Oi, pappa, hvilken mottakelse du får! Men hvorfor skulle du på rehabiliteringshjem når hjemme hos deg er det full “all inclusive”? Da Dmitrij ga Eva nøklene til leiligheten sin, skjønte hun: Bålet er vunnet. Ingen DiCaprio har ventet slik på en Oscar som Eva har ventet på sin Dmitrij – nå med sitt eget krypinn. Desillusjonert, 35 år gammel, så hun stadig oftere medfølende på gatekatter og “Alt til håndarbeid”-butikkens utstilling. Og så kom han – ensom, med ungdommen brukt på karriere, salatblader, treningssenter og alt det der meningsløse selvutviklingsgreiene – og barnefri. Denne gaven hadde Eva ønsket seg siden hun var tjue, og kanskje, et sted der oppe, skjønte universet endelig at hun ikke tullet. “Jeg har årets siste tjenestereise foran meg, så nå er jeg din,” sa Dmitrij og overrakte de etterlengtede nøklene. “Bare ikke bli skremt av hula mi. Jeg bruker den stort sett bare til å sove,” sa han før han fløy til en annen tidssone for helgen. Eva tok med seg tannbørste, ansiktskrem og dro for å inspisere hulen. Problemene startet allerede ved døra. Dmitrij hadde sagt låsen kunne krangle, men Eva visste ikke hvor mye. Hun prøvde å bryte seg inn i 40 minutter: sparket, dro, stakk nøkkelen helt inn, listet seg inn på halvparten – men døra ville ikke gi seg for den nye beboeren. Eva gikk over til psykologisk krigføring, som hun hadde lært av klassekamerater bak garasjene. Nabodøren åpnet seg på lyden. “Hvorfor prøver du å bryte deg inn i naboens leilighet?” spurte en bekymret kvinnelig stemme. “Jeg bryter ikke, jeg har jo nøkler,” snappet Eva og tørket svetten fra pannen. “Hvem er du egentlig? Jeg har ikke sett deg før,” fortsatte nabokjerringa. “Jeg er kjæresten hans!” svarte Eva utfordrende, med nevene i siden, men så bare en smal glippe i døra. “Du?” utbrøt naboen overrasket. “Ja, jeg. Noen problemer?” “Nei, egentlig ikke. Han har aldri tatt med noen hit før (Eva likte Dmitrij enda bedre), og nå plutselig… sånn som deg…” “Hva mener du med sånn?” skjønte ikke Eva. “Vet du, det er ikke min sak. Beklager,” sa naboen, og lukket døra. Forstående at det var “nå eller aldri”, presset Eva nøkkelen inn med all sin vilje og fikk nesten hele dørkarmen til å vri seg. Plutselig gikk døra opp. Hele Dmitrijs indre verden åpnet seg for henne, og hjertet hennes gjorde seg kaldt. Jo visst, unge enslige menn har sine asketiske trekk, men dette var en ren celle. “Stakkars deg, hjertet ditt har glemt – eller aldri visst – hva hjemmekos er,” slapp det fra Eva da hun så det beskjedne krypinn hvor hun nå ofte skulle bo. Men hun glødet opp, naboen hadde rett: Ingen kvinne hadde rørt verken vegger, gulv, kjøkken eller vinduer. Eva var den første. Hun sprintet til nærmeste butikk for gardiner, bade-matte, grytekluter og kjøkkenhåndklær. I butikken nådde det henne virkelig… Til matten og gardinen kom duftlys, håndlaget såpe, og smarte bokser til sminke. “Det er ingen frekkhet å pynte leiligheten til kjæresten med småting,” beroliget Eva seg, og hektet på en handlevogn til. Deretter ga låsen opp kampen. Den fungerte ikke lenger, som en hockeymålvakt som har glemt maska. Eva forstod kaoset hun hadde skapt og brukte knivene til å dra ut den gamle låsen frem til midnatt, og dro tidlig neste dag for å hente ny. Knivene trengte også å byttes – og bestikk, duker, skjærebrett og gryteunderlag – snart var det gardiner til hele leiligheten. Søndag ringte Dmitrij, han måtte forlenge tjenestereisen med noen dager. “Jeg blir bare glad om du får leiligheten til å føles litt varmere og mer hjemmekoselig,” lo han da Eva innrømmet at hun hadde tatt seg noen friheter. Forresten, hjemmekos hadde hun allerede levert i lastebil-lass og organisert etter teknisk plan og dokumentasjon. Årene som enslig kvinne hadde samlet alt dette, og da hun endelig kunne slippe det ut, klarte