siste dagen skulle jeg løfte Marit, men fant henne ved skapet. Hun klaget over at hun hadde gått tapt så mye i vekt i det siste. Hun var virkelig tynn. Var hun så bekymret for forholdet vårt? Lars kom inn og spurte når pappa skulle bære mamma igjen; han så på det som en tradisjon. Jeg løftet henne, akkurat som på bryllupsdagen. Det var utrolig: hun klemte meg lett om nakken. Det eneste som plaget meg, var hennes vekt.
Jeg satte henne ned, tok nøklene til bilen og hastet til jobb. Da jeg møtte Kine, sa jeg at jeg ikke ville skilsmisse, at følelsene bare hadde kjølt ned fordi vi hadde glemt hverandre. Kine slo meg i ansiktet og løp i tårer.
Jeg ville bare se Marit. Jeg sprang ut av kontoret, kjøpte den vakreste buketten i blomsterbutikken, og da ekspeditøren spurte hva jeg skulle skrive på kortet, svarte jeg: «For meg vil det være lykke å bære deg i armene til siste dag».
Jeg kom hjem med lett hjerte og et smil, løp opp trappen og inn på soverommet. Marit lå i sengen hun var død
Senere fikk jeg vite at hun hadde kjempet mot kreft i flere måneder. Hun hadde aldri sagt noe til meg, og jeg hadde ikke sett det fordi jeg var opptatt med Kine. Marit var en utrolig klok kvinne: for å beskytte meg mot å bli et monster i Lars øyne etter skilsmissen, hadde hun laget alle disse «skilsmissevilkårene».
Jeg håper historien min kan hjelpe andre med å holde familien samlet. Mange gir opp uten å vite at de bare er ett skritt fra seier.
Livets viktigste lærdom er at ekte kjærlighet krever respekt og oppmerksomhet, ellers kan vi miste dem vi holder mest av.
