Ble tjeneren
Da Sigrun bestemte seg for å gifte seg, ble sønnen Audun og svigerdatteren Evy helt satt ut av beskjeden og visste ikke hvordan de skulle reagere.
Er dere sikre på at dere vil forandre livet så drastisk når dere er så voksne? spurte Evy, blikket hennes flakket mot ektemannen.
Mamma, hvorfor så dramatiske valg? svarte Audun nervøst. Jeg skjønner at du har vært alene lenge og viet livet til å oppdra meg, men å gifte seg nå virker bare meningsløst.
Dere er unge, derfor tenker dere slik, svarte Sigrun rolig. Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor mye tid man har igjen. Men jeg har rett til å tilbringe resten med den jeg elsker.
Du bør ikke stresse med ekteskapsinngåelse, prøvde Audun å overtale henne. Du har bare kjent denne Yngve i et par måneder og vil endre hele livet for hans skyld.
I vår alder gjelder det å ikke sløse tid, rett og slett, resonnerte Sigrun. Hva skal jeg vite? Han er to år eldre enn meg, bor sammen med datteren og familien hennes i en stor leilighet, har god pensjon, og han har hytte på Tjøme.
Hvor har dere tenkt å bo? spurte Audun. Vi bor jo sammen her, og det er ikke plass til en til.
Ta det med ro, Yngve har ikke krav på våre kvadratmeter, jeg flytter hjem til ham, fortalte Sigrun. Leiligheten hans er romslig, datteren hans og jeg går godt overens, alle er voksne, så det blir ikke noe bråk.
Audun var bekymret, Evy forsøkte å hjelpe ham med å forstå morens valg.
Kanskje vi er bare egoister? resonnerte hun. Vi har jo hatt det lett, når din mor hjelper, passer på Emilie. Hun har rett til sitt eget liv. Nå som muligheten har kommet, må vi la henne gripe den.
Hadde de bare bodd sammen, det er denne vielsen jeg ikke skjønner, klaget Audun. Jeg orker ikke tenke på hvitt brudekjole og bryllup med sløye selskapsleker.
De er så gamle, kanskje slikt gir dem ro og trygghet, forsøkte Evy å komme med forklaring.
Sigrun giftet seg til slutt med Yngve, etter å ha møtt ham tilfeldig da hun ventet på trikken i Oslo. Snart flyttet hun inn hos ham. I begynnelsen var det idyllisk, folk i Yngves familie tok henne inn, hun ble ikke mobbet, og hun følte plutselig at lykken hadde kommet til henne i livets kveld. Men snart kom det noen drømmeliknende skritt i et surrealistisk hus med uendelige korridorer og rom hvor Sigrun gled gjennom dagene.
Kunne du lage fårikål til middag? spurte datteren hans, Ragnhild, med et glimt av travle arbeidsdager. Jeg skulle gjort det selv, men jobben sluker alt, og du har jo all tid i verden.
Sigrun tok hintet og satte i gang med matlaging, handlet inn og vasket stua som om den ble større og større hver gang hun var ferdig, vasket klær som endte i en endeløs snor og tok til og med ansvar for den drømmelignende hytta med loddrette stiger i hagen.
Nå som vi er ektefolk, er hytta vår felles, proklamerte Yngve en natt hvor trærne fløy forbi vinduet. Datteren og svigersønnen har ikke tid, barnebarnet svever rundt i luften, så vi får gjøre det meste sammen.
Sigrun protesterte ikke, hun likte drømmen om å være en del av en stor, norsk familie der folk støtter hverandre, bærer ved sammen, flikker på hyttetaket og skreller poteter i fellesskap. Hennes første ektemann forsvant med nordavinden da Audun var ti; de hadde ikke hørt fra ham på tjue år. Nå føltes alt riktig, og slit tok ikke mot.
Mamma, hvordan kan du orke all den jobbingen på hytta? pep Audun gjennom telefonen, stemmen hans som tykk tåke over vannet. Hver gang du drar dit, stiger blodtrykket, trenger du virkelig det?
Klart jeg gjør, det gir meg glede, sa Sigrun med mildt smil. Høster vi mye poteter, deler vi med dere.
Men Audun tvilte, for etter månedsvis hadde ingen invitert dem hjem for å hilse på, bare drømte på avstand om kaffe med hvetebakst. De inviterte Yngve, han lovet, men tid og krefter forsvant som snøfnugg på fjorden. De sluttet å insistere, og håpet bare Sigrun hadde det godt.