hun ikke å stoppe. Da Dmitrij skulle hjem, var det bare en edderkopp ved ventilen igjen. Eva vurderte å jage den, men lot den være – den kunne være et symbol på respekt for andres eiendom. Dmitrijs hjem så plutselig ut som en mann som hadde vært lykkelig gift i åtte år, deretter skilt, og nå lykkelig igjen – tross alt. Eva nølte ikke bare med leiligheten; nå visste hele oppgangen at hun var ny sjef og kontaktperson. Ring på fingeren manglet, men det var bare en teknikalitet. Naboene var først skeptiske, men trakk snart bare på skuldrene: “Som du sier, det angår jo oss ikke.” *** På dagen for Dmitrijs hjemkomst hadde Eva ordnet ekte hjemmelaget middag, pakket inn sine fortsatt faste former i en elegant, frekk innpakning, plasserte duftlys i hjørnene, dempet det nye lyset og begynte å vente. Dmitrij var forsinket. Da Eva begynte å merke at innpakningen gnagde i det området hun hadde trent for på treningssenteret i et halvt år, ble nøkkelen satt i låsen. “Låsen er ny, bare dytt, det er ikke låst!” svarte Eva, svakt nervøs – men også med forventning. Hun fryktet ikke fordømmelse, for leiligheten var blitt så bra. Alt ville bli tilgitt. Akkurat da døra gikk opp, fikk hun SMS fra Dmitrij: “Hvor er du? Jeg er hjemme. Ser ut som leiligheten er den samme. Vennene mine skremte meg med at du skulle fylle alt med kosmetikk.” Men Eva så ikke den beskjeden med en gang. For i leiligheten kom det inn fem helt fremmede: to unge menn, to skolebarn og én svært gammel bestefar, som rettet seg opp og la hånden over det grå håret sitt da han så Eva. “Oi, pappa, hvilken velkomst! Hvorfor dro du egentlig til sanatoriet når du har full ‘all inclusive’ hjemme?” undret den unge mannen, som umiddelbart fikk kjeft av kona for å stirre. Eva stod med to fulle vin-glass, ute av stand til å bevege seg. Hun ville skrike, men klarte ikke å røre seg. I hjørnet lo den lettede edderkoppen. “Hvem er du?” pipet Eva. “Eier av denne hytta. Og du er sikkert fra legekontoret, skal du gjøre sårstell? Jeg sa jo jeg klarer meg selv,” svarte bestefaren og så på Evas uniform med store øyne. “Ja, Adam Matvejevitsj, her har du virkelig fått det hjemmekoselig,” sa den unge kvinnen bak Eva. “Helt annerledes, før var det som et gravkammer her. Hva heter du, da? Ikke for gammel for deg, kanskje, vår Adam Matvejevitsj? Men han har jo sin egen bolig…” “E-va…” “Åh! Du har jammen god teft, Adam Matvejevitsj!” Bestefaren virket like fornøyd som resten. “Hvor er Dmitrij?” hvisket Eva, og slukte begge glassene i ett drag. Les mer “Jeg er Dmitrij!” ropte gutten på åtte år og vinket. “Nei, den jobben får du vente med,” sa mamma og sendte begge barna til bilen. “Unn…unnskyld, jeg tror jeg har gått inn feil leilighet,” sa Eva, og husket plutselig alt med låsen. “Dette er Syrinveien 18, leilighet 26?” “Nei, dette er Bøkveien 18,” sa bestefar fornøyd, klar til å pakke ut sin gave. “Riktig,” sukket Eva, “feil adresse. Bare sett dere, så tar jeg en telefon.” Hun løp inn på badet, barrikaderte døra og svøpte seg i et håndkle. Da leste hun endelig Dmitrijs SMS. “Dmitrij, jeg kommer snart, jeg bare ble litt forsinket i butikken,” svarte hun på melding. “Flott, jeg venter. Kan du ta med en flaske rødvin?” sa Dmitrij i en lydmelding. Eva skulle ha med rødvin, men nå var hun mer rød inni seg. Hun tok med matten og gardinen, ventet til fremmede var på kjøkkenet, og smatt ut. Hun samlet sammen tingene og forsvant ut av leiligheten. *** “Jeg forteller senere,” sa Eva til Dmitrij da hun kom inn, fortsatt i sjokket. Som i tåke gikk hun forbi ham uten å se opp, skiftet gardinen og la ut matten, før hun falt ned på sofaen og sov til morgenen. Da var stresset og rødvinen ute av kroppen. Da hun våknet, stod en ukjent ung mann foran henne og ventet på forklaring. “Hvilken adresse er det her..?” “Butoveien 18.”

Fy søren, pappa, sånne mottakelser får du. Hvorfor skulle du til det der behandlingsstedet når du har «alt inkludert» hjemme?

Når Øystein ga meg nøklene til leiligheten sin, skjønte jeg det: Bastillen var erobret. Ingen DiCaprio har ventet så lenge på Oscar som jeg ventet på min Øystein med min egen leirhytte på kjøpet.

Desillusjonert og trettifem år gammel, snudde jeg stadig blikket med medlidelse mot gatede katter og utstillingsvinduene som reklamerte «Alt til håndarbeid».

Og plutselig møtte jeg ham ensom, med ungdommen brukt på karrieren, sunn mat, treningssenter og andre meningsløse selvrealiseringsprosjekter, og uten barn.

Denne gaven hadde jeg ønsket meg siden jeg var tjue, og et sted der oppe skjønte universet endelig at det faktisk var blodig alvor.

Jeg har årets siste jobbreise nå, og så er jeg din, sa Øystein og overleverte nøklene. Bare ikke bli skremt av rotet. Jeg er vanligvis bare innom for å sove, sa han og dro rett til en annen tidssone for helga.

Jeg fant fram tannbørsten, ansiktskremen og satte kursen for å se på hiet hans. Problemene startet allerede i gangen. Øystein hadde advart om at låsen kunne være litt vrien, men det hadde jeg ikke regnet med skulle gå så langt.

Døra lot seg overhodet ikke åpne etter normale prosedyrer. Jeg knuffet, dro til meg, stakk nøkkelen dypt inn, prøvde å lirke, men den nektet å slippe inn et nytt medlem.

Jeg gikk til slutt til psykisk press, sånn som gutta i klassen lærte oss bak garasjene. Det bråket åpnet nabodøra.

Hva i all verden, hvorfor prøver du å bryte deg inn i andres leilighet? spurte en bekymret kvinnestemme.

Jeg bryter meg ikke inn! Jeg har jo nøklene, svarte jeg, svett i panna og irritert.

Men hvem er du egentlig? Har aldri sett deg her før, presset nabokona videre.

Jeg er kjæresten hans! utbrøt jeg, med hender i siden, men så så jeg bare en glippe i døra hvor hun kikket ut mot meg.

Du? sa hun oppriktig overrasket.

Ja, jeg. Er det noe problem?

Nei da, ingen problemer. Det er bare at han aldri har tatt med seg noen hjem (og jeg likte Øystein bare enda bedre av det), men plutselig…

Plutselig hva da? forstod jeg ikke.

Nei, det er jo ikke min sak, beklager, sa naboen og lukket døra.

Jeg forstod at nå var det enten eller, så jeg presset nøkkelen inn med all min vilje og fikk nesten hele karmen til å rotere og endelig åpnet døra seg.

Hele Øysteins indre liv lå plutselig til skue for meg, og sjela mi dekket seg med rim. Klart, en ung enslig mann er gjerne litt asketisk, men dette var rene munkecella.