I begynnelsen var hun glad, sysslene føltes lette, til tross for at de som i draumverdenen stadig ble flere og flere: Yngve grep alltid ryggen eller mumlet om hjertet på hytta, og Sigrun var den som fløt mellom grenene, samlet løv og bar boss i en bunnløs sekk.
Får vi lapskaus igjen? surmulte svigersønnen, Morten, og skjøv tallerkenen bort. Vi hadde jo det i går, jeg håpet vi fikk noe nytt.
Jeg rakk ikke handle, ikke lage noe mer spennende, forsvarte Sigrun. Mens jeg vasket alle gardinene og hang dem opp, ble hodet tungt og kroppen la seg ned.
Skjønner, men jeg er lei lapskaus, sa Morten og rørte i kjøttet.
I morgen skal Sigrun diske opp med festmat for hele nabolaget, lovte Yngve og strøk henne over håret.
Neste dag stod Sigrun på kjøkkenet hele dagen, drømmende, hakket grønnsaker, og alt ble spist på en halvtimes virvelvind. Så vasket hun, og det skjedde hver dag. Datter og svigersønn var alltid misfornøyde med alt, Yngve tok deres parti og malte henne som syndebukken.
Jeg er ikke ung jente, jeg blir sliten, og jeg fatter ikke at jeg skal gjøre alt alene! ropte Sigrun etter nok et protestmøte i stua.
Du er min kone, det er din jobb å holde orden, minnet Yngve.
Som kone skal jeg ha rettigheter, ikke bare plikter! gråt Sigrun.
Hun samlet seg og snudde huset rundt med smil; hun ønsket å gjøre alle til lags. Men en dag sprakk drømmeballongen. Ragnhild og Morten skulle til venner, bestefar Yngve og Sigrun skulle passe barnebarnet, men Sigrun ville selv besøke sitt eget barnebarn.
Barnebarnet kan være med deg eller du kan bli med oss, for jeg skal i bursdag til min egen søte Emilie, sa Sigrun.
Må vi alltid rette oss etter deg? freste Ragnhild.
Nei, og jeg må ikke gjøre alt for dere heller, svarte Sigrun. Jeg sa fra allerede tirsdag, og nå prøver dere å holde meg hjemme.
Dette går ikke, ærlig talt, sa Yngve og ble rød i kinnene. Ragnhilds plan faller sammen, og ditt barnebarn er så liten at hun kan gratuleres i morgen.
Eller så går vi sammen nå til mine barn, eller du passer ditt barnebarn, valgte Sigrun med drømmende trygghet.
Jeg visste det ville gå galt med dette giftermålet, snøftet Ragnhild. Hun lager kjedelig mat, roter, og tenker bare på seg selv.
Etter alt jeg har gjort, tenker du samme? spurte Sigrun sin mann. Helt ærlig, lette du etter kone eller hushjelp?
Nå er du urimelig og gjør meg til syndebukk, skjøt Yngve tilbake og blunket ustanselig. Ikke lag bråk uten grunn.
Jeg vil ha svar på spørsmålet mitt, sa Sigrun.
Siden du snakker slik, får du gjøre som du vil, men jeg vil ikke ha slik holdning i huset mitt, sa Yngve stivt.
Da sier jeg opp, svarte Sigrun og begynte å pakke sine ting.
Vil dere ha tilbake den klønete bestemor? sa hun mens hun dro kofferten og gaveposen til Emilie etter seg. Gikk og giftet meg, kom hjem igjen, orker ikke forklare, bare si: tar dere imot?
Klart vi gjør, ropte Audun og Evy og tok henne imot med varme. Rommet ditt er klart og vi er glade.
Glade bare for det? hvisket Sigrun, mens hun lette etter ord.
Hvorfor skulle man ikke glede seg over sine egne? svarte Evy.
Da visste Sigrun at hun ikke var tjener. Ja, hun hjalp til hjemme og passet barnebarnet, men Audun og Evy var aldri frekke og trampet ikke på henne. Der var hun bare mamma, bestemor, svigermor og en del av familien ikke hushjelp. Sigrun flyttet hjem for godt, leverte inn skilsmissepapirene og lot den surrealistiske drømmen om å være tjenestepike fortone seg som tåke over Oslofjorden.