Stakkars, her har hjertet ditt glemt eller aldri visst hva hygge betyr, slapp det ut av meg mens jeg kikket rundt på den sparsommelige boligen der jeg nå måtte tilbringe mye tid.

Samtidig kjente jeg glede. Naboen hadde rett: Ingen kvinnelig hånd hadde rørt disse veggene, dette gulvet, det slitne kjøkkenet eller de grå vinduene. Jeg var den første.

Jeg kunne ikke la være, så jeg dro ut og kjøpte en fin dusjforheng og en myk baderomsmatte, sammen med grytekluter og kjøkkenhåndklær.

Og så i butikken… til matta og forhenget kom det duftlys, håndlaget såpe og praktiske beholdere til sminken.

«Små ting som dette i andres leilighet er da ikke frekt,» beroliget jeg meg mens jeg hang opp det ene etter det andre og trillet rundt med to handlevogner.

Låsen ga meg aldri mer motstand. Faktisk mistet den hele funksjonen, som en hockeykeeper uten maske.

Da jeg skjønte meg selv, sto jeg med kjøkkenknivene og skrudde ut den gamle låsen til midnatt, og morgenen etter løp jeg til jernvarehandelen etter ny. Knivene, selvfølgelig, trengte også oppdatering. Og alt annet gafler, skjeer, duk, skjærefjøler og gryteunderlag. Og gardiner, da.

Søndag ved lunsjtid ringte Øystein og sa jobbreisen ble noen dager til.

Du har min velsignelse til å gjøre det litt mer hjemmekoselig hos meg, sa han med et smil over telefonen da jeg innrømmet noen friheter med interiøret.

Egentlig var kos og komfort nesten kjørt inn med flyttelass, alt fordelt systematisk og etter plan. År med horder av egne ideer fra ensomheten kom endelig ut når jeg fikk frie tøyler.

Da Øystein kom hjem igjen, var det bare en stakkars edderkopp igjen ved ventilasjonen. Jeg vurderte å jage den, men så de vettskremte åtte øynene, og lot den være et symbol på respekt for andres eiendeler.

Leiligheten så nå ut som om han hadde vært lykkelig gift i åtte år, blitt skuffet, og så lykkelig likevel.

Jeg tok ikke bare leiligheten i besittelse, men lot også hele oppgangen få vite at jeg var den nye husholdersken, og eventuelle spørsmål kunne gå rett til meg. Ringen er ikke på fingeren enda, men det var mest teknisk.

Naboene var skeptiske, men endte med en typisk norsk «Jaja, som du vil, oss gjør det ingenting.»

***
På dagen da Øystein skulle komme, laget jeg hjemmelaget middag, pakket mine litt for spreke bakdeler inn i pen og så altfor dristig innpakning, stilte ut duftlys i alle hjørner, og mørkla med det nye fine lyset og ventet.

Øystein var forsinket. Da jeg begynte å kjenne at klærne satt pinefullt i akkurat det området jeg hadde trent seks måneder på treningssenteret for, ble det satt inn en nøkkel i låsen.

Det er ny lås, bare dytt den er ikke låst! svarte jeg sensuelt og smått forlegen. Jeg var ikke redd for kritikk. Jeg hadde jobbet hardt med leiligheten. Alt ville bli tilgitt.

Akkurat i det døra åpnes, får jeg plutselig SMS fra Øystein: «Hvor er du? Jeg er hjemme og ser at leiligheten er helt som før. Kompisene skremte meg med at du skulle fulle opp med sminke.»

Sant nok oppdaget jeg meldingen lenge etter. For akkurat da kom fem totalt ukjente folk inn: to unge menn, to barneskoleelever og en veldig gammel bestefar, som straks rettet på det sølvgrå håret idet han så meg.

Dette var da litt av en velkomst, pappa. Hvorfor dro du til behandlingshjem når du har alt inkludert hjemme? En ung mann gikk i ordkrig og fikk straks det glatte lag fra sin kone for blikket.

Jeg sto der med to fulle vinglass, helt ute av stand til å reagere. Jeg ville skrike, men jeg var for sjokkert.

Et sted i hjørnet lo edderkoppen gledelig.

Unnskyld, hvem er du? pipet jeg.

Eieren av denne hytta. Og du er fra helsesenteret, skal ta bandasjen, ikke sant? Jeg sa til dem jeg fikser det selv, svarte bestefaren, kikket på «sykepleier»-kostymet mitt.

Mmm, ja… Adam Mathisen, her er det jammen kos og trivsel, gløttet den unge kona bak ryggen min. Nå er det jo hjemmekoselig, ikke gravplass som før. Og du, frøken, hva heter du? Er ikke vår Adam Mathisen litt vel gammel for deg? Men mannen har sin egen leilighet…

A….Ane…

Ja, sånn ja! Du treffer blink med folk, Adam Mathisen!

Bestefarens glitrende øyne tydet på at han syntes dette var et heldig samsvar.

Men, hvor er Øystein? hvisket jeg. Jeg tømte begge vinglass av nervene.

Jeg er Øystein! ropte en gutt på åtte.

Du får vente litt før du får hete Øystein, sa moren og sendte barna og mannen ut til bilen.

Eh, unnskyld, jeg tror jeg har gått feil leilighet, begynte jeg endelig å våkne til, og så for meg møtet med låsen. Dette er Syrinveien 18, leilighet 26?

Nei, dette er Bjørkveien 18, sa bestefar fornøyd, klar for å pakke ut overraskelsen sin.

Ja, ja, sukket jeg tragisk, jeg har gått feil. Vær så god, slapp av her, jeg må ta en telefon.

Jeg tok med meg mobilen og flyktet inn på badet, barrikaderte døra og surret kroppen inn i et håndkle. Da leste jeg SMS-en fra Øystein.

«Øystein, jeg kommer snart, måtte bare handle litt.» skrev jeg tilbake.

«Super! Kan du ta med en flaske rødvin?» kom det i en talebeskjed fra Øystein.

Rødvinen skulle jeg ha tatt med, men nå fikk jeg den bare innvendig. Jeg grep baderomsmatten under armen, dro ned dusjforhenget og ventet til de fremmede var på kjøkkenet før jeg listet meg ut.

Jeg slang alt i en pose og smøg meg ut.

***
Jeg forteller deg alt, men ikke nå, forklarte jeg til Øystein da han åpnet døra.

Jeg gikk som i tåke forbi ham, uten å se ham, gikk rett på badet, festet dusjforhenget, la ut matta, og så rett til stua og krøp ned på sofaen og sov til morgenen, til alle stress og rødvin hadde fordampet.

Da jeg våknet, sto en fremmed ung mann foran meg, ventende på en forklaring.

Hva heter denne adressen egentlig? spurte jeg.

Bøstadveien 18Han smilte halvt, som om han visste mer enn meg, og svarte:
Du har kommet til riktig sted, Ane. Men det tar litt tid å føle seg hjemme, ikke sant?

Jeg stirret på ham, forvirret og oppløst, men så kjente jeg plutselig duften av det nye lyset i stua, den myke matta under føttene, takknemligheten i brystet for å ha skapt noe eget i noen andres liv.

Kanskje det er akkurat sånn det skal være, mumlet jeg.

Han nikket, dro frem to kaffekopper, satte seg ned ved siden av meg og så ut over den lille, nyinnredede verdenen vår.

Skal vi bare late som om vi alltid har bodd her, undret han, og jeg lo, bittesmått, med matta krøllet rundt tærne.

Noen ganger tar alt feil vei før det blir rett, tenkte jeg, mens jeg lente meg mot ham, og lot blikket flakke ut vinduet mot naboens leilighethvor bestefar sikkert fortsatt lette etter sting og edderkopper.

Her var jeg omsider hjemme, i min egen villfarelse, og visste at alt som manglet nå, var en rødvinsmiddag og et vennlig kaos.

Og slik, uten ring på fingeren, men med matta i armene, fikk jeg min plass i livetpå riktig adresse, med feil start, og den fineste slutten.